Glutenintoleranse – eller?

Da har jeg holdt meg melfri i snart 2 år. Siden jeg ikke vet om det er hvete eller andre melsorter, gluten eller et av de ca 23 000 mulige proteinmutasjonene i hvete som er problemet har jeg vært strikt med hard hånd. Det vil si at jeg ikke bare har kuttet gluten, men jeg har kuttet alt som jeg kan finne som er laget av hvete, bygg, rug, spelt, emmer eller havre… Det inkluderer også en god del glutenfri varer.

Om man finleser betingelsene for at en matvare skal kunne kalles “glutenfri” så innebærer det bare at det skal være under 20ppm gluten i varen – det vil altså si at man kan få “glutenfritt” øl brygget på malt… og “glutenfri” produkter med hvetestivelse. http://www.ncf.no/contentpg.aspx?zone=318&MenuNode=634829655042343750 

I tillegg har man problemet med “hvetederiverte” ingredienser i annen mat som ikke behøver å merkes siden “noen” mener at “man” helt sikkert ikke reagerer på de proteinrestene som eventuelt måtte finnes. Dette gjelder f.eks maltodextrin (i omtrent alt som inneholder buljonger, eller kjøttsmak  – typisk alt fra godteri til posesupper), dextrose og dextrin, karamellfarger, malt og glukosesirup, med flere. http://www.glutenfreedietitian.com/newsletter/2011/07/27/wheat-based-dextrin-how-much-gluten-does-it-contain/

Vel – i mitt tilfelle så har det ført til at vi (jeg har heldigvis en meget velvillig mann på kjøkkenet) i all hovedsak har gått tilbake til basics på kjøkkenet – og har blitt RAM på å lese ingredienslister. Her kokes det kraft og tacokryddret blandes selv… Tungvindt – ja. Spesielt når vi er ute. Jeg vet vel at jeg har fått i meg maltodextrin ved noen tilfeller der. F.eks fra den brune maizenajevningen. Men ikke hjemme. Og ikke ofte. Og det å gå ut og spise har blitt av typen “man ringer først og varsler kjøkkenet”… og deretter nistirrer man mistenksomt på med man har fått på talerkenen. Og aller helst velger man ting som man vet er glutenfritt – som salater (uten brød, krutonger eller pasta, selvfølgelig) eller omeletter… Eller rent kjøtt. Og ja – jeg kaller meg “glutenintolerant” ute…  selv om det betyr at jeg kan få sånne “liksom-glutenfri” produkter. Det er lettere for andre å forstå og enklere å håndtere for et kjøkken.

Men – den virkelig gode nyheten er at på disse årene så har antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet i fritt fall. Det er en kjent overrepresentasjon av cøliaki blant oss som har hashimotos/graves og andre autoimmune sykdommer. Jeg trodde ikke jeg “var av dem” siden jeg ikke hadde større mage-tarmsymptomer, men jeg har endret overvevisning. Korn slår ikke ut på magen for meg, men i nesa og gjennom lettere hovent underhudsvev – vannsamlinger. Så noe i kroppen min setter pris på at jeg ligger unna kornet.

Det som også er interessant er at jeg har ikke hatt noe som nærmer seg en bihulebetennelse på disse årene etter jeg ble kornfri. Bihulebetennelse var ikke en årlig foreteelse før, men nærmere en konstant tilstand. Det er så utrolig fantastisk å kunne puste gjennom nesa hver dag, hele tiden – i sær når jeg i omternt 18 år tidligere var konstant tett. Jeg er kun lettere bitter over de 18 tette årene forut … men det er det formålsløst å bruke tid på nå.

Jeg vet at jeg syter litt over at det er litt vanskelig ute (har forøvrig blitt mye bedre!) og litt tungvindt hjemme (man må lære seg å spise noe annet enn brød til alle måltider) så har en økende bevissthet rundt disse problemene OG lavkarbobølgen gjort det MYE lettere. I tillegg er det sånn at når det virker så er det iallfall helt uaktuelt for meg å gå tilbake.

I stedet vil jeg anbefale andre med diffuse problemer å rett og slett bare prøve 30 dager kornfritt. (Man kan knapt nok forlange at en lege skal kunne se sammenhengen mellom korn og bihulebetennelse…. Google har noen treff, men sammenhengen med leddsmerter er f.eks mye mer kjent.)

Enten blir man bedre – ellers så har man rett og slett bare vært uten korn i 30 dager. Ingen krise det.

Interessert i å lese mer?
I så fall anbefaler jeg boka “Wheat Belly” av William Davis (http://www.wheatbellyblog.com/). Han skriver mye om dagens hvete kontra “urhveten” og hvorfor det ikke bare er gluten som er et mulig problem med hvete. (Nå skal det sies at man også kan si at boka er litt “amerikansk sensasjonalistisk” skrevet, men om man salter den litt og og også kjenner på kroppen hva som stemmer for seg selv så er den vel verdt de timene man bruker på å lese den. Den bør iallfall overbevise om at det ikke er greit å stille seg helt avvisende til at hvete kan være et problem.)

Edit:
Det ser ut som at denne posten er sterkt utsatt for spam, så jeg stenger den nå for kommentarer. Har du noe du vil meddele om denne posten så ta kontakt på epost.

Advertisements

For mye og for lite er (nesten) like galt (- Om stoffskifte og medisinering)

Jeg har som kjent lavt stoffskifte av den autoimmune typen (Hashimotos thyreoditt på fint). Og jeg har en kunnskapsrik lege som anbefaler behandling/retning (mest) etter symptomer og mindre etter blodprøver – OG som (som regel) lar meg få ha det siste ordet.

Det er jeg utrolig glad for. Det gir meg rom til å gjøre endringer i medisinering etter hva jeg tror er riktig, uten å ha på følelsen av at jeg må “til legen” hele tiden, eller at jeg må “gå bak ryggen” på legen. Han har også vært så vennlig å skrive ut et ekstra blodprøveark for test av TSH, ft3, ft4 og anti-TPO med “kopi pasient” i toppen av arket sånn at jeg kan sjekke selv om jeg kjenner behov for det mellom konsultasjoner. (Jeg konsulterer 3-4 ganger årlig nå som sykdomsbildet er rimelig stabilt, og vi har funnet et belte for hvor mye medisin jeg skal ha.)

ft4 – lagerhormon som må konverteres til ft3 for å “virke” i kroppen. Lang halveringstid – omtrent en uke.

ft3 – det aktive hormonet. Kort halveringstid – regn maks 24 timer.
TSH – et signalstoff for hvor mye ft4 og ft3 som kroppen mener at skjoldbruskkjertelen skal produsere. Høy TSH vil si at kroppen roper “LAG MER HORMONER FOR F**N!”, mens lav TSH vil si at kroppen mener det ikke trengs mye nå.
anti-TPO – uønskede antistoffer mot kjertelensymet som skal bidra til å lage ft3 og ft4. Positiv (høy) anti-TPO regnes som en markør for Hashimotos thyreoditt og er ofte en indikasjon på at man engang vil få så hemmet hormonproduksjon at man må medisineres. Anti-TPO kan også brukes som en markør for aktiviteten i sykdommen (mindre vanlig).  

Men med en så stor frihet til å styre egen behandling har jeg også rom til å gjøre feil – feil som jeg må ta på egen kappe. (Men det er også jeg som får svi om legen tar feil – så jeg klager absolutt IKKE over å måtte ta ansvaret for egne, altså!)

På seinhøsten i fjor fikk jeg en nedtur som gjorde at jeg økte medisineringen bittelitt. Det gjorde jeg basert på symptombildet og på bakgrunn av at det er vanlig å måtte vinter-oppdosere, men altså i mot blodprøvene. Jeg ble noe bedre et par-tre ukers tid og falt så ned igjen. Jeg gjentok økningen. Denne gangen fikk jeg ingen virkning av den i det hele tatt.

Erfa er et produkt framstilt fra tørket svinekjertel, produsert av Pfizer Canada under kontroll og en 60mg tablett inneholder 35µg t4 + 8µg t3 og i tillegg de andre stoffene som skjoldbruskkjertelen naturlig innehar; t2, t1 og calcitonin. Det brukes for å erstatte kroppens egenproduksjon ved lavt stoffskifte og er et alternativ til syntetisk t4 og/eller syntetisk t3. Den store forskjellen mellom syntetiske stoffskiftehormoner og Erfa (og herunder andre varemerker produsert av tørket svinekjertel) er at en stor del av hormonene allerede er bundet til transportprotein. Dette støtter muligens den lengre halveringstiden flere pasienter synes å oppleve og det forbedrede opptaket.

Den medisinen jeg bruker er altså Erfa, med et minimalt tilskudd av levaxin (syntetisk t4). På ren levaxinbehandling hadde jeg nok for høy dose vinteren før jeg byttet til Erfa. Hos meg ga det ikke utslag i varmefølelse men jeg målte basaltemperaturen og var helt opp i 37,8 uten å kjenne andre tegn på for høy dose (vanlige symptomer er svette, søvnmangel og hjertebank) – vel … søvnen min er rotete også på for lav dose, så det kan jeg ikke se på.

Uansett… jeg har nå funnet ut at Erfa – for meg – oppfører seg annerledes enn levaxin ved for høy dose. Jeg fikk tilbake blodprøver nå og de sier bestemt at jeg har for mye ft3 i blodet. Jeg har ikke kjent annet “rart” enn at pulsen min har vært 10-15 slag “for høy” til tider hvor jeg skulle hatt min normale hvilepuls på 70-73. Og denne pulsen har vært høyest 8 timer etter medisinering (jeg tar hele dosen på sengekanten om kvelden, fordi jeg da sover best) og lavest (normal) ved leggetid. Jeg har heller ikke hatt den temperaturøkningen jeg hadde på levaxin – nå går jeg jevnt på 36,8-37,0. (Jeg bruker en vanlig mobil-app til å måle puls. Måler man 4-5 ganger så er den bra nøyaktig til sånt husbruk.)

Skal jeg tippe så har kroppen min tatt imot ft3 og forbrukt den, samt konvertert ft4 til inaktivt rt3 for harde livet (Å konvertere ft4 til inaktivt rt3 er kroppens forsvar mot stoffskiftehormoner den mener den ikke kan/skal bruke)… Så jeg senket dosen littegrann– som kjent må stoffskiftehormoner senkes etappevis på grunn av halveringstiden i kroppen. Jeg står minst en måned på en dose før jeg endrer nå som jeg driver med finjusteringer. (Finjusteringer for meg er 15mg – en halvert tablett av de minste man får av Erfa; 30mg. Så justeringene utgjør en endring på  omtrent 8,75µg t4 + 2µg t3 i døgnet – under hormonnivået i en halvert 25µg levaxin-tablett, altså).

Halveringstid for ft3 regnes til  0.75 til 2,5 dager, mens halveringstiden for ft4 til 6,5 dager. Halveringstiden for ft3 er beregnet til 2,5 på cytomel (syntetisk t3) og 0,75 i kroppen… Hva som er fasiten strides altså de lærde om. (Jeg stoler mer på pdf-en og den kortere tiden her – det stemmer også bedre med min leges estimat på ca 24 timer. 😉 )

http://en.wikipedia.org/wiki/Triiodothyronine
http://www.rxlist.com/cytomel-drug/clinical-pharmacology.htm (side 6)
http://jcem.endojournals.org/content/93/6/2300.full.pdf

Så langt – etter en drøy uke – kjennes det riktig ut. Ingen formdip untatt første dag (kan godt ha vært tilfeldig – eller at kroppen rett og slett fikk mindre og måtte justere andre prosesser til å redusere konverteringen av ft4 til rt3…), bare god og jevn energi. Sånn som det skal være, når medisinen er så noenlunde riktig. Og det kan virke som at pulsen er på vei i riktig retning også. Et par uker til vil nok gi meg fasiten.

Det jeg nå funderer på er om jeg skal splitte dosen i to – og ta 2/3 på sengekanten og 1/3 til morgenen, for å se om en medisineringsrytme som mer hermer den naturlige døgnrytmen i utskillelsen (se pdf-en i boksen over) vil være enda bedre. For jeg har en stygg tendens til å sikte mot “optimalt” i stedet for “bra nok” når det gjelder dette siden det har så store utslag på livet og livskvaliteten min. Ulempen med å bytte er at jeg i så fall må ta jerntilskuddene mine midt på dagen i stedet. (Jern binder opp stoffskiftemedisin og skal tas minst 6 timer unna…)

Jerntilskudd, kalsiumkarbonat og mat generelt kan påvirke opptaket av stoffskiftemedisin. Derfor anbefaler man å ta medisinen på tom mage, en halvtime før annen mat. Min lege mener dessuten at man skal tygge Erfa, for å bryte opp tabletten og la spyttensymene begynne jobben.

Videre er det greit å vite at både jerntilskudd, kalsiumkarbonat, kaffe, sojaprodukter, syrehemmende midler og grapefruktjuice påvirker opptaket negativt om de tas for tett til medisinen. 4-6 timer regnes som trygg avstand.

http://www.theannals.com/content/35/12/1578.short
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1884777/
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18341376?dopt=Citation
http://aace.metapress.com/content/c1yr7nd11dmvgqkx/
http://www.bprcem.com/article/S1521-690X(09)00076-1/abstract

Hvorfor jeg skriver dette? Jo fordi det kanskje kan hjelpe noen andre og fordi det hjelper meg å samle tankene …

Et knakende godt innslag om lavt stoffskifte

Dette er reklame for et pod-cast på Jimmy More (kjent lavkarboforkjemper) sin side. Jimmy More intervjuer helse-personligheter om sine interesseområder; lavkarbo, betennelser(herunder diabetes og stoffskifteendringer) og forbrenning (for å trekke fram hovedtrekkene.

Intervjuet er med Chris Kresser – en naturopat – som kjemper for å benytte kostholdsendringer, kosttilskudd og naturlegemidler først, medikamenter KUN der hvor de første tiltakene feiler. I “steinalderkostholds-sirkler” (Paleo community) på nett er Chris velkjent for å ha ekstremt god kunnskap om hormoner-mage-tarm.

I dette intervjuet snakker de om stoffskifteendringer – hvorfor de oppstår, hvordan de manifesterer seg og om mulige årsaker. De toucher også innom hvorfor all form for slanking påvirker thyroide hormoner gjennom nedregulering av t3. (Og det implisitt ikke er noen god ide å slanke seg gjennom kalorirestriksjon om man allerede har en stoffskiftesykdom.) 

Er man interessert så finnes intervjuet (og mer om innholdet) på følgende side.

http://livinlavidalowcarb.com/blog/ask-the-low-carb-experts-episode-10-all-things-thyroid-thyroid-101-chris-kresser/13707 

ANBEFALES.

En god lege for stoffskiftet

Ja, jeg har vært hos legen. Ikke særlig spennende i seg selv, men tankene jeg fikk har jeg lyst til å formidle.

Etter besøket måtte jeg bare fundere litt. Jeg tror nemlig jeg har skjønt hva som er forskjellen på en ok lege og en knakende flink stoffskiftelege.

Jeg hadde tatt prøver litt i forveien, og siden jeg får kopi av dem sendt til meg selv så hadde jeg sniktittet. Skulle man analysere blodprøvene alene så var lagerhormonet (fT4) “lavt men ok”, omløpshormonet (fT3) “noe høyt” og signalmarkøren (som enten “visker” eller “roper” at kjertelen skal produsere mer ved hhv lave verdier eller høye verdier av TSH) lavt. Ikke uventet siden mitt medisinvalg ofte gir dette uttrykket. Så jeg forventet beskjed om å enten redusere, eller beholde dosen.

Hva blir jeg møtt med? Jo – aller først et spørsmål om hvordan jeg kjenner meg. Sånt blir jeg hoppende glad over. Legen vil altså vite hvordan jeg har det, og ta dette med i vurderingen. Og deretter går han videre og sjekker andre tegn. Han spør og ser etter om området mellom øyelokk og bryn siger (dette området henger mer ved lavt stoffskifte), ser etter om øyebrynene er unormalt tynne/borte ytterst, han sjekker puls, hjerteslag og blodtrykk. Han spør om hårvekst (ja, når hormonene fungerer må jeg barbere leggene like ofte som andre, friske kvinner… Winking smile ) og han sjekker refleksene (seine reflekser –> tregt stoffskifte). Videre ser han på albuene og spør om jeg er plaget med tørr hud, eller om det er greit.

Etter dette sier han at det antakelig er rom for en liten økning dersom jeg føler det kan være fordelaktig.

Jeg er så glad fordi jeg nå har en lege som ser MEG og ikke minst det kroppen min forteller om hormonbehovet framfor å bare lese blodprøvene før han gjør vurderingen …

Nei, han er langtifra gratis siden det er en privatlege i Oslo. Ja, jeg må ta fri for å rekke dit. Og for å få best utbytte må jeg fremdeles sette meg inn i ting selv. Men jeg synes så absolutt det er verdt det.

 

Hei!

«Min» lege har dessverre fått lisensen inndratt, så jeg kan dessverre ikke viderformidle navn lenger.

 

Adjø, Anton

Hvem skulle tro at jeg skulle bli sentimental over en surdeig … Ikke jeg iallfall.

Anton har vært i mitt liv i litt over et år. Etter mange gode oppskrifter og mye moro var jeg ikke klar til å kaste ham da jeg måtte over på melfri candida-/eliminasjonsdiett. Så jeg satte Anton i fryseskapet.

I forrige uke var jeg ferdig med utfordringsdelen av dietten med hensyn til melvarer. Jeg gjorde som før – spiste 3 større porsjoner av matvaren jeg testet daglig, så ren som mulig. (Det ble mye vassgraut og pannebrød med bakepulver i denne perioden …) Under uttestingen skjedde det IKKE det samme som med melk, bønner, quinoa og maltiol (kviser, mye luft i magen og etter varierende tid diarré). Men det skjedde mye annet rart.

– Jeg gikk opp 2kg (jeg spiste til jeg ble mett – sånn som jeg har gjort hele tiden)
– Jeg fikk mye væske i kroppen (kjente det på ringer, på anklene under sokkene, og på bukselårene med tettsittende klær)
– Jeg ble tett i nesa og i mellomørene (fikk morgensnørringen tilbake og dotter i ørene ned en bratt bakke til jobb som de siste 5 årene har vært mellomøremåleenheten min. Følge av væsken i kroppen?)
– Et par netter fikk jeg tilbake dovningen i hendene som jeg hadde før jeg fikk stoffskiftemedisin (carpal cubital tunnel syndrom – dette SKREMTE meg virkelig)
– Mer kviser
– Et mellomrom mellom to tenner som ofte blør men som har vært bedre en stund begynte å blø igjen i kontakt med tanntråd
– Noe lavere basaltemperatur om kvelden og frossen på beina på første gang på et halvår

Da jeg sluttet med mel igjen ble jeg varm i løpet av 24 timer og sover igjen under sommerens badelaken. Det tok 3 dager før jeg hadde fått sluppet all væsken, hånden har vært bra siden første natt og etter 4 dager var nesa fin. Kvisene er på retur. Tannkjøttblødningen har gitt seg igjen med forsiktig flossing og tannkjøttet holder nå på å bli sterkere igjen.

Ingenting av dette er konlusivt. Det tok tross alt 4 dager rug + 3 dager bygg + 3 dager hvetemel med 1-2 dager “fri” mellom hver meltype før jeg opplevde dette. Totalt en periode på ca 14 dager med snikende endringer. Jeg tok melet fortløpende nettopp med tanke på en mulig samlet virkning av gluten. Det er muligens glutenvirkning jeg fikk siden havre gikk greit (eller gikk greit fordi den var først av melene og det er samlet effekt jeg merket).

Jeg tror neppe jeg får noe utslag på en cøliakiprøve etter dette. Blodprøvene er visstnok mangelfulle og tarmprøven krever store skader for å slå ut som “positiv”. Men for meg er troen på en sammenheng nå så sterk at jeg velger å utelukke glutenholdig korn fra dietten min på ubestemt tid i stedet for å spise mel i 6 måneder og be om en cøliakitest. Om disse følgene “bare” kommer av mye vann i kroppen – vel, så er det unødvendig vann som medfører unødvendig ubehagelige “bivirkninger” for meg.

Så i går tok jeg Anton ut fra fryseskapet og satte ham på benken. I morges hadde han tint opp og jeg så at han hadde begynt et tappert forsøk på å boble. Men han fikk ikke mat … han fikk gå i vasken. Latterlig, men det var med et skikkelig stikk i hjertet jeg tømte ut den boblende boksen.

Ja, jeg er lei meg. Irrasjonelt, men jeg er det. Jeg var glad i brødbakst. Spesielt i hjemmelagde surdeigsbrød som jeg oppdaget i fjor. Men om overnevnte symptomer er “prisen” så er jeg ikke interessert i å betale. I bakhodet leker tanken om at “kanskje det finnes stoffer i mel som en lengre gjæring – som i en langtidshevet surdeig – kan denaturere”. En del “fringe”-forskere mener at deler av proteinet kanskje kan brytes ned til håndterbare deler for noen som ikke tåler vanlig, hurtighevet gjærdeigsbrød … (Se The Healthy Skeptic for mer om proteiner og aminosyrer i korn)  Men om det gjelder meg? 

Eliminasjonsguruen min mener at dersom man er usikker på resultatet på en matvare skal man doble eliminasjonstiden før man tar en ny test. Altså tidligst om et år? Og da kanskje med surdeig? I året i mellomtiden har kanskje antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet ned på målbart nivå.

Om jeg da kommer til å tørre å eksperimentere? Jeg vet ikke. Det er gode grunner for å være forsiktig også … Nå er det bare en dag av gangen framover – uten mel.

Glutenintoleranse???

kornvarerJa, det lurer jeg på. Jeg vet fra før av at folk med Hashimotos (og  mange andre autoimmune sykdommer – blant annet Sjøgrens og diabetes) er overrepresentert med cøliaki. Det er faktisk så mange at Dr. Kharrazian (som er en legende innen behandling av Hashimoto’s) anbefaler ALLE med denne diagnosen å leve glutenfritt.

Og det er velkjent at mange med glutenintoleranse/cøliaki går i årevis før de får diagnosen. (Typisk mellom 10 og 20 år.) Spesielt gjelder dette for voksne. Og man mener at så mange som 2% – eller fler – i Norge har cøliaki. I en engelsk studie fant man sterk underdiagnostisering av cøliaki hos barn.

Likevel… Likevel har jeg trodd at det deilige brødet ikke er noe problem. (Annet enn at det vises på vekta når jeg spiser det da. Winking smile)

Nå er jeg mye mer usikker. Ifm. eliminasjonen har jeg utelatt sukker, gjær, melk og mel mfl. nå i over 6 måneder. Melk er en issue for meg fant jeg ut.  Og nå var tiden kommet til å begynne med melvarene. Havre i form av store mengder havregrøt i 3 dager gikk greit. Igjen bortsett fra at jeg ble lei.

Men bygg – her er jeg altså sterkt usikker.

Pro:
    IKKE luft
    IKKE magesmerter
    IKKE mer kviser
    IKKE konklusivt dårlig i magen

Dette er symptomene jeg fikk under testing av både geitemelk og kumelk. Samt bønner.

Kontra:
    “Giddalaus”
    “Flatt batteri”
    “Muskelmurring i hele kroppen”
    “Hangover” i kroppen (med unntak av hodepine og vegg-til-veggteppe i munnen)
    “Dårlig humør”
    “Menssmerter” – så sterkt at jeg var sikker på at noe var i emmning
    Snørrete til morgenen
    “Pre influensa”-følelse/”tett/trangt” hode, men ikke direkte hodepine

Dette er sånn jeg følte meg tiltagende de tre dagene jeg spiste bygg. Og det på tross av at jeg har passet på å sove godt.

Altså – alt er så diffust at jeg lurer på om jeg driver med storstilt innbildning/somatisering her. Men dette var altså tiltagende i den perioden jeg spiste byggrøt, og avtagende nå etterpå. Og så er det jo sånn at symptomene ved cøliaki/glutenintoleranse er så veldig bredspektrede. Men ett av dem er iallfall manglende evne til å øke blodprosenten. (Check! Siden jeg var bittelita har jeg hatt fast plass helt “i bunnen av normalområdet”) 1 av 33 med jernmangel viste seg å ha cøliaki. Og da regner man blant de som har så utslitt tarm at tarmtottene ser bortimot flate ut under en biopsi. (Hvor lang tid tar det før man når det stadiet?) Jeg anbefaler tabell 1 i forrige lenke for å se assosierte plager. (Får ikke til å linke direkte, dessverre.) Det er skremmende. Og diarre – som mange *tror* er tett koblet kommer helt ned på 7. plass av symptomlista. Vanlige, mindre vanlige symptomer og krysskoblinger er jernmangel, folsyremangel, lave d-vitaminnivåer, nervopati, irritabel tarm, leddsmerter, benskjørhet, diabetes, stoffskiftesykdom med antistoffer. Lista er ikke uttømmende.

Dog – jeg maler ikke fanden på veggen ennå.

  1. Det er ikke sikkert. Hvete og rug får avgjøre det.
  2. Jeg har levd glutenfritt i et halvt år. Det går veldig greit. I sær om man går lavkarbo i stedet for “erstatningsbasert”
  3. Om jeg blir SÅNN når jeg spiser gluten – ja da kan det rett være.

Jupp. Det er spennende tider.

NB – har DU sterk mistanke om cøliaki så få tatt prøver FØR du slutter med gluten dersom stønad er viktig for din økonomi. Har man påvist cøliaki gjennom biopsi får man rett til grunnstønad fra NAV etter sats 4 for voksne. Men det krever altså en positiv tarmbiopsi. Om man går glutenfri må man spise gluten i 3-6 måneder før man oppnår synlig tarmskade igjen. De færreste som har funnet et godt liv uten gluten vil betale den prisen for stønaden.

Har man kun intoleranse og ikke cøliaki kan det være vanskeligere å få gjennomslag for støtte til fordyret kosthold . Men det kan være mulig.

Ett år med Hashimoto’s

196Da er stoffskiftet mitt offisielt ett år. Antakelig er det – som med Jesus – feilberegnet med minst et par-tre-fem år. I 2008 var første gang jeg oppsøkte lege for vedvarende slapphet&trøtthet&utaforhet. Da hadde det nok antakelig allerede vært i utvikling i minst 1-2 år, kanskje mye lenger. Men 2008 hadde jeg fått musarm og carpal-tunnelplager, to mer konkrete plager i et hav av diffuse “influensa-/utbrent-/stress-“symptomer.  Alle en del av et større bilde. Disse, og et lass andre større og mindre planger har nå forsvunnet.

Dessverre hadde jeg en fastlege som ikke kunne nok dengangen da (og ikke jeg heller for den saks skyld). Legen tok prøvene fritt T4 (“lagerhormonet”), fritt T3 (det aktive hormonet, et derivat av T4) og TSH(signalstoffet som sier om noe om at kroppen ønsker mer eller mindre T3/T4 produsert; høyt tall betyr “produser MER, NÅ”). Alle var innenfor normalen. (Den statistiske normalen iallfall, jeg vet ikke hvordan de lå i forhold til min egen naturlige normal siden jeg ikke har “friske” målinger … TSH-setpoint og fT4-nivå er visstnok veldig personlige verdier.) Hadde legen i tillegg beordret test av anti-tpo (antistoffer mot skjoldbruskkjertelen) hadde jeg kanskje fått starte behandling allerede da, for når jeg fikk målt den første gang i juni 2010 lå den over 1300… Det er der laboratoriet slutter å telle og der har den ligget siden. Normalt sett skal denne tellingen være under 60 på målinger foretatt hos “mitt” laboratorium.

Velvel. Det er vann som har rent i havet. Jeg vil bare innprente at fT4 og TSH bare kan si noe om hvordan kroppen håndterer det som skjer – ikke om man er underveis til hashimoto’s. Det kan derimot den lille anti-tpo-testen fortelle nokså utvetydig. Om den, sammen med et symptombilde intikerer at man er på vei til å utvikle lavt stoffskifte, og det har gått så langt at det gir fysiske symptomer er det ingen grunn til å vente med behandling. Derimot finnes det studier som indikerer at en tidlig behandling kan bremse antistoffene og dermed destruksjonen av egen hormonproduksjon.

For min egen del har jeg byttet lege og går privat. Det er kostbart, men jeg har funnet et sted hvor jeg får en lege som VET at stoffskifte påvirker hele kroppen og VET hva som ofte er utløsende årsaker, vet hva som er vanlige følgeproblemer og så videre. Og det er en lege som ikke har bestemt seg for hvilken medisin som virker best for meg uten å i det hele tatt ha erfaring med alternativet…!!! Jeg har ikke noe problem med å godta manglende erfaring, men forutintatthet på mangelfullt grunnlag synes jeg er dårlig.

Siden jeg var heldig å ta tak relativt raskt (må jo det når man forhåpenligvis skal ha et langt liv med dette, og én autoimmun sykdom ofte tar med “vennene” på “kræsje-kåk”-fest i den kroppen den herjer) så har jeg så langt (bank i bordet) sett lite av de langsiktige problemene med lavt stoffskifte. Og legen min har dermed vært opptatt av å sørge for å få resten av meg tilbake i normal gjenge og ikke minst, finne antistofftriggeren… for så lenge jeg har antistoffer er det noe som plager kroppen. Og dette kan seinere manifestere seg via andre plager. Det vil “vi” ikke ha noe av. Jeg er glad for den legen, altså… selv om det blir mye prøving og litt feiling underveis.

Vi har så langt krysset av amalgam som “mulig medvirkende”, men neppe hovedmistenkt. (Jeg har hatt MYE “sølv” i tennene og sykdommen utviklet seg kraftig i de årene jeg drev og byttet disse plombene. En vanlig plombebytting frigjør mye kvikksølv… Nå har jeg tatt den siste plomben. Og et par dager etter byttet fikk jeg mageproblemer. Tilfeldig? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet ikke.)

Så er det gluten og melk. En del mer behandlere mener at glutenintoleranse (glutenintoeranse omfatter, men er ikke begrenset til cøliaki) står for så mye som 8 av 10 tilfeller med autoimmun stoffskiftesykdom. Og da med laktoseintoleranse på en god andreplass. Hittil har jeg funnet ut at laktose og meg … vel, vi går definitivt ikke sammen i store mengder. I mindre mengder – som ost og smør – ser det ut til å gå bra. Melk ER med andre ord for kalver.

Så hva er oppsummerningen? Vel – selv om det var et slag å få en diagnose så var det deilig å få rett og kunne begynne å gjøre noe med det i stedet for bare å bli verre. Jeg har tross alt bodd med denne kroppen 29 år i åtte år nå… Winking smile Og jeg vet hva som er “riktig”. Jeg forventer ikke å kjenne meg som 16 igjen, men jeg forventer at “jeg virker”. Nå kjennes den “riktig” ut igjen. Bare så synd at jeg tapte iallfall 2-3 år med behandling og et bedre liv før også legen ble enig med meg.

Og om noen lurer på illustrasjonen – så er det fordi jeg kjenner meg som en av de løvetennene som kommer opp på gårdsplassen. Nedtråkket, bekjempet og overkjørt – men nå blomstrer jeg likevel. Smile