Her må det være noen som har forlest seg på Asbjørnsen og Moe…

Det var en gang en kongesønn som hadde fridd til en jente. Men da de hadde blitt gode venner og vel forlikte, syntes han det kunne være det samme. Da ville han ikke ha henne fordi hun ikke var fin nok til ham. Han tenkte han skulle prøve å bli kvitt henne og så sa han at han skulle ta henne likevel om hun kunne komme til ham:

Ikke kjørende
ikke ridende,
ikke gående
og ikke akende,
ikke sulten
og ikke mett,
ikke naken
og ikke kledt,
ikke dag
og ikke natt

For det trodde han hun ikke kunne gjøre.
Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller, og så kastet hun et ullnett over seg, så var hun

ikke naken
og heller ikke kledt

Hun tok en saubukk og satte seg på, slik at bena slepte på jorden. Så subbet hun frem, og så var hun

ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende

Og det var i skjellet mellom natt og dag. Da hun kom frem til vaktene, ba hun at hun måtte få snakke med prinsen. Men de ville ikke lukke henne inn, fordi hun så ut som et spetakkel.

Men av dette styret våknet prinsen og kom bort til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av bukken. Det tok hun, stod på ryggen av den og banket på vinduet. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.

(Bilde-)Kilde: The Fashion Police

Jeg bare minner om at det ikke er gull alt som glimrer – ei heller er alt med “riktig” merkelapp pent … ;)