Sterkt inspirert av dette innlegget hos Miamaria vil jeg uttrykke min glede over den ene planten som jeg faktisk regner med lykkes hos meg – selv under direktesåing. (For de som ikke vet det, så er jeg litt hemmet i direktesåingsdepartementet. Det meste som er “enkelt” dauer. Jeg regner skyldfordelingen 50/50 mellom meg og sandjorda mi. )
Tilbake til blomkarsen. Sånn kan det altså se ut med blomkarse i fri dressur. Dere må da innrømme at til og med thujaen og krypeineren som ikke akkurat er VELDIG spennende blir flotte med sånne smykker?
Kanskje jeg skal prøve med blomkarse under thujahekken Til Neste År? 
10. september 2009 at 15:43
Blomkarsen lyktes jeg også med i år – til de grader! Neste år tenker jeg også å prøve litt mer “kontrollert” klatring på sorten. I år ble de litt……feilplantet, kan man si
10. september 2009 at 15:49
Så klart! Ingen grunn til å ikke fortsette en slik direkte-så-suksess
10. september 2009 at 15:55
Der ser man! Blomkarse er sterkt undervurdert.
11. september 2009 at 7:10
Prøv en kanariblomkarse og du ser ikke mer til hekken utpå sesongen.
Eller hva med en ‘permanent’ Ildblomkarse? De er flotte mot grønn bakgrunn.
11. september 2009 at 11:32
Kjempefint! Jeg høster blomkarsefrø i går. Nå er plantene så avkreftet av all blomstringen at de får fri.
12. september 2009 at 0:06
Gørrlekkert! Jeg har mine baktanker med planer om thuja og andre vintergrønne. Hehehe! *gnir meg i hendene*
Ellers er jeg ganske på linje med deg når det gjelder direktesåing. Jeg må nok imidlertid ta skylda selv, for det er få av plantene mine som har etablert seg som ikke klarer direktesåingens kunst…