Nå har jeg i et par dager lest Virrvarrs glitrende ‘Gale damen’-poster. Øyet har blitt stort og vått, jeg har ledd, rast og felt en tåre eller to. Og fått en tvingende lyst til å skrive innsiktsfullt og gripende om psykiatrien.
Det er da jeg tusler ut i drivhuset for å tenke store tanker som kanskje kan bli til skrevne ord og berøre noen der ute.
Nå har det seg sånn at jeg har begrenset kjennskap til psykiatri. Både teoretisk og praktisk. Jeg har hatt mitt møte med det som dengangen het PP-tjenesten og med en -etter mine begrep – god sosionom da livet vokste meg over hodet på høgskolen. Og selv om mitt lille univers også svinger – og kan kjennes ut som en tivolitur hvor man veksler mellom kaldsvettende redsel, livsbejaende glede og ren og skjær kvalme så har jeg aldri vært så langt nede at jeg egentlig har vurdert noe mer drastisk enn å selge huset, si opp jobben og flytte fra han jeg deler seng med. Noe folk faktisk gjør stadig vekk uten innleggelse, psykolog eller en eneste bitteliten diagnose.
Tredjepersonserfaringer har jeg noen av, men de kan knapt kalles objektive eller vidtrekkende. Jeg har ingen praktisk eller teoretisk bakgrunn i faget heller. Så dessverre mangler jeg alle forutsetninger for å kunne skrive innsiktsfullt og gripende om temaet jeg har sånn lyst til å skrive om.
Derimot klipper jeg fuksia så bladene spretter og røsker opp pellisen som sist slapp med skrekken og stapper den i kompostbøtta. Hit kom du, men ikke lenger.
Jeg ser at kreativitet og det vi definerer som mentale lidelser ofte følges ad. Heller ikke der kvalifiserer jeg. Når jeg er på bunnen av livet gir det seg ikke utslag verken i gode tekster, strikkede sjal, ommøbleringer eller bildende kunst. Ikke engang i et bitte lite drypp av virketrang. Neida. Jeg legger meg i senga, drar dyna over ørene og synes synd på meg selv og venter på at dagen eller natta går over.
I drivhuset innser jeg mens jeg åndsfraværende setter stiklinger av eføybladet pelliz at jeg nok er en middelhavsfarer på de fleste punkt. Ja, jeg har opp- og nedturer, men mine har ikke fine navn – verken som bipolaritet eller schizofreni (med mindre det å “høre” plantene svare kvalifiserer). Ei heller har jeg store evner på noen felt. Jeg blir typisk beskrevet som flink, og grundig. Aldri glitrende. Men egentlig er det greit. Det foresvever meg at prisen for “glitrende” kan bli for høy.
Så i stedet vil jeg anbefale lesing av overnevnte blogg. Og Deliriums tekster under temaet ‘Når livet gjør vondt’. Og Victoria sin vinkling på det å ha til litt mer enn smør på brødet når man ikke mestrer A4-livet. Til slutt bloggen Psykisk – som inneholder informasjon både sett fra innsiden og fra utsiden. Her sortert etter bidragsyter.
Om dette blir for tungt så se litt på Virrvarr sine dialoger med hjernen:
Del1 – Om å få en psykiatrisk diagnose
Del2 – Den endelige diagnosen
I tillegg til å være hysterisk morsome tekster så bidrar de til å vise at en person er så mye mer enn diagnosen. En viktig forskjell som bør promoteres mer. Dessverre er det vel helst sånn at de som trenger å få det formidlet mest antakelig ikke har noen interesse av slike tekster.
Så skal jeg heller blogge en middelhavsfeelgoodblogg om en middelhavsfarers liv som i bunn og grunn ikke er så ille. Antakelig trenger vi sånne pusterom. Også.
–0oOo0–
Det hagerelaterte jeg fikk gjort mens jeg tenkte dype tanker og innså min egen begrensning var å kutte ned fuchsiaene i drivhuset enda litt mer. Så gikk jeg løs på jordskokkstilkene ute i hagen. Noen av dem hadde blitt tre meter høye! (Kutting av planter anbefales sterkt mot frust!) Etter å ha bedrevet “musikalske potter” (hvilket innebærer å flytte noen fra drivhuset og inn, andre inn på vanningsbrettet der det nå ble plass) fikk jeg plass til pottebordet inne i drivhuset og kunne stryke et nytt punkt på lista.
Gjenstår (fremdeles):
- bære inn den siste fuchsiaen
- grave opp dahliaene
- tømme og rydde bort bøttedammen og fontena, sette inn vannlilja
- flytte inn overvintringsplantene fra drivhuset til kjelleren (har tatt noen!)
- tømme kassene for rødbeter, legge over lokk og bære inn kasseskjulerne
- sette inn tomme potter
- bære inn pottebordet og de små leirpottene
- rake løv fra singelen i kjøkkenhagen
- rydde i kjøkkenhagen
- kutte ned jordskokken, ta opp noe
- tømme vanningsanlegget i drivhuset og ta inn
… sikkert noe jeg har glemt
- jo, ta inn hageslangen(nesten!) og stenge utekrana
- stenge strømmen til drivhuset og ta inn skjøteledningen
- koble ned og ta inn den elektriske sauen
8. november 2008 at 19:18
Finnes det noen måte å få vekk de ufattelig irriterende rammene som spretter opp og gjør at det nærmest er helt umulig å åpne lenker i wordpress-blogger? (Unnskyld avsporingen fra et viktig tema, men jeg antar at om noen skulle vite det, så er det deg…) Jeg har etter megen møye klart å åpne to av linkene dine, de fleste har jeg gitt opp…
Bra du fikk has på pellizen da
8. november 2008 at 21:37
Alt i alt kan det jevne, “normale” være å foretrekke…
(Kasta du virkelig pellisen(e)?? Tøff, du, ass’)
9. november 2008 at 0:30
HildeG: du venter på vinduet, trekker musa litt til side på linken og trykker. Verre er det ikke.
Villrose: Enig. Ja, jeg kasta pellizen. Men ikke eføypellizene. Middelhavsfarer der også, gitt.
9. november 2008 at 0:31
Tusen takk for varm omtale
9. november 2008 at 1:48
smgj – du er bare …. jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, jeg – men jeg synes jammen at du er helt KNALL!!!
9. november 2008 at 2:02
Leste akkurat at advokaten som skjøt (og traff) ved asylmottaket i Asker var “tilbake til sitt vanlig deprimerte jeg”. Han skal ha vært psykotisk da han skjøt. Når han ikke gjør alvorlige kriminelle handlinger er han ikke manisk og skapende, men rett og slett bare deprimert. Vet ikke helt hvorfor jeg koblet dette til innlegget ditt, poenget mitt er vel at en skal aldri misunne andre et vanskelig sinn, bare prøve å gjøre det beste ut av sitt eget.
9. november 2008 at 8:28
Dette var et godt innlegg. Er helt enig i det er viktig å tenke på at et menneske er mer enn en diagnose. Vi har så lett for å generalisere og også fordømme, føle oss bedre enn…
Men du…hva i all verden er en elektrisk sau (jeg leste riktig i den nederste linjen over gjøremål?) og hva brukes den til??? Klippe gress? Å ja, selvsagt! Gressklipperen! Haha! Litt treg noen ganger jeg skjønner du
9. november 2008 at 10:09
Du skal være takknemlig for at du mangler forutsetninger for å skrive om dette emnet, og enda mer takknemlig for å selv være en “middelhavsfarer”. Førstehåndskunnskaper her er ikke noe å ønske seg. Når det gjelder mentale lidelser og kreativitet er det ingen automatikk. Vis meg en i utgangspunktet kreativ person som under en depresjon klarer å skape noe som helst. De kommer seg ikke engang opp av senga. For ikke å snakke om hvordan de pårørende har det.
Jeg registrerer at mange skriver om mentale lidelser og det er vel og bra, men når det nærmest blir framstilt som positivt og “trendy” setter jeg bremsene på. Og jeg har dessverre førstehåndskunnskap, det skulle jeg ønske jeg var foruten.
9. november 2008 at 10:16
Britt Åse: tusen takk.
oline: det er vel den sterke skapertrangen jeg ser hos enkelte som jeg kan misunne, ikke resten.
Det som er frustrerende er å se en viktig dialog og ha en sånn tvingende lyst til å bidra. Uten helt å klare det.
Jeg tror ikke at alle kreative må ha psykiske lideler – eller at alle som har psykiske lidelser er kreative heller. Altså.
9. november 2008 at 10:21
potentilla: dersom jeg har skrevet på en sånn måte at du oppfatter det som at psykiske lidelser fremstilles som trendy så beklager jeg det. Det har ikke vært meningen, iallfall. Det jeg ser på som et faktum er at de finnes, og at de finnes hos mange flere enn vi tror. Og jeg nekter å tro at de blir noe bedre av at vi skal nekte å snakke om dem. Det er altfor mye av “jotakk, jeg har det bare bra” ute å går.
9. november 2008 at 10:23
Du er den hagegale eg hugsar best frå mine aller første besøk på hagegal. Eg las om alt du fekk til, med egenhendig oppussing av planterom og kollossalt energiske haging – og alt du visste om planter! Eg leste storøygd om dine bedrifter, full av beundring, og tenkte at SÅ flink og energisk blir nok eg aldri….
Det å godta og vere glad i seg sjølv SLIK EIN ER, er livets store utfordring, og den einaste vegen til psykisk helse og ekte livsglede!
9. november 2008 at 10:29
Herdis: tusen takk. Det var sikkert i den perioden hvor jeg var delvis arbeidsledig, hadde tom hage og god tid.
Det er en fin balanse mellom å godta seg selv sånn som man er og å slutte å utvikle seg. Den er vanskelig synes jeg.
9. november 2008 at 11:32
Nei – eg meiner det ikkje er noko motsetning mellom å godta seg sjølv slik ein er, og å utvikle seg. FØRST må du godta deg sjølv slik du er. SÅ er du i posisjon for utvikling. Det ligg noko magisk og forløysande i å berre GODTA. Da åpnar det seg brått nye dører som du ikkje ville ha fått opp om du dundra laus aldri så mykje.
9. november 2008 at 13:33
Jeg mener ikke at man ikke skal snakke om psykiske lidelser, langt ifra. Det er utmerket at det skapes forståelse og aksept. Hemmelighold og skam har vi sett nok av. Det jeg reagerer på er at disse bloggene skrives av særdeles velfungerende personer som muligens skaper et litt….lettvint syn på psykiske lidelser. Nå er selvfølgelig emnet stort og komplekst, men jeg marsjerer ikke desto mindre rett ut i salaten: Det skrives mye svada og oppmerksomhetsbehovet er stort.
De som virkelig sliter skriver ikke blogg og det gjør ikke deres pårørende heller er min uærbødige påstand.
9. november 2008 at 14:46
Potentilla: Historisk sett var mange av de største kunstnerne kasus. Blant annet flere av våre egne. Jeg tror ikke psykiske lidelser nødvendigvis er noen brems på kreativ produktivitet. Jeg tror den kan virke begge veier. På enkelte kunstnere virker det som personens sykdom har vært en drivende kraft, på andre har kunsten vært en sikkerhetsventil – i ingen av de tilfellene virker sykdomen som en brems.
For meg blir det også veldig, veldig feil “å kreve” at man skal være syk “hele tiden” for å kvalifisere som syk. Det blir for meg det samme som veldig mange andre sykdommer – man har perioder hvor man er bedre, man har ting man klarer å gjøre, man kan se bra ut – og samtidig være for syk til å dra på jobben. Jeg tror ikke det å kunne formidle noe diskvalifiserer fra sykdom.
Så der tror jeg rett og slett at vi får forbli uenige.
10. november 2008 at 16:45
Potentilla: Du skriver: “Det jeg reagerer på er at disse bloggene skrives av særdeles velfungerende personer som muligens skaper et litt….lettvint syn på psykiske lidelser.”
Det er en ting jeg tror det er viktig å huske på om mennesker som sliter tungt med psykiske lidelser: Man kan fremstå utad som mer velfungerende enn man i virkeligheten er, det er ikke alt man har lyst til å vise fram for offentligheten (som jo bloggerverdenen er).
Men jeg synes det er bedre å fortelle det man selv er komfortabel med å fortelle – enn å la være. Sånn øker åpenheten.
10. november 2008 at 16:57
Potentilla: Du avslutter med å skrive: “De som virkelig sliter skriver ikke blogg og det gjør ikke deres pårørende heller er min uærbødige påstand.”
Der er jeg veldig uenig med deg. Det kommer faktisk helt ann på hvilken psykisk lidelse man har og hvordan de pårørende takler situasjonen.
Det finnes mange forskjellige psykiske lidelser og noen av dem er kanskje av en sånn art at man ikke klarer å skrive en blogg. Andre er av en sånn art at man ikke klarer _å la være_ å skrive.
For mange både syke og pårørende kan det oppleves som terapi å skrive en blogg. Men man utsetter seg jo samtidig for ubehagelige tilbakemeldinger, så derfor er nok mange litt forsiktige med hva de skriver.
12. november 2008 at 16:19
Så denne posten først nå jeg.
Jeg digger galedamenpostene til Virrvarr! Jeg synes det er fantastisk at noen tør/ønsker/orker å skrive om innsiden sin sånn. Og det er flott smg at du trekker frem henne og de andre så andre kan bli kjent med disse bloggene
Og å tro at hun og andre som skriver om det å være psykisk syk ikke er ekte skikkelig syke blir bare teit. Det er nok endel som mener det, desverre. At om du mesterer noe så er man ikke “syk nok” til å få være syk. Det er er en av de tingene som gjør at mange syke blir enda sykere….
13. november 2008 at 11:26
Potentilla:
«De som virkelig sliter skriver ikke blogg og det gjør ikke deres pårørende heller er min uærbødige påstand.»
Wow. Greit at du forteller meg at jeg ikke _virkerlig_ sliter, siden jeg tross alt kan blogge. Vil du diskutere dette med psykiateren min? Eller slår det deg kanskje ikke at folk takler sykdom på ulike måter? Seriøst?
15. november 2008 at 12:33
“Når jeg er på bunnen av livet gir det seg ikke utslag verken i gode tekster, strikkede sjal, ommøbleringer eller bildende kunst. Ikke engang i et bitte lite drypp av virketrang. Neida. Jeg legger meg i senga, drar dyna over ørene og synes synd på meg selv og venter på at dagen eller natta går over.”…
Om ingen beskriver deg som glitrende, så summerer du opp disse periodene i livet mitt med en glitrende tekst. Jeg sitter og ler av meg selv når jeg leser teksten og kan se meg selv, ligge der under dyna, nekter å kikke ut på hverdagen og bare synes synd på meg selv.. Der gav du meg dagens latter… Takk! Nå føler jeg meg mye bedre og går ut en tur, tenker jeg
18. juli 2009 at 21:36
Ser det er lenge siden dette innlegget ble skrevet, men jeg kommenterer allikevel, jeg.
Synes du formidler tanker og følelser så ærlig og varmt.
Potentilla: Du mener at mennesker som “virkelig” sliter psykisk, eller som er pårørende ikke blogger? Vel, nettopp pga av slike holdninger blogger jeg. Man trenger opplyse, formidle og fjerne tabuene og mangelen på kunnskap rundt disse tingene.