Romania – siste del

Dette siste innlegget blir mer om stedet som rideferie mer enn sosiokulturell opplevelse…

Alle hestene hos Huib var lipizzanere, både hvite og brune (i romania avles den brune fargen også, i motsetning til en del andre land). Hestene var var ok. Ikke veldresserte, men hadde grunntrening og var snille med få uvaner – iallfall sammenliknet med rideskolehester. Gården ble drevet som et stutteri. Huib trente de beste dyrene til kjørehester (mest salgbart) og eksporterte til Nederland og Tyskland. Hoppene hadde føll 3 år og så 4. år fri.

Hopper, unghester under trening og «ikke salgbare» ble brukt til ridingen.

Når hestene ikke var i bruk (med en flokk på 60 dyr så gjelder det de fleste det meste av tiden) gikk de i flokk på utmarksbeite med gjeter og hunder der. Stallen var på samme sted, 6-7 km fra gården.

«Boende» var spartansk men med det nødvendige. Et enkelt rom, med gode senger og grove tregulv. Et lite bad med toalett og dusj.

Bettina er en meget god kokk så maten var det absolutt ingenting å utsette på. (Kanskje annet enn at den la seg på sidebeina til tross for fysisk aktivitet… 😉 ) Vi fikk 3-4 retter hver kveld og vin. Skulle vi ha mer kostet det ekstra. Rimelig nok og slett ikke urimelig da man fikk VELDIG god fruktig og rund rødvin til under 50 kroner…

Hos Huib og Bettina kunne man velge mellom trailritt (langturer med overnatting i telt og følgebil) eller dagsturer med utgangspunkt i området slik som vi gjorde. Den siste varianten er tryggere for nybegynnere da man kan stå over en dag dersom man blir mer salsår enn beregnet.

Landskapet var som skapt for rideturer. Som et litt dårlig utglattet danmark i det området vi var. Få grøfter, «rullende» terreng og skoger med stier. Ingen gjerder og alt var beitemark. Med andre ord kunne man galoppere til og med der man var helt ukjent.

Vi red to sett med hester da vi var der. De første red vi i fire dager – til de begynte å bli såre under bukgjorden. Da pelstrekk til gjorden ikke hjalp fikk vi nye. Han hadde nok å ta av, som han sa … 😉

Så jeg red først en 12årig hoppe som het Ariba. Skimmel var hun og lettere sta. Hun reagerte veldig fint på vektskifter. Hadde vært morsomt å ri slalom med henne. Deretter red jeg Casper som var en brun unghest (valak)  på 6 år. Han var veldig stiv i skuldrene, men med godt gemytt og vilje. Artig å få ri to så forskjellige hester for meg som er vaskeekte amatørrytter.  

Helt til sist – ja, vi kjørte forbi Bran Castle. Det SÅ så skummelt ut som i filmene.  😉

Dessverre rakk vi ikke å ta en skikkelig omvisning. Vi hadde et fly å rekke.

Som jeg har sagt tidligere – jeg vil gjerne tilbake til Romania. Jeg begynte å planlegge allerede i bilen på vei til flyplassen … Jeg vil både til Huib og Bettina for mer ridning, men også for å reise landet rundt. Da hadde jeg kjørt bil. Og jeg ville ikke ventet for lenge, for dette er et land i rask endring.

Advertisements

Om smgj
Kvinne i min beste alder, hagegal og med altfor mange hobbyer i forhold til mengden fritid tilgjengelig.

6 Responses to Romania – siste del

  1. Berit says:

    Lipizzanere er vakre! Husker dem fra datteras hestegærne perioder, og så har jeg naturligvis sett oppvisning av Wiens spanske rideskole på TV. Det høres ut som en deilig ferieavslutning for dem som liker å ri!

    • smgj says:

      Vi synes det var kjempeflott. Spesielt jeg – som liker å ri for ridingens egen del. Husets Herre ser vel mer på det som transport og er dermed mer avhengig av interessante mål for turene.

  2. Anita K. says:

    Jeg kunne tenke meg å være på stutteriet bare for å spise, drikke og få tatt bilder av hestene, omlandet og slottet til herr greven. 😀

    Dessverre tror jeg ingen hest liker å ha meg på ryggen – jeg er så stiv at jeg og dyret nok må ha noen uker i terapi – sammen. 😆

    • smgj says:

      Man blir myk – musklene blir vant og psyken også.
      Det var et annet slott i nærheten som skulle være minst like flott som Bran Castle, men vi så det bare gjennom bilruta.

  3. Anita K. says:

    Jeg vet – men da må man også tørre å ri. En lippizaner virker uoverkommelig langt ned til bakken. Shettisen blir vel i minste laget, men en islandshest, kanskje… 😉

  4. Britt Åse says:

    Er over meg av beundring over modige damen som tør å sitte på hest. Hester er vakre, men veldig STORE, og så har de noen ganger et BLIKK…
    Nei, jeg holder meg i høyde med gresset.

    Reportasjen var fin, som vanlig. Du er flink til å fortelle 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: