The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

Svosjhhhh … KLASK! …

Svosjhhhh …. KLASK! … Svosjhhhh … KLASK!

Jeg titter opp på den unge, noe bleke kvinnen som sitter rett ovenfor meg. Hun tviholder i benken under seg med hendene i et kryssgrep mellom godt skrevende bein. Knoklene hennes er like hvite som mine egne. Uttrykket er lidende hver gang vi klasker ned i bølgene.

Jeg vet hvorfor.

For hver gang vi forserer en bølge holder jeg igjen det jeg makter for ikke å bli løftet opp fra glassfiberbenken med påfølgende smertefulle landing når baugen treffer bølgedalen.

I løpet av natta har noen byttet ut den blå fløyelen med noe som mest kan sammenliknes med en kulekjøringsløype. Med halvannen meter høye kuler. Som båten slår ned på.

Jeg flytter blikket til kjæresten til kvinnen. En mann i slutten av 20-årene. Han ser tilbakeholdt redd ut. Eller iallfall bekymret. Og han vil ikke vedvære seg det. De andre passasjerene er stort sett i samme alder.

Tre yngre menn danner en gruppe som kjenner hverandre – en er rødhåret, erketypisk “irsk, med fregner” tenker jeg. Han er tydelig uvel. Nummer to har hva jeg kaller “italiensk utseende” og virker livredd. Den siste i trioen er en solbrun, gulblond gud.  Han får meg til å stoppe opp, og i et halvt øyeblikk ønsker jeg at jeg var 10 år yngre. Før jeg fortsetter å fundere på hvordan iallverden han klarer å sitte så avslappet og lese uten å bli mørbanket.

Så er det oss to. Ikke lenger i 20årene i skinn, men fremdeles stort sett i sinn – liker jeg å tenke.

De to siste er et noe eldre ektepar – snorklere. De er i 50-årene, men ser ut som de har vært ute en vinterdag før. De er begge senesterke, med et sporty utseende Det er de vi vi kan takke for at turen ble gjennomført. Frenchie’s setter egentlig en grense på 10 betalende for at turen skal gjennomføres – vi slapp gjennom med 9. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om jeg egentlig er glad for det.

Selv om det er vår eneste sjanse til å dykke i The Greate Blue Hole  det gjelder.

Heldigvis blir jeg aldri sjøsyk, tenker jeg.

Oppmøtet var 06:00 på piren i dive shak’en til Frenchie’s. Vi var i sterk tvil om båten ville gå ut da vi gikk dit – om natta hadde en kjapp liten tropisk storm blåst tvert over øya og gjort sitt beste for å “søkkvåte” skoene våre på trammen utenfor huset. Den hadde lykkes om jeg ikke hadde bråvåknet og løpt ut i pysjen for å ta dem inn. Palmeblader og rusk og lauv var blåst ut i veien. Tross alt var det 2,5 timers gange ut i åpent hav østover vi skulle. Langt utenfor den beskyttende revkanten, via Turnefee Atoll til neste atoll – The Lighthouse Reef.

Men Frenchie’s hadde bestemt seg for å kjøre tur – bare med bytte av båt til “den store” – med 3×150 hester i hekken. Og etter rigging av utstyr, en kjapp “frokost” av typen “inkludert i prisen (=gjør det billig med loff, te og syltetøy) var vi på vei ut. 

Vi svinger inn i en kanal uten brottsjøer blant dønningene og plutselig er sjøen stille. Det er som “orkanens øye” har landet på vannflaten. Og vi er midt i det. The Great Blue Hole. Et hull, drøye 320m i diameter og 125 meter dypt, med en kant som bare er 1-2m dyp rundt – midt ute i det blå havet, uten landkjenning.

Rent fysisk er The Blue Hole et “sinkhole” – en forhenværende grotte hvor taket har falt inn. På land kan den ha vært en cenote mens dinosaurene vandret verden. Samtidig er dette omdiskutert siden landet ikke skal ha vært så høyt. Men hulen kan ikke ha blitt dannet under vann. Så det er et mystisk sted på mange måter.
Jacques Yves Cousteau var mannen som gjorde dette stedet kjent, og i følge lokale rykter, også den som sørget for at det er mulig å komme inn og ut med båt … Og bidro til at det i dag er ett av Belizes større turistattraksjoner – inkludert på verdensarvlisten siden 1994. 

Divemasteren gjennomgår sikkerhetsreglene. Jeg kjenner at jeg blir irritert, selv om de stort sett er fornuftige, og spesielt når man velger å ta dykkere som såvidt har dykket med sin AOWD ned til 40 meter. Jeg funderer på om de virkelig gjennomfører slike dykk med 10 personer uten å ta med en divemaster til? Jeg håper ikke det. Men i dag er vi 7 siden det er to som kun skal snorkle ringen. Og jeg & Husets Herre er vel vant med å dykke selvstendig i par, så jeg er ikke bekymret for oss.  

Dykkingen her er anneledes enn hjemme. Den foregår mye mer som “guidede gruppeturer” enn som selvstendig utforsking i buddypar. På et slikt dyp må man regne med muligheten for nitrogennarkose og vi er antakelig heldige siden vi bare blir 7 dykkere på den divemaster.

Vi synker ned i det blå langs veggen. Jeg konsentrerer meg med å holde øye med computeren, Husets Herre og divemasteren – i prioritert rekkefølge. Vi går dypt så raskt som vi klarer å utlikne ørene. Ned til 40 – for å beholde mest mulig av den korte “bunntiden”. Den grå og livsløse bergveggen vi synker forbi minner til forveksling om det å dykke i Norge. Men i Norge greier man seg ikke med våtdrakt. Jeg sjekker temperaturen. Computeren sier at det er 24 grader i vannet. Jeg er glad jeg valgte å leie en “shortie”.  Dette er det kaldeste dykket vi har hatt på turen, og det kjennes.

På 35 meter ser jeg stalagtittene. De henger langs kanten av det som har vært hulehvelvingen før den åpnet seg. De er DIGRE. Som 3-7meter store haitenner farer en tanke gjennom meg. Jeg snur meg lyser utover fra veggen. Vi ble tross alt fortalt at vi kunne se hammerhai her om vi var heldige. Men det er ingen hai der.

Gruppa har fulgt dykkelederen og vi svømmer mellom stalagtittene. Det er storslagent. Husets Herre og jeg er sist – jeg suger i meg inntrykket. Det er en fremmedartet verden, både likt og ulikt å besøke huler på land. Å kunne sveve mellom stalagtittene er helt særegent . Jeg tar meg i å ønske å kune gå helt ned til stalagmittene. Men det krever annet utstyr og en helt annen tur. 

Det blir gjerne sånn – at vi blir ettersleperne på guidede turer. Vi er vant med fototurer i kaldt vann hvor man svømmer sakte for å bevare varmen og lufta lengst mulig mens man titter nøye etter motiver. Ikke slik som her, hvor man har mer enn nok luft for den tilmålte tiden og heller dekker et større område pr dykk. Til tider er det frustrerende. 

Divemasteren signaliserer at vi skal gå oppover. På 10 meter føler jeg meg tom. Jeg er litt skuffet over at vi ikke har fått se hammerhai. Samtidig vet jeg at det er storforlangende av meg. Tross alt fikk jeg se min første hai for bare to dager siden. Men nå vet jeg jo at jeg iallfall ikke har helsvart hai-karma, så jeg hadde håpet.

Forøvrig er sikkerhetsstoppen på 6m er akkurat så kjedelig som slike pleier å være hjemme i Norge. Det er litt fisk, men ikke noe spektakulært. På vei opp i båten snakker vi begeistret om stalagtittene. Husets Herre og jeg er skjønt enige om at to undervannsscootere hadde vært tingen for å dekke en større del av diameteren på ett dykk.

I båten får vi vite at hai-ryktet The Great Blue Hole har først og fremst var tuftet på mating. Og selvfølgelig så begynte det å gå litt vel vilt for seg (ingen ulykker såvidt jeg vet, men “nære unna”) og dermed opphørte matingen. Og dermed er det da også lenger i mellom at man kan se hai på dykkene der nå. Jeg synes egentlig det er riktig – og personlig har jeg mye større glede av de få ekte villdyrene jeg har fått sett enn de halvtamme. Det være seg matede haier eller matede løver.

Og dette var bare det første av tre dykk for dagen. Vi setter kursen mot Half Moon Caye hvor vi først skal dykke The Half Moon Caye Wall og etterpå The Aquarium.

Fra youtube. Ikke vår, dessverre–men representativ, med unntak av haien.
(Og jeg snakker IKKE i masken!!!)

Advertisements

Til Caye Caulker – Belize (Del 3)

Så langt alt vel. Vi var endelig i Belize. Men… ingen ferie av denne typen for oss uten å komme oss under vann. Vi hadde lest og lært at lille Belize innehar den vestlige hemisfæres største barrieré-rev… og tre atoller. Og at dykkingen innenfor revet ikke var noe særlig siden det begrenset utvekslingen av vann – og det, sammen med alle elvene, mildt sagt da grumsete vann på innsiden. IMG_4166Det fant vi ut på kajakkturen vår. Det var knedypt i “all evighet” og bunnen var silt, med harde, vonde biter.

Så løsningen var gitt – vi måtte ut til øyene.

Med god hjelp fra de Canadiske Englene (se Del 2) bestemte vi oss for å hoppe over den mer kjente Ambergis Caye (som ryktet vil ha det til er Madonnas “La Isla Bonita”) og dra ut til Caye Caulker. Til øyene kan man reise med taxibåt, “rutebåt” eller fly. Siden vi nå hadde følelsen av at ferien rant bort som sand mellom hendene våre valgte vi småfly. (Kart her for spesielt interesserte.)

Vi ble litt bekymret da vi så hva vi skulle fly med … Her var det plass til pilot, andrepilot (som i vårt tilfelle var en Belizisk slektning av Skybert), oss to og – så vidt det var – bagasjen vår. Ja, det er bagasjerommet som bagasjemannen(& billettselgeren & innsjekkingspersonalet & bakkemannskapet) holder på å stue inn i.

Selve turen tok 20 + 10 minutter. 20 minutter fra fastlandet til San Pedro på Ambergis Caye og så vente på neste fly (litt større denne gangen) og så 10 minutter videre.

På disse øyene var framkomstmiddlet stort sett golfbiler – eller beina. Caye Caulkner var bare et par kilometer lang og kanskje maks 7-800meter bred på sydsiden av The Split. Før orkanen Hattie engang i 1961 durte tvers over øya var det kun en trang kanal. Etter IMG_4088orkanen ble passasjen så stor at tidevannet nå sakte men sikkert skiller nordenden og sydenden av øya mer og mer – til eieren av området sin store fortvilelse. Baren The Lazy Lizard og fastlandet nord og sør for The Split er nå til salgs …

På mange måter minnet øya om backpackerområdene i Thailand – som Koh Tao rundt år 2000 – før alle resortene kom. Iallfall. Her er det ingen hoteller, knappest noen få leilighetsbygg. Det meste er Bed & Breakfasts. IMG_4130Vi fant et koselig, veldrevet sted ved navn The Lazy Iguana med verdens beste frokost.  Paret som eide stedet var utflyttede texanere. De bodde i toppetasjen hvor de brukte oppholdsrommet sitt som frokostrom. Hun bakte det beste bananbrødet jeg har spist… *sikle* Her feiret vi jul og bodde en liten uke mens vi dykket og snorklet i farvannet rundt.

Ellers var øya “turistisk” og var preget av små kaféer, souvernirsjapper, barer og småbutikker samt ulike fritidstilbud som snorkling, seiling og dykking.

Til sist et oversiktsbilde av øya (med flyvinge). Her er mesteparten av sørenden og nordsiden i det fjerne. Nordsiden er ennå ikke særlig utbygd siden den mangler elektrisitet. (Sørsiden har strøm fra to lastebilskap med diselgeneratorer!!!) Strøm er planlagt dit i løpet av 1-2 år – og da får sandfluene konkurranse…

IMG_4134

Og jeg lover at neste innlegg skal handle mer om dykkingen… og de tre dykkeoperatørerene på øya; Frenchie’s Diving, Belize Diving Services og Big Fish Dive Operators. Iallfall de to vi fikk prøvd.

IMMD!

Jeg ble veiledet villedet til en trivelig website for noen dager siden. Og siden har jeg vært der.

Siten heter «It made my day! – Little moments of WIN» og er nettopp det. En samling historier om hverdager da solen helt overraskende smilte litt ekstra.

Historiene spenner fra det sentimentale

This morning we got a letter from my little brother who got split up from our family during the Second World War. It really made my day.

via det søte,

My friend’s daughter came home from school very upset, and said, «Emma says you’re the tooth fairy! Is that true?» My friend was caught off guard and said, «Well, yes,» and her daughter cried, «Mo-om! How could you go out every night like that and leave us here alone?»

det interne,

Lately, I’ve been feeling a little blue because I’ve had to rain-check a lot of plans lately with a guy I like, and he has had to do the same. As a joke, he told me he owed me all the past dinners he has had to rain-check and a shrubbery. I told him not to worry about it, but he insisted that he would at least make good on the shrubbery. Today, delivered to my office was a beautiful collection of flowering plants in a basket planter. The note attached said: “A Shrubbery.”. It TOTALLY MMD!

og det absurde

I was driving to work in a bad mood and at one of the intersections, a guy got out on a red light and did a back-flip off his hood. IMMD

til det urkomiske

I’m currently working a telesales company that sells magazines. Yesterday I phoned a lady in her eighties, trying to sell her common magazines for old people. She politely cut in and said in a very serious tone: «I’m sorry but I’m not interested in those. I’d love to order Playboy though.» IMMD.

Og i dag, på vei fra jobb, så jeg en lastebilsjåfør som omtrent sto i setet for å se om han kom forbi eller ville ta i betongsperrene under en trang snumanøver da jeg kom gående. Jeg signaliserte «tommelen opp» til han fikk hjulene forbi – og så «ok»-signalet for dykking for å si «alt klart, du er forbi». Han så fornøyd ut og jeg håper IMHD. 😀

Har du hatt en IMMD-opplevelse i dag – eller M somone’s D?

«Dykk» til 61,3meters dybde

u12942082Jeg var så heldig å få være med til Ullevål Sykehus på et «trykktankdykk» til 60m dybde. Det var saker. Dobbel dybde av min sportsdykkersertifisering. 3 ganger PADI grunnkursdybde. Det er «lange» meter under vann når man skal opp til overflaten.

Lufta vi puster inneholder sånn grovt sett 21%oksygen, 78% nitrogen og 1% andre gasser. Det som er litt «gøy» med det er at både oksygen og nitrogen blir giftstoffer for kroppen under trykk. Og det som skjer når man går dypere under vann er at trykket øker …

Når man tar dykkekurs lærer man mer inngående om dette – avhengig av hvilken type (dybde) dykk kurset er tilpasset – her kommer en forenklet kortversjon.

Nitrogenen sin giftvirkning under trykk har to «ansikter» – nitrogennarkose og trykkfallssyke.

Trykkfallsyke er når vevet i kroppen under et dykk tar opp mer nitrogen enn det ellers ville ha gjort. Ved oppstigning til lavere trykk frigjøres dette nitrogenet og om oppstigningen går for raskt kan dette frigjøres som bobler i vev og blodbane. Det kan være meget smertefullt, føre til kortvarig/langvarig paralyse/leddsmerter – for å nevne noen av de mulige symptomene (som varierer sterkt utifra hvor disse boblene kiler seg).

Trykkfallssyke unngås ved å alltid dykke i forhold til dagsform og etter tabell/computer, samt overholde anbefalt oppstigningshastighet. (Og ikke bevege seg langt opp i høyden innen 24t etter et dykk – mao ikke dykk før flyreisen.) Dette er i hovedsak årsaken til at man bruker andre gasser enn vanlig luft og andre dykketabeller når man skal under 30-40m.

x16587598Nitrogennarkose er den mer morsomme siden av nitrogen – iallfall når man får oppleve det under ufarlige omstendigheter. Nitrogennarkose arter seg kort sagt som fyll. Det slår ut forskjellig på ulike personer og ulike personer har ulik toleranse før det oppstår. Og enkelte vil påstå at de ikke kjenner noe … Under vann er dette farlig da det kan føre til overmot, uoppmerksomhet og (fatale) feilvurderinger. På land, i et trykkammer og i en kontrollert situasjon, er det hysterisk morsomt.

Vi var altså 8 stk i kammeret og skulle ned til 60m under oppsyn av dykkelege og med «meddykker» på innsiden og kammerfører på utsiden. Det gikk raskt ned og vi hadde mer enn nok med å håndtere pusting og utligning av trykket i ørene. Da vi passerte 40-50 et sted kjente jeg at balansen ble kraftig forstyrret. Jeg ble ikke svimmel, men bare «rar». Jeg følte meg ikke brisen eller «merkelig» på andre måter. Men så begynte en av mine medreisende å snakke. Og på grunn av trykket hadde han Donald Duckstemme. Aldri før har en Donald Duckstemme vær SÅ HYSTERISK morsomt – og ALDRI før har en latterkule vært så smittsom. Og aldri før (iallfall ikke siden barnetrinnet) har jeg brukt så lang tid på å TENKE meg fram til hva 4*8 er …

Euforisk oppstemthet – check
Dårlig konsentrasjon – check
«Treg» i reaksjonen – check
Og så kjente jeg igjen et kast jeg pleier å gjøre med hodet når jeg er brisen …
Les gjerne tabellen over dybde og vanlige symptomer.

«Meddykkeren» vår – en brannmann som var med og kjørte kammeret – fortalte at han hadde vært på 90m. Der hadde de utført noen oppgaver på et skjema. Da han kom opp husket han ikke engang at han hadde gjort oppgavene … Greit nok i et kammer, men i mørkt og kaldt vann – hvilken sjanse har du til å tenke fornuftig dersom noe går galt?

Vel – jeg er iallfall meget fornøyd med å ha fått være med på denne turen. Lærerikt var det og vel verd prisen på 500kr. Ikke minst det å kunne stille spørsmål direkte til en dykkelege av typen «hva om»… og få bekreftet at man skal heller ringe én gang unødvendig i stedet for én gang for lite.

Dykkeprofilen vår var – iallfal i følge dykkecomputeren og den begrensede minnet mitt:
800px-Decompression_chamber0-5min nedstigning
5-10min 60m
10-15min oppstigning
15-20min 19m
20-25 min 16m
25-31min 12m
32-42min 9m
42-54min 6m
1min oppstigning

(Bildet er fra commons.wikimedia.org)

Snittdybden for dykket ble 20m og de siste 2 eller 3 stoppene pustet vi oksygen for å drive ut nitrogenen av kroppen.

Og det ble det (en fin helg, altså)

Så bare for å avkrefte ryktene – det er ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om det er stille her – heller fordi jeg (for én gangs skyld) har vært opptatt med «RL». (Real Life.)

I helga har jeg vært på sniffetreff – som ikke involverte hvitt pulver, men flytende væsker fra ymse land og ymse kjemikalier. De aller fleste substansene var rimelig velduftende. Og med likesinnede så blir sånne ting veldig hyggelig. Vi rakk lunch, Gimle parfymeri, Heaven Scent, Hermés og parfymeriet på Christiania Glassmagasin hvor Gunda fra Alt Godt holdt et foredrag med parfymeklassifisering og masse duftende eksempler.

Det gikk så godt som hele lørdagen på. Og jeg kjørte ikke tomhendt hjem …

Og søndag rakk Husets Herre og jeg årets første dykk. Det var bare 30 min, men vi rakk da å bli våte i håret og frossne på fingrene, iallfall. 😉 Og vi fikk en myk start på sesongen, samt en utstyrssjekk. Og det viste seg å være greit, for den ene flaskehalsen min piplet luft, så her må flaskene tilbake til dykkesenteret en tur.

For de som ikke vet det så er tiden før fjordene blir fulle først av ferskvann, deretter av varmere vann, den tiden hvor det er klarest i vannet. Ikke at det betyr så mye i Iddefjorden, men for tiden kan man se litt lengre enn i den sommerlige ertesuppen iallfall. En annen ting med denne tiden er at man 1) har veldig liten risiko for nærgående båter og 2) «faren» for å se nakensnegler er høy. Ikke spør meg hvorfor, men seinvinteren/tidligvåren er tiden for nakensneglespotting.

I dag så vi rød frynsesnegl allerede på 6m dyp. Og det var de store – helt opp i 3-4 cm, ikke de mikroskopiske på 5mm. Å dykke i Norge har sin egen sjarm. Det kan ikke sammenliknes med de lyse, akvarieliknende dykkene i sydligere strøk der korallrevene bugner av fisk og du bokstavelig talt ikke ser fisken for … bare fisk.

Å dykke i Norge er en skattejakt der man må finne fram sin indre Indiana Jones og lete etter det store i de små tingene. Severdighetene her er enten små, godt skjult eller langt mellom. Men gleden er desto større når man f.eks på 20m dyp i Nord Trøndelag finner noe som «Bibelen» (boka «Dyrelivet i havet») mener ikke er vanlig lenger enn til Stadt og da fra 40m og ned.

Dagens «fangst» var altså flere røde frynsesnegler, noen flyndrer, tre stingsilder (som Hobbyfiskernaboen får) og et par solbriller (de fikk ligge til neste dykker) og et vrak – en sjekte som hadde sunket ved moringen i fjor sommer. Den gjorde sikkerhetsstoppen mer minneverdig enn de fleste.

Kvelden ble avsluttet med treretter på vertshuset i Sponvika. De kjører helgemiddagstilbud: treretter til fast pris (150 kr). I dag var det forrett av bakt laks med blomkålpurré, hovedrett av kyllingfilet, hjemmelaget potetmos og saus og cappuchinomousse med bringebær til dessert. Vi vandret mette og fornøyde derfra. 

Som sagt – en fin helg.

God på bunnen – en historie om å bli som fisken i vannet

Winther i hagekroken har utfordret meg til å bli med på Petunias sitatstafett. Det går ut på å skrive om, og illustrere et ordtak/sitat. De jeg utfordrer videre er: Marinas gale verden og Bandanders museum. Les mer om reglene her.

Siden det nå – på grunn av særdeles kaldt vann og pysete meg har blitt lite om dykking i denne bloggen blir det nå et dykkeinnlegg om det å bli «god på bunnen».

For et par år siden betrodde jeg Husets Herre under en utveksling av dagdrømmer  at jeg alltid hadde hatt lyst til å lære å dykke. Snorkling var på den tiden et fast innslag på ferie og i et vilt og galt øyeblikk ble vi enige om å ta det kurset.

Jeg har alltid vær en «vannkalv», født i vannmannen og oppvokst i en bekk i følge ryktene. Det startet da jeg var «krabbegammel» og med i (ro-)båt for første gang. Det foregikk visstnok sånn at pappa hadde sitt svare strev med å ro – og samtidig holde meg på innsiden av båten – for jeg ville krabbe uti og bade …

Bedre hadde jeg ikke blitt to år seinere. Da var jeg akkurat gammel nok til å bli sluppet ut på gårdsplassen alene uten kontinuerlig tilsyn. Det merkelige var at jeg ALLTID kom inn våt forutsatt at det var en pytt i nærheten. Og ikke bare våt på armer og bein … men fra halsen og ned. Mamma kunne ikke forstå hvordan siden jeg klarte det selv på dager uten regn og med kun en vannstand på 2 cm i pyttene. Og påkledd «oljehyre» fra topp til tå, sammensnurpet over støvler og ved håndleddene. På forespørsel hadde jeg badet.

En dag spionerte hun på meg fra luftebalkongen. Da kunne hun konstatere at jeg fant den dypeste dammen og la meg på rygg oppi den.

Så kan man tro at dette var starten på en rosenrød historie om mitt forhold til vann. Det er det ikke. Selv om historien fortsatte rimelig blekrosa iallfall fram til svømmetreningstiden.

Første skår i gleden kom da ei jente som ikke tålte å bli nr 2 tvers over bassenget rev meg bakover 30 cm fra kanten med det resultat at jeg drog lungene fulle av klorvann. Det har vi alle gjort engang, men jeg fikk da en liten skrekk for å ha hodet i vann som det tok lang tid å undertrykke. Jeg sier undertrykke, fordi det var det jeg gjorde. Jeg lærte meg aldri å bli 100% trygg uten å ha nesa trygt i friluft, eller klemt inne i en maske under snorkling.

Det fikk jeg svi for da jeg kom på dykkekurs.

En god del av kurset (iallfall PADI sitt grunnkurs som jeg kjenner litt til) går ut på å forsøke å forberede seg på situasjoner som kan oppstå under vann, og dermed drille hvordan disse kan løses uten å bli til farlige situasjoner. Det innbærer ulike øvelser. Den som jeg virkelig fikk problemer med var «halv masketømming» og «hel masketømming».

Masken er jo den barrierén man har mot vann i nesa. Munnen er jo full av pusteventilen og så lenge man biter om den har man tilgang til luft. Men kan kan altså få vann inn i maska eller i verste fall miste masken. Et kjent scenario er at man svømmer «i kø» litt for nært svømmeføttene til den foran … Eller at man har en bit hår eller hette i ansiktsseglet på masken og dermed «lekker inn» vann. Eller at man dugger full masken og trenger å få sikten tilbake, eller – som meg – snørrer full masken og trenger å skylle den og snyte meg. (Ja, det går helt fint!)

Vel, da er det iallfall greit å kunne kvitte seg med vannet og få på seg masken skikkelig igjen uten å måtte gå opp til overflaten.

Øvelsen «halv masketømming» utføres altså som følger. Man sitter på bunnen, har pusteventilen i munnen og slipper litt vann inn i maska. Sånn ca til at man har vann halvveis opp på øynene. Lufta blir øverst og vannet nederst i maska – standard fysisk lov sålenge man er «oppreist» i vannet.

Så skal man tømme maska. Det skjer gjennom at man suger inn luft gjennom pusteventilen i munnen og puster ut gjennom nesa mens man trykker inn øvre del av masken mot ansiktet. Siden lufta som da kommer ut inni maska ikke kan slippe ut av maska øverst vil den i stedet fortrenge vannet ut i bunnen av maska – og man får igjen en tørr, fin maske.

Dette forutsetter en viss kontroll med hvor man tar inn lufta og hvor gjør av den etterpå. At man er istand til å ha munnen åpen og trekke inn luft gjennom den uten å samtidig trekke inn luft gjennom nesa. For de aller, aller fleste går denne øvelsen greit, men «noen» av oss har litt problemer med det skillet der. Over vann er det ikke akkurat noe man tenker over og sålenge man får luft når man drar inn er det stort sett «ett fett». Vel – det er ikke sånn når man har vann foran nesa og luft foran munnen.

Kort sagt – jeg endte opp hostende og spluttrende hver gang jeg fikk vann i masken. Og besto følgelig ikke kurset selv om resten forsåvidt gikk greit.

Det var litt av et nederlag. Dette var min drøm og der plasket Husets Herre rundt, mens jeg ikke fikk lov. (Ingen seriøs utstyrsleverandør vil leie ut utstyr uten at du har gyldig sertifikat. Like lite som man vil låne bort bilen til en som ikke har førerkort.)

Vel… jeg forbannet meg på at dette skulle jeg greie. Så det ble en vinter med trening. Først å puste gjennom snorkel i vasken uten maske … Så å puste gjennom munnen mens jeg gikk rundt med en maske full av vann … Jeg lånte Husets Herres pusteventil og pustet på den mens jeg lå på magen i badekaret mens jeg forsøkte å slippe vann inn i masken og deretter puste den tom …

Dette var ikke gjort i en håndvendig, det tok tid. En vinter for mitt vedkommende for å være nøyaktig. Jeg måtte bryte meg gjennom litt redsel og «vrangslåsing» i tillegg til å finne fram til muskler på et sted jeg aldri hadde tenkt på at jeg hadde muskler, og så lære å styre dem. (Inn gjennom munnen, ut gjennom nesa – med åpen munn.) De siste rundene ble treningsdykk på 2m for å perfeksjonere det i kaldt vann. Siden kaldt vann kan gjøre uforventede ting med ansiktsmusklene om man ikke er forberedt. Og så var det å utføre det på litt dypere vann for å bryte noen barriérer i hodet. Her var jeg selvfølgelig under ledsaging.

Men nå ER jeg god på bunnen med hensyn på masketømming. Og fikk både overvunnet skrekken og oppfyllt drømmen. Og dét har jeg ikke angret ett sekund. Det er en helt annen verden som jeg virkelig føler meg privilligert over å kunne besøke – nå som fisken i vannet. 😉

Da er det bare å vedlikeholde ferdighetene.

Og for de som måtte finne denne siden fordi de er redde for å utføre eller plages med masketømming så er mitt råd å ta den tiden man trenger. Bare avtal med instruktøren om at du får fullføre kurset når du er klar. Øv og øv. Jeg har lest om folk som har svømt både 50 og 100 m med snorkel uten maske i offentlige bad for å bryte gjennom. Hva som bør terpes er forskjellig. For noen er det å bryte seglet for å fylle masken det verste, for andre er det å holde styr på pusten problemet. Trikset er å øve ofte og ta det i små, små steg. Terpe til det sitter før neste skritt. Så går det greit.

Halvannen dag på Nærøydykk

Også postet på www.dykkeprat.no – et glimrende dykkeforum.

Sivert Wicklund har bygget opp et lite(?) dykkesenter i Nærøy. Senteret har det man trenger; en liten butikk med det nødvendigste, kompressor, overnatting, badestamp, flott uteplass osv. Mer om senteret og dykkene kan finnes på www.ndive.no (NB – velg sidene på engelsk da de er mye mer utfyllende enn de norske.)

Vi fikk tre dykk der. Det første var et relativt grunt naturdykk (Tranøyholmen). Landskapet var veldig likt Jøa, Nordtrøndelag (hvor jeg kommer fra og vår «base» i ferien) og vi så stort sett det samme fauna-/floramessig. Ikke rart siden det nok ikke er stort mer enn 3-4 mil i luftlinje i mellom. Det samme vil si: mye tang og skjellsand og «sikt» i forhold til Iddefjorden, hvor vi dykker resten av året. Litt annen fauna også. I trøndelag ser vi f.eks anemoneeremittkreps i bøtter og spann, mens jeg aldri har sett den i Østfold.  

I forhold til dykkene på Jøa var hovedforskjellen at på denne lokaliteten lå kamskjellene tettere enn vi hadde sett noe sted. Kamskjell, begermaneter i bøtter og spann og små nakensnegler var høydepunktene på dette dykket. Finnene som hadde leid seg inn på senteret kom opp med fulle nett – vi viste litt mer begrensning og tok bare 30 store på 30min-dykket. Vi begynte å bli lei av rensingen etter fire dager med kamskjelldykk …

Dykk nr 2 – samme dag – var i Ottersøystraumen. Sivert ville ikke slippe oss ut i 8 knops fart første gang, så det ble «moderate» 3 knop. Raskt nok for meg. Man skal jo rekke å se noe også. Straumen var stappa full av sjønellik, digre oskjell, sjøpølser, kongesnegler, blåskjell, fingertare(?), forvokst torsk og sei. Maksdybde var vel 18m i kulpen men snittet var antakelig på rundt 7. Jeg sier det bare – attraksjonene på Tusenfryd kan bare gå å kaste seg. Hit SKAL jeg tilbake og kjøre slalom mellom taretuene og over sjønellikene. Og ikke bare én gang til. Dette dykket vil jeg virkelig anbefale alle som har lyst til å forsøke seg i strøm. Det er ingen dybder å bli trukket ned på da hele strømmen er grunn og kan dykkes også med begrenset erfaring.

Her er en film fra vrak og strøm i området. Se sekvensen fra 4:55 og utover for strømdykket. Filmen er laget av Mr. Hansen på dykkeprat.n0

 

Det tredje dykket gjorde vi dagen etter. Det var DS Nerva. Et 90m langt Donald-vrak (=et vrak som står på kjølen på bunnen) på 28-55m dybde. Det ble senket ved sivil sabotasje 7. februar 1943 etter 3 år i tysk tjeneste. Det ligger i hovedleia nord for Rørvik ved Svinøya/Svinstien fyr. Da det sank var det lastet med jernmalm.
Vraket står i skråningen på bunnen med hekken inn mot land. Den starter på 28m dybde. Broen finnes på ca 33-34m mens toppen av baugen ligger dypest på 45m(?)
Båten var bygd i England/Glasgow i 1924 og kom under tysk flagg i 1940.
Til tross for alderen så vraket ut til å være i god stand. Rælingene står stort sett ennå. Jeg fikk meg en tur fra akterdekket, ned til broen og pipa og tilbake, men i ettertid ser jeg at jeg like gjerne kunne ha brukt hele bunntiden på akterdekket. Der sto det stor torsk og masse lusuer. Den sistnevnte var spesielt artig å se siden den var så rolig og uredd.
Ellers så vi rød frynsesnegl i uhorvelige mengder på dette vraket. Hvorfor de var der vet jeg ikke, men på 1 tilfeldig valgt kvadratmeter skuteside kunne vi glatt telle 5-6 snegler … En diger korallsnegl så vi også – til tross for at dødmannshånd nesten er «sjelden» her. (I motsetning til «i syden».)
Dessverre var det ikke lange bunntiden å få på dette dykket – og det var synd så flott som det var.

Vi ga oss etter 3 dykk. Siden vi tagg oss til overnatting hos noe slekt var det greit å bruke litt tid sammen med dem også – foruten av det faktum at det er koselige folk da. Men jeg var veldig misunnelig på finnene som skulle ha strømmdykk nr 2 med litt større hastighet som dykk nr 2 for dagen.

Til slutt vil jeg gjerne reklamere litt mer for Nærøydykk. Senteret har altså sengeplasser i 2. etg, uteplass, badestamp og biltransport for folk og utstyr til en kjapp dykkebåt som ligger 5 min unna senteret. Båten er rask og Nerva som var lengst unna av våre dykk tok 20 min. i transport én vei. Det ligger 4 vrak i nærområdet og et (nylig oppdaget) flyvrak. Vrakene ligger på dybder fra OW til dybder som krever tekniske kurs. Ellers har man flott natur, Ottersøystraumen og Lissjstraumen.

Sivert sin båtkjøring er forresten noe som er verdt en tur alene. Så nært å «skrense» med båt har jeg aldri vært som da han kjørte s-kurve på full spiker mellom to staker med maks 50m avstand. Enten har man hjertet i halsen hele veien eller så får man avgjøre at man stoler på at føreren kan båt og farvann … som forøvrig stapp fullt av grunner.