London del 2 – Chelsea Flower Show og Chelsea Shopping

Det var uhyggelig mye stæsj der. Fra statuer, fontener, hengestoler og trehytter ned til såpe og postkort. Og det meste i mellom. Mer eller mindre hagerelatert.

Her er litt av det jeg ikke kjøpte:

“Gardenslinger”-belte

Russisk smijern

Keltisk døpefont

Fontene i sink

Marerittstor løvetann

Forvokste bronsesnegler

“Tiffany”-paviljong

Bronsefontene i full trestrørrelse

“Kurvflettet” hengestol (med Husets Herre)

Flott bronsestatue (turde ikke sjekke pris!)

Pepperkakehytte

“Små” steintrau

Salamanderfontene 1

En annen hengestol

Salamanderfontene 2

David Goode-figurer

Steinfigurer – selv om de var flotte!

 
Som sagt – masse stæsj. Og jeg tok ikke bilder av småtingene i det hele tatt, ser jeg. På tross av at det var en 200m lang gate med boder med mer vanlige ting som kopper, bøker, hageredskap, støvler og pynt.

Men jeg handlet da litt også. Bare nyttige ting som jeg har bruk for, selvfølgelig.

Blant annet en lukeåpner og en ny sylinder til den gamle lukeåpneren. Til under halv pris av det de går for her i landet.

Og så fant jeg en vann-deler. Siden min nyinnkjøpte i plast fra Gardena sprakk i vinter på tross av at den sto tom for vann så ble den glatt erstattet. Noe jeg fikk merke i sikkerhetskontrollen. “Merkelige metallgjentander” i håndveska er ikke å anbefale dersom det skal gå raskt.

Disse fant jeg på Pennard Plants sin stand –  ”arvegods”-frø. Pakkene var så søte at jeg ikke klarte å la være. Synd at de ikke har større deler av utvalget på nett.
En bønne som kalles “Nun’s bellybutton” må jo bare prøves.

Disse krokene kostet bare 1£ pr stk. Et kupp, synes jeg og nå har jeg endelig fått skiftet ut de stygge, vanlige krokene ved inngangspartiet. Gårsdagens hengekurv henger nå i en sånn.

Og så glemte jeg (igjen selvfølgelig) at vi hadde bestilt billett med bare håndbagasje i shoppingens hete … og kjøpte skarpe redskaper. Heldigvis husket jeg det før avreise slik at jeg fikk dem hjem uten beslaglegging. Her vist sammen med resten av favoritthåndredskapene mine.

    Krafse fra “söta bror”
    Nyinnkjøpt fugerenser – fungerer fint som snus!
    Arvehageskjeen etter mamma
    “Topiary shears” – sauesaks til gress og formklipping.
           Også vanskelig å få med i håndbagasje …
    Jordskuffe fra Plantasjen.

Jeg må til slutt få si meg meget fornøyd med at det ikke ble verre.

 

Selvskryt skal man høre på – for det kommer fra hjertet

I går var jeg på Plantasjen og falt altså for fristelsen å (jeg har ennå ikke kommet over sjokket!) å kjøpe to “Karelske jomfruer” – som altså er en omskriving for å slippe å si at jeg har kjøpt begonia. Begonia x tuberhybrida for å være nøyaktig.

Tilbake til saken – som er at jeg ikke har hatt det store hageoverskuddet i vår. Dermed er eget utvalg av sommerblomster … magert for å si det pent. Derav jomfruene – for noe må man da ha ved inngangen iallfall. Og så er undertegnede gnien og synes ikke at det er så mange sommerblomster som er verd > 60 kroner. Så jeg fant ingen passende partnere til jomfruene (lobelia og surfinia er litt stusslig, synes jeg). Og jomfruenes kledelige laksefarge er vanskelig for å si det mildt. Jeg lette etter hengende grønt, og i standardutvalget er det Helichrysum petiolare, men det hadde de ikke. Alternativet var … eføy.

“Men nød lærer nøgen kvinne at spinne” sies det. Og når man skal “spare” blir man rett så oppfinnsom. Iallfall jeg. Så her er resultatet etter en tur i skogen med spade.

I korga brukte jeg:
    2 stk Begonia x tuberhybrida (hengende, av typen ‘Karelsk Jomfru’)
    1 stk carex pendula ‘Maxima’ (hengestarr av noe slag)
    1 stk bregne type ukjent
    1 stk lysimachia nummularia ‘Aurea’ (krypredløs)
    1 stk tiarella cordifolia (skumblomst)
    moseflak type ukjent
    plastpose
    liten plastpotte
    god jord

Skumblomsten, krypfredløsen og hengestarret kom fra hagen og bregnen og mosen fra skogen. Det går helt fint å bruke stauder i slike sammenplantninger, men de fleste stauder har kort blomstring, så de er helst egnet som bladplanter, synes jeg. På høsten er det jo bare å kaste sommerblomstene og plante ut staudene.

Når man jobber med slike korger er det greit å sette dem på en stødig krukke mens man jobber med dem. Som i det øverste bildet, men altså en stødig krukke.
Jeg kledte først korga med mose. Den la jeg høyt og tett siden den krymper når den tørker. Jeg skar opp plastposen og la den inni som “potte”.

God jord er viktig. Jeg brukte næringsrik kjøpekompost blandet med billig sekkejord. Kjøpekomposten drenerer godt, mens sekkejorda omtrent er ren torv.
Så var det bare å plassere plantene etter ønske og fylle jord mellom dem. Den lille plastpotten stakk jeg diskret ned i jorda ved kanten på den siden som havnet inn mot huset, for å ha noe å vanne oppi slik at ikke vannet bare renner “utenpå” jorda. Oppi der kan man også ha litt gjødsel om man ikke bruker flytende næring.
Til slutt, etter å ha plantet opp stakk jeg en grillpinne inn fra siden noen ganger for å lage et drenering i korga. (NB – ikke stikk hullene rett under, da renner alt vannet tvers igjennom. Stikk heller omtrent halvveis opp på siden.)

Og slik ble altså resultatet. Jeg er meget fornøyd. Nå gjenstår det bare å se om jeg fikser vanningen … Det pleier jeg å være dårlig på.

 

Bare vaser – glass også i farger

Neste innslag i serien om skapfyllet mitt. Denne gangen tar jeg for meg vaser i farget glass. Noe må man jo sortere på.

De eksklusive svenskene:

Den midterste vasen er en Orrefors. Bildet yter den dessverre ikke rettferdighet. Den er spesiell av flere årsaker. Blant annet fordi den i mine øyne er meget vakker i seg selv (jeg er meget svak for jugend-inspirerte linjer),  og i tillegg er den en bryllupsgave. gre

Vasemessig har den fin fasong, men er stor. Det eneste jeg dyrker som passer i den er storhjortetrøst. Skikkelig høye tulipaner (som man sjelden ser da blomsterdyrkerne ikke lar løkene bli store nok) kan også fungere i denne. Jeg jukser av og til gjennom å bygge den opp inni. Men den er flottest med en generøs mengde gladioler. Det skjer maks én gang i sesongen.

De andre to vasene er arvegods etter foreldrene mine. Jeg kjenner ikke til historien, men jeg liker dem veldig godt. De er merket med “SKRUF”  fra Skruf Glasbruk. Den lille til venstre er flott til enkeltblomster, eller grasiøse blomster med tynne stengler, mens den større ytterst til høyre har veldig fin “hagebukettstørrelse”. Disse er jevnlig i bruk gjennom hele sesongen.

De litt mindre eksklusive:

Vase 1 og 2 fra venstre er også svensk design. Mange vil kjenne dem igjen som IKEAvare. Det stemmer. Begge brukes gjennom hele irissesongen. Den minste bruker jeg også til freesia som er en av favorittblomstene.

Reagensrøret er morsont, men jeg sliter litt med hvilke blomster som kler den stive, nesten grafiske utformingen. I dag står det foran meg med et grønt blad fra grønnrenner-potteplanten og en stilk freesia fra kjelleren.

Vase nr 4 gir meg samme problem. Dette er også en barndomsgave fra en klassevenninne på barne- og ungdomsskolen. Den er morsom og dekorativ, men jeg synes som regel at den tar seg best ut uten blomst. Kanskje 2-3 løvetenner kunne være noe? Jeg tror kanskje gerbera/løvetann er “stramt nok” til å hamle opp med den rigide formen.

Den siste vasen er en avskjedsgave fra en tidligere arbeidsgiver. Den er som oftest litt for stor til hverdagshagebukettene, men til “fint”, når jeg er rausere med blomstene bruker jeg den. Fin tulipanstørrelse, i sær sammen med kvister. Men siden jeg har en forkjærlighet for vaser med nøytrale farger blir den ofte oversett til fordel for en av de glassklare. Det er litt synd for denne har bedre størrelse og fortjener å komme fram oftere.

 

Bare vaser – de minnerike

Først en liten situasjonsrapport: Jula er på skinner. I dag fikk jeg svenskehandlet mens Husets Herre tok seg en dukkert. Jeg har fått lakkert ferdig skapet (og de tingene som fikk et strøk eller tre i samme slengen), terrorisert Husets Herre til kjøleskaps-, kjøkkenvifte- og stekovnsvask, selv vasket kjøkkenskaptoppene. Vaskemaskina putrer i kjelleren og jeg fyller og tømmer den og spraymaler potteskjulerer med jevne mellomrom. (Elfenbenshvite potteskjulere er fint – i sær i ulike fasonger, synes jeg.) Så strengt tatt gjenstår vel vaskedamebesøk, julepynting og siste handlerunde. Det er akkurat passe, tenker jeg. Nok vas – over til vasene.

Siden et overveldende flertall har en mening som sammenfaller med min – så hører jeg etter og presenterer flere.

Mammas finvase:

Dette er arvegods. Den er bare 7,5cm høy. Det er en glasert terakottavase (det vet jeg fordi den har fått en liten chip i kanten.. ) i klassisk fasong med gulldekor. Glasuren er dyp marineblå/sort? Den har ingen kjennetegn. Men jeg vet at mamma var veldig glad i den og at den sto på gardinhylla fordi hun var redd for den. Tror hun engang fortalte at det var en bryllupsgave som hun og pappa fikk da de giftet seg. Jeg kan ikke huske at den noen gang var i bruk.

Nå står den dessverre i et skap her hos meg, men jeg skal bruke den til våren. Størrelsen er fin til hvitveis litt seinere i sesongen når de er store, og til tidlige, små liljekonvaller.

Seinere kommer jeg nok til å bruke den til duftbombene. Én og én rugosablomst.

Loppis og mer arvegods i skjønn forening:

Loppisfunn med violmønster. Sausskål, ca 15 cm i diameter	Oppsatsdings t.v. Jeg bruker den sammen med loppisskåla.

Skåla kjøpte jeg på loppemarked. Som så mye annet er også den chippet liitt i kanten. Men jeg liker den selv om den ikke er perfekt. Hvor mye er vel det, når det gås etter i sømmene. Inni den bruker jeg en arvet oppsatsdings. Den fungerer best på blomster med ganske stive stilker. Mamma brukte den til storblomstret krokus, med en mindre skål. Jeg har ikke blitt helt enig med den. Blomstene må ha lengre stilker for den skåla der og oppsatsene har en tendens til å bli tette og overdådige – viktorianske – med den. Dessverre sjelden i bruk.

De såre minnene:

Mamma var krigsbarn. Hun var 7 år da krigen brøt ut. Mormor var mye yngre enn morfar, som var enkemann da de ble gift. Jeg kjenner ikke mye til historien, men det jeg har fått høre antyder vel at det var et – til dels – fornuftsekteskap mellom en eldre, velmenende mann og en yngre, psykisk ustabil kvinne. Mormor var ikke hjemme under krigsutbruddet og i ettertid har jeg forstått at hun nok var innlagt da. Iallfall vokste mamma opp på flukt, med morfar i all hovedsak som eneforsørger. Den 20. april i 1940 – på Hitlers 51årsdag – ble Namsos bombet. Blant de 207 husene som brant var mormor og morfars.

Dette er de eneste hele tingene mamma og morfar fant da de kom tilbake og lette gjennom ruinene.

Dette er gjenstander som det er vanskelig å sette “på stas” siden de har fått så hard medfart. Heller ikke mamma brukte dem. På grunn av historikken så er det uaktuelt for meg å kvitte meg med dem. Så jeg forsøker å bruke dem som vaser i stedet for å ha dem som helårs skapfyll.

(Fra venstre) Først en krusvase i “antikk gresk” stil. Før gjentatt vask var den malt i terrakottagult med mønster i mørkere brunt og sort. Siden den ikke holder vann er den dessverre ubrukelig til det opprinnelige formålet.

Dernest er det en penkopp. Jeg har ikke hørt noen bakgrunnshistorie for denne, men jeg regner med den sjelden var i bruk. Ikke noe merke i bunnen, dessverre. Den har fått en sprekk og mistet en av pynteblomstene langs “midjen”. Dog – den har hvitveisstørrelse.

Tredje ut er den “japanske” vasen. Om dere ser nøye etter har den en rundkinnet geisha som motiv. På baksiden er det en landskapsscene. Denne har noe merking under. Et stort tegn som ser ut som et fjell med en tunnell inni og to mindre, japanske? Det hadde vært gøy å få denne vurdert for å få vite opprinnelsen. Som vase er denne fullt ut brukelig. Fin størrelse med sine 8 cm. Den er noe tranghalset så slanke, langstenglede blomster er vakrest her. f.eks heuchera-blomster, kamille og litt grønt.

Både denne og neste har ødelagt glasur som følge av varmen i brannen. Sotet har brent inn i glasuren. Det vises spesielt godt på fløtemuggen. Det er synd siden den har en forseggjort form med et lite vinløvrelieff langs kanten øverst, og tre små bein med prikkrelieff og “draperier” mellom. Rosedekoren har nok vært pen før sotet brente fast. Denne er også i hvitveisstørrelse. Det må plukkes mye hvitveis …

 

Bare vaser – glassklart

Inspirert av Anne på Moseplassen sitt innlegg om sine vaser tar jeg også opp tråden.

Jeg er glad i blomster – og har plukket dem siden jeg var gammel nok til å gå. Mamma ga meg ikke lov til å plukke fritt i hagen (hvorfor det, mon tro??? ) så det ble mange melkeglass med markblomster. Nå er jeg gammel nok til å ha egen hage – og etter hvert har det blitt såpass frodig at jeg ser meg “råd” til å ta inn blomster derifra også – uten at jeg har sluttet helt med markblomstene.

Ulike blomster i ulike størrelser og typer krever forskjellige vaser. Et problem med vasene man finner i utsalg nå er at de er tilpasset kjøpebuketten. Kjøpebuketten har typisk stilker på 30-40 cm. Det er det lite av hageblomstene som har og enda færre av markblomstene. Jeg går med en samler innestengt i meg. Hadde jeg ikke holdt han innestengt hadde skapene mine vært overfyllt av vaser fra bruktbutikkene. Der finnes det nemlig bra utvalg i markblomstvaser. Og selv om melkeglass er finfine er det artig med en vase da.

Først ut – de store glassvasene:

Dette er det jeg kaller kjøpebukettvaser. De er ca 20 cm høye. Den første (fra venstre) er fin til 2-3 pakker tulipaner. Det må minst 14 store tulipaner til, eller 21 små. Men jeg koster på meg det et par ganger utover våren. Den er flott full.

De andre to er nokså like og jeg bruker dem stort sett til roser eller andre kjøpebuketter. Og siden de er tunge i bunnen tilsetter jeg ofte kvist i bukettene.

Dette er gode basisvaser i skapet, men det er ikke de mest spennende. Kjøpebukettvaser er kjekt å ha, men er ikke de som inspirerer meg mest.

Dernest – de mellomstore:

Den første her er en skikkelig billig pressglassvase. En av de første jeg fikk, engang i tenårene, av en venninne. Den har en flott fasong og er litt mindre enn de forrige vasene, noe som gjør at den egner seg flott til hagebuketter. Ridderspore og lupiner er flotte i denne.

Vase to – hjertevasen(ja, det er en “sylinder i hjerteform” selv om det er vanskelig å se) har jeg fått av ett av tantebarna mine. Opprinnelig hadde den et rødt hjerte i bunnen, men det tålte ikke vask. Vasen er litt vanskelig å ha med å gjøre siden den klemmer blomstene sammen, men av og til er den den eneste som viser seg å fungere til det jeg har plukket. Jeg forstår meg  ikke helt på vasedynamikken i denne, men konstaterer at den er ibruk iallfall 2-3 ganger i sesongen. Oftere enn mange av de andre.

Så kommer tulipanvasen. Rent bortsett fra at den er i korsteste laget til tulipaner. Nå bruker jeg den helst til større blandingsbuketter fra hagen. Den siste dahliabuketten før høstfrosten kommer går i denne. Da er stilkene korte og blomstene må få støtte.

Kulevasen er nok den vanskeligste vasen jeg viser fram i dag. Den har jeg virkelig ikke funnet ut av. Fasongen er fin og jeg ser for meg “japanske” dekorasjoner i den, men får det ikke til … Ender som regel opp med å gi opp og sette den tilbake i skapet, eller å putte telys i den.

De små glassvasene:

De første (to) “vasene”  her har jeg fire stk. av. Det er hvitvinsglass som var så tynne i godset at de fikk små skår bare man så hardt på dem. Vel, jeg griner ikke. De er de fineste jeg har til festborddekorasjoner. Akkurat lave nok til å føre en samtale uanstrengt over.

Her er et bilde fra borddekkingen til høstfesten. I tillegg er de også flotte til de fleste små hageblomster – uovertruffne til erteblomster – og til forsommerens liljekonvallbuketter.

Neste vase er mer interessant. Det er arvegods som min far arvet fra sine foreldre og en selvskreven irisvase. En -to stilker iris sibirica i ulik høyde og et langt irisblad som bøyer seg ut av vasen er favorittarrangementet. En vase med smalt bruksområde, synes jeg, men like fullt en jeg holder veldig av. På tross av at tidens tann har chippet den i kanten.

De to siste vasene er på våren hvitveisvasene mine og på høysommeren, høsten bruker jeg dem til buskrosene. Rugosa, pimperneller og skjærsmin har korte stilker og én -to roser er nok i disse små.

Det tror jeg er nok vasing for i dag. Jeg er den lykkelige eier vaser nok til noen innslag til. Spørsmålet er bare om noen vil lese dem?

 

Robomow – den klipper, vi slipper!

Vi har i noen år hatt en liten elektrisk sau, nærmere bestemt en Robomow. Altialt har bekjentskapet vært veldig så hyggelig for vår del. 9 av 10 ganger så klipper den plena helt problemfritt. Og når sant skal sies så kommer den ene tidelen med problemer for det aller meste av ting som vi hadde gjort annerledes om vi visste like mye da som nå … Blant annet litt for ambisiøs ledningslegging mhp skråninger (botten er tung i rumpa og i vått gress hender det at den siger utenfor kantledningen) … at skjøtene ikke er vanntette og korroderer (kan avhjelpes gjennom å lodde ledningen i stedet for å skjøte den) og at vi har en plen som egentlig ikke er tilpasset robomow. Vår plen består nemlig av større områder som henger sammen gjennom tynne tarmer med plen og under sånne forhold blir botten lett forvirret mens den vandrer rundt og leter etter utgangen …

Men – den klipper og min allergiske nese slipper. Og husfreden når uante høyder siden kæill’n slipper at min “klippesensor” slår inn lenge før hans. Overskuddet blir brukt på gresstrimmeren og hagen ser nystriglet ut adskillig oftere enn før. Det blir helt sikkert en robomow på neste bosted også.

Ja, Robomows argeste konkurrent på det norske markedet er Husquvarna. Jeg kjenner ikke deres modell, jeg kan bare fortelle hvorfor vi ikke valgte den – dengang da:

• Robomow benytter tre vanlige gressklipperkniver i miniatyrstørrelse (ca 15cm i Ø) plassert i et triangel under “panseret”. Husqvarna sin modell benytter en skive slik som strimlejernet til en matmølle. Knivene er enkle både å slipe og bytte selv. Vi anså en skive som en mer usikker teknologi og vanskeligere å fikse selv.
• Da vi valgte hadde robomow et semi-tilfeldig klippemønster med logikk for å møte hindringer, hjørner og for å kryssklippe plenen gjennom to diagonalmønster. På samme tid hadde visstnok Husqvarna et fullstendig tilfeldig mønster.
• Klippetiden var lenger og dekningsgraden pr pris var høyere.

Om disse argumentene fremdeles holder vann, vet jeg ikke. Det sjekker vi ved neste korsvei. Det jeg iallfall kan stå inne for er at supporten hos importøren har vært helt superb. De aller fleste problemer har vært løst kostnadsfritt over telefon. Sånn service er gull verdt.

Siste gang var nå for en uke eller to siden da jeg var uheldig og (trodde jeg) ødela den ene batteripolen. Via telefon fikk jeg informasjon om at batteripolene som regel ikke var ødelagt, bare løsnet og instruksjoner om hvordan batteridekslet kunne åpnes slik at jeg selv kunne feste polen igjen. Og vips – så var problemet ute av verden.