Søndag hadde jeg en dag som ikke bare begynte i blått, men i blålilla. Dere vet, en sånn dag hvor livet er trist… og man bare ser de “halvtomme glassene”. En sånn dag hvor gråten kommer spontant uten grunn. Selv om sola skinner.

Da er det godt å ha en mann som forstår at det er høst og skjønner at eneste medisin som virkelig virker er å få meg ut. (Ut i positiv og bokstavelig forstand, altså. ;) )

Så i går ble det en fin sopptur. Det er noe med det å gå i litt ulent terreng. For meg er det rett og slett sånn at når jeg må tenke på hvor jeg skal sette føttene og hvor jeg skal gå generelt, så har ikke hodet kapasitetsoverskudd til å rulle seg ned i negative tanker. :D Dermed ble det både kantarell, traktkantarell og piggsopp ut av det. Ikke for mye, bare passe til at man ikke blir drittlei under rensingen.

Og så ble det jammen tid til en båttur med grilling.  Menyen ble andebryst med varmet sopprisotto og rødbeter og gulrotkake til dessert etterpå. Deilig å slumre med en bok i båten etterpå.

Det går altså an å snu blådager til lyserosa – med en våken livsledsager til hjelp.