God på bunnen – en historie om å bli som fisken i vannet

Winther i hagekroken har utfordret meg til å bli med på Petunias sitatstafett. Det går ut på å skrive om, og illustrere et ordtak/sitat. De jeg utfordrer videre er: Marinas gale verden og Bandanders museum. Les mer om reglene her.

Siden det nå – på grunn av særdeles kaldt vann og pysete meg har blitt lite om dykking i denne bloggen blir det nå et dykkeinnlegg om det å bli «god på bunnen».

For et par år siden betrodde jeg Husets Herre under en utveksling av dagdrømmer  at jeg alltid hadde hatt lyst til å lære å dykke. Snorkling var på den tiden et fast innslag på ferie og i et vilt og galt øyeblikk ble vi enige om å ta det kurset.

Jeg har alltid vær en «vannkalv», født i vannmannen og oppvokst i en bekk i følge ryktene. Det startet da jeg var «krabbegammel» og med i (ro-)båt for første gang. Det foregikk visstnok sånn at pappa hadde sitt svare strev med å ro – og samtidig holde meg på innsiden av båten – for jeg ville krabbe uti og bade …

Bedre hadde jeg ikke blitt to år seinere. Da var jeg akkurat gammel nok til å bli sluppet ut på gårdsplassen alene uten kontinuerlig tilsyn. Det merkelige var at jeg ALLTID kom inn våt forutsatt at det var en pytt i nærheten. Og ikke bare våt på armer og bein … men fra halsen og ned. Mamma kunne ikke forstå hvordan siden jeg klarte det selv på dager uten regn og med kun en vannstand på 2 cm i pyttene. Og påkledd «oljehyre» fra topp til tå, sammensnurpet over støvler og ved håndleddene. På forespørsel hadde jeg badet.

En dag spionerte hun på meg fra luftebalkongen. Da kunne hun konstatere at jeg fant den dypeste dammen og la meg på rygg oppi den.

Så kan man tro at dette var starten på en rosenrød historie om mitt forhold til vann. Det er det ikke. Selv om historien fortsatte rimelig blekrosa iallfall fram til svømmetreningstiden.

Første skår i gleden kom da ei jente som ikke tålte å bli nr 2 tvers over bassenget rev meg bakover 30 cm fra kanten med det resultat at jeg drog lungene fulle av klorvann. Det har vi alle gjort engang, men jeg fikk da en liten skrekk for å ha hodet i vann som det tok lang tid å undertrykke. Jeg sier undertrykke, fordi det var det jeg gjorde. Jeg lærte meg aldri å bli 100% trygg uten å ha nesa trygt i friluft, eller klemt inne i en maske under snorkling.

Det fikk jeg svi for da jeg kom på dykkekurs.

En god del av kurset (iallfall PADI sitt grunnkurs som jeg kjenner litt til) går ut på å forsøke å forberede seg på situasjoner som kan oppstå under vann, og dermed drille hvordan disse kan løses uten å bli til farlige situasjoner. Det innbærer ulike øvelser. Den som jeg virkelig fikk problemer med var «halv masketømming» og «hel masketømming».

Masken er jo den barrierén man har mot vann i nesa. Munnen er jo full av pusteventilen og så lenge man biter om den har man tilgang til luft. Men kan kan altså få vann inn i maska eller i verste fall miste masken. Et kjent scenario er at man svømmer «i kø» litt for nært svømmeføttene til den foran … Eller at man har en bit hår eller hette i ansiktsseglet på masken og dermed «lekker inn» vann. Eller at man dugger full masken og trenger å få sikten tilbake, eller – som meg – snørrer full masken og trenger å skylle den og snyte meg. (Ja, det går helt fint!)

Vel, da er det iallfall greit å kunne kvitte seg med vannet og få på seg masken skikkelig igjen uten å måtte gå opp til overflaten.

Øvelsen «halv masketømming» utføres altså som følger. Man sitter på bunnen, har pusteventilen i munnen og slipper litt vann inn i maska. Sånn ca til at man har vann halvveis opp på øynene. Lufta blir øverst og vannet nederst i maska – standard fysisk lov sålenge man er «oppreist» i vannet.

Så skal man tømme maska. Det skjer gjennom at man suger inn luft gjennom pusteventilen i munnen og puster ut gjennom nesa mens man trykker inn øvre del av masken mot ansiktet. Siden lufta som da kommer ut inni maska ikke kan slippe ut av maska øverst vil den i stedet fortrenge vannet ut i bunnen av maska – og man får igjen en tørr, fin maske.

Dette forutsetter en viss kontroll med hvor man tar inn lufta og hvor gjør av den etterpå. At man er istand til å ha munnen åpen og trekke inn luft gjennom den uten å samtidig trekke inn luft gjennom nesa. For de aller, aller fleste går denne øvelsen greit, men «noen» av oss har litt problemer med det skillet der. Over vann er det ikke akkurat noe man tenker over og sålenge man får luft når man drar inn er det stort sett «ett fett». Vel – det er ikke sånn når man har vann foran nesa og luft foran munnen.

Kort sagt – jeg endte opp hostende og spluttrende hver gang jeg fikk vann i masken. Og besto følgelig ikke kurset selv om resten forsåvidt gikk greit.

Det var litt av et nederlag. Dette var min drøm og der plasket Husets Herre rundt, mens jeg ikke fikk lov. (Ingen seriøs utstyrsleverandør vil leie ut utstyr uten at du har gyldig sertifikat. Like lite som man vil låne bort bilen til en som ikke har førerkort.)

Vel… jeg forbannet meg på at dette skulle jeg greie. Så det ble en vinter med trening. Først å puste gjennom snorkel i vasken uten maske … Så å puste gjennom munnen mens jeg gikk rundt med en maske full av vann … Jeg lånte Husets Herres pusteventil og pustet på den mens jeg lå på magen i badekaret mens jeg forsøkte å slippe vann inn i masken og deretter puste den tom …

Dette var ikke gjort i en håndvendig, det tok tid. En vinter for mitt vedkommende for å være nøyaktig. Jeg måtte bryte meg gjennom litt redsel og «vrangslåsing» i tillegg til å finne fram til muskler på et sted jeg aldri hadde tenkt på at jeg hadde muskler, og så lære å styre dem. (Inn gjennom munnen, ut gjennom nesa – med åpen munn.) De siste rundene ble treningsdykk på 2m for å perfeksjonere det i kaldt vann. Siden kaldt vann kan gjøre uforventede ting med ansiktsmusklene om man ikke er forberedt. Og så var det å utføre det på litt dypere vann for å bryte noen barriérer i hodet. Her var jeg selvfølgelig under ledsaging.

Men nå ER jeg god på bunnen med hensyn på masketømming. Og fikk både overvunnet skrekken og oppfyllt drømmen. Og dét har jeg ikke angret ett sekund. Det er en helt annen verden som jeg virkelig føler meg privilligert over å kunne besøke – nå som fisken i vannet. 😉

Da er det bare å vedlikeholde ferdighetene.

Og for de som måtte finne denne siden fordi de er redde for å utføre eller plages med masketømming så er mitt råd å ta den tiden man trenger. Bare avtal med instruktøren om at du får fullføre kurset når du er klar. Øv og øv. Jeg har lest om folk som har svømt både 50 og 100 m med snorkel uten maske i offentlige bad for å bryte gjennom. Hva som bør terpes er forskjellig. For noen er det å bryte seglet for å fylle masken det verste, for andre er det å holde styr på pusten problemet. Trikset er å øve ofte og ta det i små, små steg. Terpe til det sitter før neste skritt. Så går det greit.

Advertisements

Om smgj
Kvinne i min beste alder, hagegal og med altfor mange hobbyer i forhold til mengden fritid tilgjengelig.

14 Responses to God på bunnen – en historie om å bli som fisken i vannet

  1. Mari Anne says:

    Imponerende. Jeg hadde nær blitt til en realistisk øvelse da jeg på et livredningskurs mistet retningssansen og svømte langs bunnen av bassenget – langt. Jeg kan fortsatt ikke fatte hva folk skal ned i vannet for, selv ikke etter å ha sett alle de fine bildene du tar.

  2. Britt Åse says:

    Jeg får åndenød av å lese om det, og skal ALDRI på dykkerkurs. Men, jeg er full av beundring!

    • smgj says:

      Det er jo ikke noe å presse seg mot om man ikke har lyst – og lett å unngå, men jeg synes det er skikkelig gøy, og alt det jeg håpet da jeg startet.

  3. TurboLotte says:

    ÅÅÅÅhh jeg har SÅ lyst til å dykke. Men det er egentlig bare økonomien som stopper meg. Og litt tid… og litt initiativ…

    For noen flotte bilder!!

    • smgj says:

      🙂 Takk. Disse er det Husets Herre som har tatt. Du kan jo ta det i syden om du vil da. Da er det litt mindre utstyr å forholde seg til. I PADI er opplæringen uansett standardisert.

  4. Elisa says:

    Eg har også vore der; sitte på fem meters djup med instruktøren, kjenne panikken bre seg meir og meir når heile kroppen og alle nerver strittar i mot, tanken på å ta av maska aldeles lammande. Men jammen klarte eg det! No er det snart ti år sidan eg tok kurset og eg har berre vore på eit dykk sidan, det var ikkje så lett å få til som fattig student utan transport og utstyr. Eg tvilar vel på at det nokonsinne blir meir på meg, men snorkling er jo bra det også!

    • smgj says:

      Har du lyst finnes vil sentrene gjerne selge deg et par oppfriskingstimer med instruktør. Og Vips – så er du der igjen.

      Men – som du sier, det er ubetinget flott å snorkle også. Og gjerne mer «fritt».

      • Elisa says:

        Har tenkt tanken, men no er jo småbarnslivsstilen over meg for fullt så det må evt bli i neste «livsfase». Og då kan det jo hende ein treng nye utfordringar?

        Veldig bra post forresten! Sjølv vokste eg bortimot opp under ein fjærestein og var mest fornøyd når eg fekk vere med far min ut og trekke trollgarn. Så eg kjenner igjen dragninga mot det våte!

  5. Bipbap says:

    Interessant lesning, og skulle virkelig ønske jeg hadde våget! Har akkurat badet og snorklet i Rødehavet, og ser virkelig poenget med dykking. Veldig flotte bilder 🙂

    • smgj says:

      Ta en prøvetime da vel. De store sentrene i Rødehavet er faktisk blant verdens beste. Spesielt siden myndighetene for kort tid siden satte ned omfattende krav og kontroller til dem.

      • Bipbap says:

        Hm, jeg er litt pinglete, og hadde mer enn nok med snorkling .. Masse muligheter ved Rødehavet, og datteren min dykker som bare det.

  6. Petunia says:

    En liten del inne i meg – dypt inne – har veldig lyst til å dykke, men det er nok motet som svikter.
    Jeg holdt på å drukne da jeg var rundt 10 år og derfor får jeg litt klausen når jeg kommer dypt under vann. (Stuper og fridykker på grunt vann;))
    Men likevel så ser jeg hvor fantastisk flott det kan være dypt der nede…
    Takk for at du tok utfordringen og laget dette flotte innlegget:)

    • smgj says:

      Man skal gjøre som man føler for. Jeg har bare lyst til å si at det aller meste å se er på 0 til 20m. Og i sydligere strøk rekker det ikke å bli mørkt så langt ned.
      Jeg har vel ruget på dette innlegget en stund og med utfordringen fikk jeg en fin vinkling på det, synes jeg. 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: