The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

Svosjhhhh … KLASK! …

Svosjhhhh …. KLASK! … Svosjhhhh … KLASK!

Jeg titter opp på den unge, noe bleke kvinnen som sitter rett ovenfor meg. Hun tviholder i benken under seg med hendene i et kryssgrep mellom godt skrevende bein. Knoklene hennes er like hvite som mine egne. Uttrykket er lidende hver gang vi klasker ned i bølgene.

Jeg vet hvorfor.

For hver gang vi forserer en bølge holder jeg igjen det jeg makter for ikke å bli løftet opp fra glassfiberbenken med påfølgende smertefulle landing når baugen treffer bølgedalen.

I løpet av natta har noen byttet ut den blå fløyelen med noe som mest kan sammenliknes med en kulekjøringsløype. Med halvannen meter høye kuler. Som båten slår ned på.

Jeg flytter blikket til kjæresten til kvinnen. En mann i slutten av 20-årene. Han ser tilbakeholdt redd ut. Eller iallfall bekymret. Og han vil ikke vedvære seg det. De andre passasjerene er stort sett i samme alder.

Tre yngre menn danner en gruppe som kjenner hverandre – en er rødhåret, erketypisk “irsk, med fregner” tenker jeg. Han er tydelig uvel. Nummer to har hva jeg kaller “italiensk utseende” og virker livredd. Den siste i trioen er en solbrun, gulblond gud.  Han får meg til å stoppe opp, og i et halvt øyeblikk ønsker jeg at jeg var 10 år yngre. Før jeg fortsetter å fundere på hvordan iallverden han klarer å sitte så avslappet og lese uten å bli mørbanket.

Så er det oss to. Ikke lenger i 20årene i skinn, men fremdeles stort sett i sinn – liker jeg å tenke.

De to siste er et noe eldre ektepar – snorklere. De er i 50-årene, men ser ut som de har vært ute en vinterdag før. De er begge senesterke, med et sporty utseende Det er de vi vi kan takke for at turen ble gjennomført. Frenchie’s setter egentlig en grense på 10 betalende for at turen skal gjennomføres – vi slapp gjennom med 9. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om jeg egentlig er glad for det.

Selv om det er vår eneste sjanse til å dykke i The Greate Blue Hole  det gjelder.

Heldigvis blir jeg aldri sjøsyk, tenker jeg.

Oppmøtet var 06:00 på piren i dive shak’en til Frenchie’s. Vi var i sterk tvil om båten ville gå ut da vi gikk dit – om natta hadde en kjapp liten tropisk storm blåst tvert over øya og gjort sitt beste for å “søkkvåte” skoene våre på trammen utenfor huset. Den hadde lykkes om jeg ikke hadde bråvåknet og løpt ut i pysjen for å ta dem inn. Palmeblader og rusk og lauv var blåst ut i veien. Tross alt var det 2,5 timers gange ut i åpent hav østover vi skulle. Langt utenfor den beskyttende revkanten, via Turnefee Atoll til neste atoll – The Lighthouse Reef.

Men Frenchie’s hadde bestemt seg for å kjøre tur – bare med bytte av båt til “den store” – med 3×150 hester i hekken. Og etter rigging av utstyr, en kjapp “frokost” av typen “inkludert i prisen (=gjør det billig med loff, te og syltetøy) var vi på vei ut. 

Vi svinger inn i en kanal uten brottsjøer blant dønningene og plutselig er sjøen stille. Det er som “orkanens øye” har landet på vannflaten. Og vi er midt i det. The Great Blue Hole. Et hull, drøye 320m i diameter og 125 meter dypt, med en kant som bare er 1-2m dyp rundt – midt ute i det blå havet, uten landkjenning.

Rent fysisk er The Blue Hole et “sinkhole” – en forhenværende grotte hvor taket har falt inn. På land kan den ha vært en cenote mens dinosaurene vandret verden. Samtidig er dette omdiskutert siden landet ikke skal ha vært så høyt. Men hulen kan ikke ha blitt dannet under vann. Så det er et mystisk sted på mange måter.
Jacques Yves Cousteau var mannen som gjorde dette stedet kjent, og i følge lokale rykter, også den som sørget for at det er mulig å komme inn og ut med båt … Og bidro til at det i dag er ett av Belizes større turistattraksjoner – inkludert på verdensarvlisten siden 1994. 

Divemasteren gjennomgår sikkerhetsreglene. Jeg kjenner at jeg blir irritert, selv om de stort sett er fornuftige, og spesielt når man velger å ta dykkere som såvidt har dykket med sin AOWD ned til 40 meter. Jeg funderer på om de virkelig gjennomfører slike dykk med 10 personer uten å ta med en divemaster til? Jeg håper ikke det. Men i dag er vi 7 siden det er to som kun skal snorkle ringen. Og jeg & Husets Herre er vel vant med å dykke selvstendig i par, så jeg er ikke bekymret for oss.  

Dykkingen her er anneledes enn hjemme. Den foregår mye mer som “guidede gruppeturer” enn som selvstendig utforsking i buddypar. På et slikt dyp må man regne med muligheten for nitrogennarkose og vi er antakelig heldige siden vi bare blir 7 dykkere på den divemaster.

Vi synker ned i det blå langs veggen. Jeg konsentrerer meg med å holde øye med computeren, Husets Herre og divemasteren – i prioritert rekkefølge. Vi går dypt så raskt som vi klarer å utlikne ørene. Ned til 40 – for å beholde mest mulig av den korte “bunntiden”. Den grå og livsløse bergveggen vi synker forbi minner til forveksling om det å dykke i Norge. Men i Norge greier man seg ikke med våtdrakt. Jeg sjekker temperaturen. Computeren sier at det er 24 grader i vannet. Jeg er glad jeg valgte å leie en “shortie”.  Dette er det kaldeste dykket vi har hatt på turen, og det kjennes.

På 35 meter ser jeg stalagtittene. De henger langs kanten av det som har vært hulehvelvingen før den åpnet seg. De er DIGRE. Som 3-7meter store haitenner farer en tanke gjennom meg. Jeg snur meg lyser utover fra veggen. Vi ble tross alt fortalt at vi kunne se hammerhai her om vi var heldige. Men det er ingen hai der.

Gruppa har fulgt dykkelederen og vi svømmer mellom stalagtittene. Det er storslagent. Husets Herre og jeg er sist – jeg suger i meg inntrykket. Det er en fremmedartet verden, både likt og ulikt å besøke huler på land. Å kunne sveve mellom stalagtittene er helt særegent . Jeg tar meg i å ønske å kune gå helt ned til stalagmittene. Men det krever annet utstyr og en helt annen tur. 

Det blir gjerne sånn – at vi blir ettersleperne på guidede turer. Vi er vant med fototurer i kaldt vann hvor man svømmer sakte for å bevare varmen og lufta lengst mulig mens man titter nøye etter motiver. Ikke slik som her, hvor man har mer enn nok luft for den tilmålte tiden og heller dekker et større område pr dykk. Til tider er det frustrerende. 

Divemasteren signaliserer at vi skal gå oppover. På 10 meter føler jeg meg tom. Jeg er litt skuffet over at vi ikke har fått se hammerhai. Samtidig vet jeg at det er storforlangende av meg. Tross alt fikk jeg se min første hai for bare to dager siden. Men nå vet jeg jo at jeg iallfall ikke har helsvart hai-karma, så jeg hadde håpet.

Forøvrig er sikkerhetsstoppen på 6m er akkurat så kjedelig som slike pleier å være hjemme i Norge. Det er litt fisk, men ikke noe spektakulært. På vei opp i båten snakker vi begeistret om stalagtittene. Husets Herre og jeg er skjønt enige om at to undervannsscootere hadde vært tingen for å dekke en større del av diameteren på ett dykk.

I båten får vi vite at hai-ryktet The Great Blue Hole har først og fremst var tuftet på mating. Og selvfølgelig så begynte det å gå litt vel vilt for seg (ingen ulykker såvidt jeg vet, men “nære unna”) og dermed opphørte matingen. Og dermed er det da også lenger i mellom at man kan se hai på dykkene der nå. Jeg synes egentlig det er riktig – og personlig har jeg mye større glede av de få ekte villdyrene jeg har fått sett enn de halvtamme. Det være seg matede haier eller matede løver.

Og dette var bare det første av tre dykk for dagen. Vi setter kursen mot Half Moon Caye hvor vi først skal dykke The Half Moon Caye Wall og etterpå The Aquarium.

Fra youtube. Ikke vår, dessverre–men representativ, med unntak av haien.
(Og jeg snakker IKKE i masken!!!)

Advertisements

Om smgj
Kvinne i min beste alder, hagegal og med altfor mange hobbyer i forhold til mengden fritid tilgjengelig.

5 Responses to The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

  1. orchis says:

    Eventyrlig!!! Spennende!!!

  2. TurboLotte says:

    ÅÅH så spennende!!! Jeg har aldri dykket. Min søster gjør jo da. Men jeg er litt pingle.. rett og slettt.
    Hørtes knallgøy ut .

  3. Dette hørtes fantastisk ut, jeg vil også til Belize! 😀 Skriver det på lista over reisemål jeg må få besøkt.

    Gleder meg til å lese mer om dykking i bloggen din!

  4. Silje says:

    Blue hole i Belize står helt klart på listen over steder jeg vil se før jeg dør. Men jeg innrømmer at jeg vel har vært mer opphengt i haiene og mindre opptatt av stalagtittene…

    Det er noe spesielt med disse dykkestedene langt til havs, der man humper seg utover på bølgan blå og horistonten forsvinner i det fjerne, og en liten stund pleier i hvert fall jeg å spørre meg selv om jeg egentlig har noe ønske om å hoppe uti i åpen sjø. Men så gjør jeg jo alltid det, og blir nesten alltid ‘blown away’ fordi sikten er bedre enn nærme land og fordi de store havfiskene patruljerer rundt osv osv.

    Men tilbake til Blue Hole, for nå er jeg ikke helt…overbevist…om at det er verdt å ha Blue Hole så høyt på listen over drømmedestinasjoner. Kanskje jeg må dytte den nedover og heller oppgradere Filippinene og Palau?

    For det høres jo bra ut. Men ikke…helt fantastisk…?

    Ble det noen flere haier etterhvert?

    • smgj says:

      For meg gled Blue Hole inn på 2. plass – etter Soufriere på St. Vincent – dykkested The pinnacles. Har verken prøvd Fillipinene eller Palau. Har kjenninger som har vært på mud-dive på Fillipinene. De er spredt. Enten helt fantastisk (fotografene) eller bare møkk (de som ikke fotograferte).

      Hai så vi i Belize, også Ekte Hai (altså ikke hai tiltrukket vhja mating), men ikke på denne siten. Nå må jeg innrømme at jeg ikke er så fasinert over hai, jeg da. Jeg foretrekker de små tingene – og rokker. Her var sikten like fin innved atollene som lengre ut, faktisk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: