Gammel vane – vond å vende

Jeg har en stund lurt litt på det at jeg liker å sitte å sniffe gjennom skjerfet jeg har på meg dersom det er et skjerf i mykt materiale, som f.eks bomull. Jeg bruke venstre hånd, løfter det opp og sniffer gjennom det. Har tatt meg i dette flere ganger i den siste tiden, etter at det begynte å nærme seg nattefrost og skjerftid igjen.

Vel. I dag kom jeg plutselig på hvor jeg har denne vanen fra.

Inntil jeg var 4-5-6 år hadde jeg nemlig «nong-nong». Det var en fanellsklut (i den tidens tidsriktig hvitt og utvasket oransje). Den la jeg opp gjennom hånda slik at tommelen var fri. Så puttet jeg tommelen i munnen og suttet mens jeg sniffet gjennom nong-nongen. 6mm overbitt er nok til dels takket være denne (u-)vanen.

Heldigvis ble jeg kvitt den(?) da jeg startet på skolen …  ehm … altså … fram til nå.

Så de som sier at det tar 3 uker å bli kvitt en vane kan bare gå og kaste seg på en spikermatte. Min vane stakk hodet fram etter 30 år! (Men uten bruk av tommeltotten, altså!) 😆

Reklamer

Om smgj
Kvinne i min beste alder, hagegal og med altfor mange hobbyer i forhold til mengden fritid tilgjengelig.

5 Responses to Gammel vane – vond å vende

  1. rita says:

    Du er klar over at mange TROR de har slutta med tommel, men de sutter iherdig når de sover ;oD)))))))

    Slet for øvrig med det samme som barn – tommel altså – med 9mm overbitt og tannregulering som resultat….

    • smgj says:

      Takk, takk… det var akkurat det jeg trengte å høre… 😀

      Vel, jeg har ikke hørt noen kommentarer fra han jeg sover med, ei heller våkna med rosintommel, så jeg håper og tror at jeg ikke driver med dét lenger. 😆

  2. mia says:

    Den var då bara söt, jag har en i väldig när krets ( läs mann) som kliar sig i örat och luktar på fingret när han behöver tröst, den är sär den!

  3. Britt Åse says:

    Hehe, veldig søtt 😀
    Da kan jeg kanskje – om noen (forhåpentlig veldig mange!) år se fram til «gjensyn» med min kjære Andis, som var bestisen min i noen tidlige år, og som bare jeg kunne se. Vi hadde laaange samtaler, og Andis var alltid solidarisk med meg når det var noe jeg ikke ville spise, feks.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: