The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

Svosjhhhh … KLASK! …

Svosjhhhh …. KLASK! … Svosjhhhh … KLASK!

Jeg titter opp på den unge, noe bleke kvinnen som sitter rett ovenfor meg. Hun tviholder i benken under seg med hendene i et kryssgrep mellom godt skrevende bein. Knoklene hennes er like hvite som mine egne. Uttrykket er lidende hver gang vi klasker ned i bølgene.

Jeg vet hvorfor.

For hver gang vi forserer en bølge holder jeg igjen det jeg makter for ikke å bli løftet opp fra glassfiberbenken med påfølgende smertefulle landing når baugen treffer bølgedalen.

I løpet av natta har noen byttet ut den blå fløyelen med noe som mest kan sammenliknes med en kulekjøringsløype. Med halvannen meter høye kuler. Som båten slår ned på.

Jeg flytter blikket til kjæresten til kvinnen. En mann i slutten av 20-årene. Han ser tilbakeholdt redd ut. Eller iallfall bekymret. Og han vil ikke vedvære seg det. De andre passasjerene er stort sett i samme alder.

Tre yngre menn danner en gruppe som kjenner hverandre – en er rødhåret, erketypisk “irsk, med fregner” tenker jeg. Han er tydelig uvel. Nummer to har hva jeg kaller “italiensk utseende” og virker livredd. Den siste i trioen er en solbrun, gulblond gud.  Han får meg til å stoppe opp, og i et halvt øyeblikk ønsker jeg at jeg var 10 år yngre. Før jeg fortsetter å fundere på hvordan iallverden han klarer å sitte så avslappet og lese uten å bli mørbanket.

Så er det oss to. Ikke lenger i 20årene i skinn, men fremdeles stort sett i sinn – liker jeg å tenke.

De to siste er et noe eldre ektepar – snorklere. De er i 50-årene, men ser ut som de har vært ute en vinterdag før. De er begge senesterke, med et sporty utseende Det er de vi vi kan takke for at turen ble gjennomført. Frenchie’s setter egentlig en grense på 10 betalende for at turen skal gjennomføres – vi slapp gjennom med 9. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om jeg egentlig er glad for det.

Selv om det er vår eneste sjanse til å dykke i The Greate Blue Hole  det gjelder.

Heldigvis blir jeg aldri sjøsyk, tenker jeg.

Oppmøtet var 06:00 på piren i dive shak’en til Frenchie’s. Vi var i sterk tvil om båten ville gå ut da vi gikk dit – om natta hadde en kjapp liten tropisk storm blåst tvert over øya og gjort sitt beste for å “søkkvåte” skoene våre på trammen utenfor huset. Den hadde lykkes om jeg ikke hadde bråvåknet og løpt ut i pysjen for å ta dem inn. Palmeblader og rusk og lauv var blåst ut i veien. Tross alt var det 2,5 timers gange ut i åpent hav østover vi skulle. Langt utenfor den beskyttende revkanten, via Turnefee Atoll til neste atoll – The Lighthouse Reef.

Men Frenchie’s hadde bestemt seg for å kjøre tur – bare med bytte av båt til “den store” – med 3×150 hester i hekken. Og etter rigging av utstyr, en kjapp “frokost” av typen “inkludert i prisen (=gjør det billig med loff, te og syltetøy) var vi på vei ut. 

Vi svinger inn i en kanal uten brottsjøer blant dønningene og plutselig er sjøen stille. Det er som “orkanens øye” har landet på vannflaten. Og vi er midt i det. The Great Blue Hole. Et hull, drøye 320m i diameter og 125 meter dypt, med en kant som bare er 1-2m dyp rundt – midt ute i det blå havet, uten landkjenning.

Rent fysisk er The Blue Hole et “sinkhole” – en forhenværende grotte hvor taket har falt inn. På land kan den ha vært en cenote mens dinosaurene vandret verden. Samtidig er dette omdiskutert siden landet ikke skal ha vært så høyt. Men hulen kan ikke ha blitt dannet under vann. Så det er et mystisk sted på mange måter.
Jacques Yves Cousteau var mannen som gjorde dette stedet kjent, og i følge lokale rykter, også den som sørget for at det er mulig å komme inn og ut med båt … Og bidro til at det i dag er ett av Belizes større turistattraksjoner – inkludert på verdensarvlisten siden 1994. 

Divemasteren gjennomgår sikkerhetsreglene. Jeg kjenner at jeg blir irritert, selv om de stort sett er fornuftige, og spesielt når man velger å ta dykkere som såvidt har dykket med sin AOWD ned til 40 meter. Jeg funderer på om de virkelig gjennomfører slike dykk med 10 personer uten å ta med en divemaster til? Jeg håper ikke det. Men i dag er vi 7 siden det er to som kun skal snorkle ringen. Og jeg & Husets Herre er vel vant med å dykke selvstendig i par, så jeg er ikke bekymret for oss.  

Dykkingen her er anneledes enn hjemme. Den foregår mye mer som “guidede gruppeturer” enn som selvstendig utforsking i buddypar. På et slikt dyp må man regne med muligheten for nitrogennarkose og vi er antakelig heldige siden vi bare blir 7 dykkere på den divemaster.

Vi synker ned i det blå langs veggen. Jeg konsentrerer meg med å holde øye med computeren, Husets Herre og divemasteren – i prioritert rekkefølge. Vi går dypt så raskt som vi klarer å utlikne ørene. Ned til 40 – for å beholde mest mulig av den korte “bunntiden”. Den grå og livsløse bergveggen vi synker forbi minner til forveksling om det å dykke i Norge. Men i Norge greier man seg ikke med våtdrakt. Jeg sjekker temperaturen. Computeren sier at det er 24 grader i vannet. Jeg er glad jeg valgte å leie en “shortie”.  Dette er det kaldeste dykket vi har hatt på turen, og det kjennes.

På 35 meter ser jeg stalagtittene. De henger langs kanten av det som har vært hulehvelvingen før den åpnet seg. De er DIGRE. Som 3-7meter store haitenner farer en tanke gjennom meg. Jeg snur meg lyser utover fra veggen. Vi ble tross alt fortalt at vi kunne se hammerhai her om vi var heldige. Men det er ingen hai der.

Gruppa har fulgt dykkelederen og vi svømmer mellom stalagtittene. Det er storslagent. Husets Herre og jeg er sist – jeg suger i meg inntrykket. Det er en fremmedartet verden, både likt og ulikt å besøke huler på land. Å kunne sveve mellom stalagtittene er helt særegent . Jeg tar meg i å ønske å kune gå helt ned til stalagmittene. Men det krever annet utstyr og en helt annen tur. 

Det blir gjerne sånn – at vi blir ettersleperne på guidede turer. Vi er vant med fototurer i kaldt vann hvor man svømmer sakte for å bevare varmen og lufta lengst mulig mens man titter nøye etter motiver. Ikke slik som her, hvor man har mer enn nok luft for den tilmålte tiden og heller dekker et større område pr dykk. Til tider er det frustrerende. 

Divemasteren signaliserer at vi skal gå oppover. På 10 meter føler jeg meg tom. Jeg er litt skuffet over at vi ikke har fått se hammerhai. Samtidig vet jeg at det er storforlangende av meg. Tross alt fikk jeg se min første hai for bare to dager siden. Men nå vet jeg jo at jeg iallfall ikke har helsvart hai-karma, så jeg hadde håpet.

Forøvrig er sikkerhetsstoppen på 6m er akkurat så kjedelig som slike pleier å være hjemme i Norge. Det er litt fisk, men ikke noe spektakulært. På vei opp i båten snakker vi begeistret om stalagtittene. Husets Herre og jeg er skjønt enige om at to undervannsscootere hadde vært tingen for å dekke en større del av diameteren på ett dykk.

I båten får vi vite at hai-ryktet The Great Blue Hole har først og fremst var tuftet på mating. Og selvfølgelig så begynte det å gå litt vel vilt for seg (ingen ulykker såvidt jeg vet, men “nære unna”) og dermed opphørte matingen. Og dermed er det da også lenger i mellom at man kan se hai på dykkene der nå. Jeg synes egentlig det er riktig – og personlig har jeg mye større glede av de få ekte villdyrene jeg har fått sett enn de halvtamme. Det være seg matede haier eller matede løver.

Og dette var bare det første av tre dykk for dagen. Vi setter kursen mot Half Moon Caye hvor vi først skal dykke The Half Moon Caye Wall og etterpå The Aquarium.

Fra youtube. Ikke vår, dessverre–men representativ, med unntak av haien.
(Og jeg snakker IKKE i masken!!!)

Til Caye Caulker – Belize (Del 3)

Så langt alt vel. Vi var endelig i Belize. Men… ingen ferie av denne typen for oss uten å komme oss under vann. Vi hadde lest og lært at lille Belize innehar den vestlige hemisfæres største barrieré-rev… og tre atoller. Og at dykkingen innenfor revet ikke var noe særlig siden det begrenset utvekslingen av vann – og det, sammen med alle elvene, mildt sagt da grumsete vann på innsiden. IMG_4166Det fant vi ut på kajakkturen vår. Det var knedypt i “all evighet” og bunnen var silt, med harde, vonde biter.

Så løsningen var gitt – vi måtte ut til øyene.

Med god hjelp fra de Canadiske Englene (se Del 2) bestemte vi oss for å hoppe over den mer kjente Ambergis Caye (som ryktet vil ha det til er Madonnas “La Isla Bonita”) og dra ut til Caye Caulker. Til øyene kan man reise med taxibåt, “rutebåt” eller fly. Siden vi nå hadde følelsen av at ferien rant bort som sand mellom hendene våre valgte vi småfly. (Kart her for spesielt interesserte.)

Vi ble litt bekymret da vi så hva vi skulle fly med … Her var det plass til pilot, andrepilot (som i vårt tilfelle var en Belizisk slektning av Skybert), oss to og – så vidt det var – bagasjen vår. Ja, det er bagasjerommet som bagasjemannen(& billettselgeren & innsjekkingspersonalet & bakkemannskapet) holder på å stue inn i.

Selve turen tok 20 + 10 minutter. 20 minutter fra fastlandet til San Pedro på Ambergis Caye og så vente på neste fly (litt større denne gangen) og så 10 minutter videre.

På disse øyene var framkomstmiddlet stort sett golfbiler – eller beina. Caye Caulkner var bare et par kilometer lang og kanskje maks 7-800meter bred på sydsiden av The Split. Før orkanen Hattie engang i 1961 durte tvers over øya var det kun en trang kanal. Etter IMG_4088orkanen ble passasjen så stor at tidevannet nå sakte men sikkert skiller nordenden og sydenden av øya mer og mer – til eieren av området sin store fortvilelse. Baren The Lazy Lizard og fastlandet nord og sør for The Split er nå til salgs …

På mange måter minnet øya om backpackerområdene i Thailand – som Koh Tao rundt år 2000 – før alle resortene kom. Iallfall. Her er det ingen hoteller, knappest noen få leilighetsbygg. Det meste er Bed & Breakfasts. IMG_4130Vi fant et koselig, veldrevet sted ved navn The Lazy Iguana med verdens beste frokost.  Paret som eide stedet var utflyttede texanere. De bodde i toppetasjen hvor de brukte oppholdsrommet sitt som frokostrom. Hun bakte det beste bananbrødet jeg har spist… *sikle* Her feiret vi jul og bodde en liten uke mens vi dykket og snorklet i farvannet rundt.

Ellers var øya “turistisk” og var preget av små kaféer, souvernirsjapper, barer og småbutikker samt ulike fritidstilbud som snorkling, seiling og dykking.

Til sist et oversiktsbilde av øya (med flyvinge). Her er mesteparten av sørenden og nordsiden i det fjerne. Nordsiden er ennå ikke særlig utbygd siden den mangler elektrisitet. (Sørsiden har strøm fra to lastebilskap med diselgeneratorer!!!) Strøm er planlagt dit i løpet av 1-2 år – og da får sandfluene konkurranse…

IMG_4134

Og jeg lover at neste innlegg skal handle mer om dykkingen… og de tre dykkeoperatørerene på øya; Frenchie’s Diving, Belize Diving Services og Big Fish Dive Operators. Iallfall de to vi fikk prøvd.

Inn til Belize, ja … Lettere sagt enn gjort (Del 2)

Kilde Wikipedia:
Belize er et lite land i Mellom-Amerika ved Det karibiske hav. Det grenser til Mexico i nordvest og Guatemala i vest og sør. Belize var fram til 1973 kjent som Britisk Honduras.
Det er omtrent 22 996km2 stort og befolkningen er på ca 320 000, fordelt på mayaer, spanjoler, krioler, garifunaer, tyskere og engelske samt kinersere og hinduer. Landets offisielle språk er engelsk, mens det største talespråket er spansk etterfulgt engelsk kriol og maya.
Hovedstaden er innlandsbyen Belmopanda Belize City til stadighet blir rammet av orkaner og oversvømmelser. Belize City er den viktigste byen med hensyn til størrelse, handel og bankvirksomhet.
Landet er i vestlig forstand fattig og inntektskildene er i stor grad basert på jordbruk og håndtverk, turisme og konstruksjonsarbeid.
De største eksportnæringene er sukker, banan- og sitrusfruktproduksjon.
Valutaen kalles belizisk dollar og er fast knyttet til UD$ i forholdet 1US$ = 2Bz$.

Vi hadde leid bil syd i Mexico fra ett av de to selskapene som tillater at deres leiebiler kjører over grensa til Belize. Selskapet hadde også skrevet en anbefaling for oss – nødvendig for å få med oss bilen inn. Siden vi skulle tilbake til Mexico var det også viktig å ha en innreisetillatelse til Mexico som ga lov til såkalt exit og re-entry. Dette er nemlig land som skor seg på turister der de kan og exit-fees er vanlig i sentralamerika.

Hinderløypa kort beskrevet:
1) Sørge for å finne riktig grenseovergang. Vi kjørte etter skiltene, men overså et oljefat satt i veien i stedet for en veisperring og havnet på en grenseovergang som ikke var ferdigbygget. Vi skjønte vi var på feil sted da vi så en millitærsperring med væpnede soldater og sandsekker. Skummelt for oss nordmenn som kun er vant med elgrifla i egnet sesong. Vi snudde, kjørte tilbake og fant riktig sving.

2) Sørge for å bli «stemplet ut» og beholde papirlappen som viste at vi hadde kommet inn i Mexico på lovlig vis og ikke hadde planer om å reise «for godt» ennå. Ikke så greit å finne riktig bod på mexicansk-spansk skilting i et område som mest minnet om et tivoli. Men vi fikk til slutt funnet riktig sted, forevist pass og sneglet oss opp brua over grenseelva med mexicanske myndigheters velsignelse. Så langt alt vel og ute av Mexico. På denne tiden begynte det å bli skumt.

3) Så var utfordringen å komme seg gjennom frihandelsområdet og oppfylle alle krav til lovlig innkjøring i Belize da.

Vi hadde vel kjørt hele 50 meter inn på tørt land etter brua før det kom en fyssak viftende ut fra en bod på siden. Han forklarte oss at vår ansvarsforsikring fra Mexico ikke gjalt i Belize og at vi måtte kjøpe forsikring for den tid vi skulle oppholde oss i Belize. Vi hadde ikke hørt om dette, men valgte å stole på fyren og kjøpe en ukes forsikring. Så med påkrevet klistrelapp i frontruta sneglet vi oss videre mot neste post – «sprayingen». Siden bilen kom fra Mexico på andre siden av elva kunne den jo ha med alskens bøggs. Så hjulene måtte sprayes måvite. (Spot the irony!) Vi kjørte først forbi riktig skur, men fant det grønne huset på størrelse med en norsk hagebod etter hvert. Og betalte våre dollar og ble sprayet. Nå var det skikkelig mørkt.
Så endelig – grensepassering inn i det – ikke lenger fullt så – forjettede land.

4) Trodde vi. Vi sneglet oss forhåpningsfullt i kø mot grensa. Siden det gikk så tregt fikk vi med oss at alle pasasjerer stakk innom grensebygget (det var faktisk et STORT bygg). Vel – klok av byråkratisk skade valgte vi å svinge ut fra køa, ta med oss pass og bagasje og gå inn. Joda – riktig valg. Her ble alle papirer sjekket og pass stemplet og etter å ha lovet på tro og ære «ingen planter, dyr, landbruksprodukter eller våpen i bagasjen» fikk jeg slepe bagasjen med meg for hånd over grensa og vente der på at Husets (nå lettere irriterte) Herre kunne følge etter med bil. Det tok sine 30 minutter siden folka som håndterte bommen insisterte på at også bilen måtte stemples inn, mens mannen ved skranken inne mente det var unødvendig … 🙄

Så – en drøy time etter utkjøring fra Mexico kunne vi rulle inn i Belize. (DVS, kun Husets Herre da – jeg måtte pent gå, med bagasjen.) Og vi var klare til å kjøre til Smugglers Den i en liten avkrok ved navn Consejo. Med stadig mer bange anelser.

Det var jo mørkt. Og vi var jo i bil i et land hvor det ikke var anbefalt som turist å kjøre utenfor hovedveiene, og slett ikke etter mørkets frambrudd! Vel – en av utforskerne er trønder og den andre russer, så samlet risikovett er sånn ca normalt – for én person. Inn til nærmeste by … og vi hadde lest at politiet i Belize ikke var som politiet i Mexico, så da vi ikke kunne finne veien i riktig retning så stoppet vi ved en uniformert bil og spurte.

Vi ble loset inn på riktig sidevei med politieskorte forbi stedets hotell … særdeles sleeetent så det ut. Vel. vi humpet videre i trygg forvissing om at vi ikke skulle sove der iallfall, og videre og videre ut i mørket. Først forbi umerkede «sleeping policemen» (= fartsdumper) i alle størrelser og fasonger og deretter ut på en grusvei med mer hull enn vei.

Etter en times kjøring fra grensepasseringen og forbi noen skumle løshunder i sneglefart – og klokka nærmet seg 19:30 – kom vi fram; til en låst port. Vi hadde riktignok ikke fått svar på mailen vår, men de hadde ikke informert om at de var stengt heller, så vi var mildt sagt lange i maska der vi sto langt uti huttiheita.

Vel, det var ikke annet å gjøre enn å snu. Vi hadde jo kjørt forbi et skilt til en annen Bed&Breakfast… men nå var vi temmelig pessimistiske og forberedte oss mentalt på en natt på stedets mildt sagt lite trivelige hotell – eller i bilen. Vi kjørte uansett innom på veien tilbake. Stedet het «Serenity Sands» – et pretensiøst navn, syntes jeg da, utifra jeg hittil hadde sett. Sideveien var minst like humpete som «hovedveien»… og lang i mørket. Til slutt kom vi fram til en mørklagt gårdsplass og et mørklagt hus – og to hunder som agressivt gjødde det de kunne.

Jeg hadde mest lyst til å snu med en gang. Det så tomt ut, rett og slett. Men vi ble sittende å diskutére en stund – og så kom det på et lys inne i huset!

Og derfra snudde hele kvelden. En eldre dame kom ut og etter innledende «føle på tennene»-konversasjon fikk vi leie rom. Og vi ble møtt med en overveldende vennlighet, 2 hunder, 4 katter og en papegøye – og unnskyldninger for at oppholdsrommet var fullt av julegaver som de pakket til stedets barnehjem – dette var den 22. desember, og for at datteren (daglig leder/eier) ikke var til stede osv, osv. Vi var sjeldeglade for å ha funnet tak over hodet.

De forklarte at de slo av generatoren og la seg tidlig, fordi det ikke var noe å gjøre om kveldene. Så de sto heller opp med sola. Vi var drop-in-gjester nr 2 i stedets historie … Rommet var fortreffelig og ad-hock-måltidet de disket opp med likeså. Og vi var sjeldeglade for canadiere som bestemmer seg for å drive B&B i Belize …

Dagen etter fikk vi hilse på den ene katten  – en av de Beliziske. Han er verdt å nevne. Navnet var Jack (Sparrow) og han hadde kun ett øye og en meget rampete karaktér. Leken og konstant på «feil side» av enhver lukket dør.

Vi har dessverre ikke bilde fra stedet – men dette er nabohuset – som sønnen til husvertene eide. Huset «vårt» lå mer tilbaketrukket fra stranda med en flott hagevandring ned mot sjøen. Bildet er tatt fra kajakkene vi lånte og padlet tur med. Vannet var knedypt 100 meter fra land, så kajakk var fint å se seg rundt med. Og her er nettsiden til Serenity Sands. Anbefales!

Til sist et bilde av hagegjesten som møtte oss på vei ned til solstoler, hengekøyer og kajakker.

Diett på reise – og inspirasjon

Siden det gikk så greit i Sør Afrika trodde jeg at det skulle gå greit denne gangen også. Selv om vi nå skulle flakke mer rundt. Og selv om jeg nå hadde strammet inn fra en ren eliminasjons-diett, da uten å ta hensyn til candida fullt ut (les: jeg drakk vin og fløy ikke i spinn over litt for mye frukt eller sukker) til en 100%-diett (også uten sukker, eddik, gjær, maltiol, maltodextrin, gjærekstrakt og gjærede/saltede/tørkede matvarer i tillegg til egg, melk og alt av mel + noen matvarer til). Jeg hadde visst oversett at det er mye lettere å forholde seg til ett kjøkken med erfaring fra diettmat – sånn som safarilodgen der vi var mesteparten av tiden i Sør Afrika… enn å kommunisere sånt i et land hvor menyene er på spansk og de fleste ikke kan et kløyva ord engelsk (skyt alle dubbere!).

Jeg tok iallfall feil. I Mexico spiser man nemlig ikke så mye maistortilla lenger. Det er hvetetortilla man vanligvis får. Og tomatsalsa … uten tomat? Bønner/bønnestuing brukes også til det meste sammen med lime/sitron. Og når begge deler står på off-lista sammen med ost … Queso i Quesadilla …. er ost, ja.

Så etter å ha levd på papayajuice og bacon begynte det å gli ut.

Det positive:
Ingenting av det jeg spiste på reisen gjorde meg direkte syk eller uvel. Det taler for at jeg kanskje ikke reagerer på så mye når tarmsystemet er i orden igjen (jeg er ikke helt der ennå, men har kommet et godt stykke på vei).

Det negative:
Siden jeg i liten grad fikk testet maten systematisk og én for én matvare så må jeg tilbake til strikt diett i en periode sånn at jeg kan teste maten «riktig». Dette understøtter jeg med at noe av det jeg spiste umulig kunne ha vært bra – jeg samlet unormalt med vann på reisen.

Så konklusjonen er nok – eliminasjonsdiett utføres enklest i hjemmets lune rede.

En bivirkning (ut over at jeg har blitt argsinna på unødvendige tilsetningsstoffer som krydderblanding på frossen kyllingfilet og druesukker på storfetunge og sukker i tørket frukt … samt en haug med kjemikalier som har lite med mat å gjøre) er at man surfer på matsider man vanligvis ikke oppsøker. Og finner masse interessant. Og noen av linkene føler jeg veldig for å dele med dere.

http://veganmisjonen.blogspot.com/ 
Vegansk mat – det meste uten gluten og sukker også – finfint som tilbehør for kjøttetere også. Mange spennende ingredienser som ertemel, linser og «sånt». Hjemmelaget falafel med hummus og Røde linselus står på eksperimentplanen. Bare jeg får kjøpt ertemel.

http://siljesreise.com/ og http://mjuuugly.blogg.no/
To blogger skrevet av to ME-syke jenter. Begge jakter på bedre helse blant annet gjennom omlegging av kostholdet. Her finnes det mange oppskrifter på søtsaker uten sukker – og middagsmat også. Kikertepannekaker skal forsøkes. Eller hva med en hjemmelaget snikkers?

Jeg ser også innom 100% naturlig og Uten melk og gluten for å finne ut hva man kan gjøre med alle de merkelige ingrediensene som finnes når man ser utenfor REMA1000-utvalget.

I de samme bloggene står det også som regel hvor man kan anskaffe de eksotiske ingrediensene.

Egentlig tror jeg ikke eksotiske ingredienser er nødvendige for å få en sunnere kost. Det er i en overgangsfase hvor man trenger erstatninger for alt det man savner fra det gamle kostholdet. Det jeg tror er viktig er å finne et kosthold basert på så rene råvarer som mulig. Altfor mange av tilsetningsstoffene er «ikke giftige» og «ikke helseskadelige på kort sikt i moderate mengder». Men vi vet lite om hva et livsløp basert på sånne matvarer gjør med langtidshelsa. Og de aller fleste spiser for mye hvitt mel og sukker – såkalte tomme kalorier. Et kosthold i hovedsak basert på råvarer i stedet for fabrikkmat ordner opp i det meste – tror jeg. Enten man kaller det «raw», «paelo», «lavglykemisk», «atkins», «lavkarbo», «hunter-gatherer» eller et annet buzz-word så er det mange sunne fellestrekk å inspireres av der.

Mexico & Belize – Del 1 (Mexico)

Vel hjemme igjen etter bryllupsfeiring i Mexico og påfølgende ferie i Belize. Det har vært en ferie rik på inntrykk og konstraster. Og kneling av et par fordommer ble det også. Sånn skal det være.

Mexico: her besøkte vi Monterrey (stor innlandsby) for bryllupet sin del. Kameraten vår fra høgskoletiden giftet seg med ei mexicansk jente han hadde truffet i Wien. Det var morsomt å få oppleve et mexicansk bryllup og ekte mexicansk mat. Mexicansk-katolsk bryllup

I Mexico er – såvidt vi forsto – ikke kirkevigslelen legalt anerkjent (den legale retten til å inngå giftemål er ikke delegert til prestene slik som i Norge) så siden hennes familie var katolske fikk vi oppleve både et mexicansk-katolsk vigsel og den legale borgelige vigselen. På grunn av denne todelingen hadde festlokalet også et vigselsrom. Praktisk!

Bryllupet var likt og ulikt norske bryllup. Bruden hadde 9 brudepiker – alle i knallrosa kjoler i ulike snitt! Men størst forskjell opplevde jeg på Bryllupslekerbryllupsfesten. Vi danset før maten og mexicanerne danset mer enn de drakk – selv med fri bar. Helt merkelig. 😉 Og det var leker og bare én kake – bryllupskaken. Helt utenkelig for en trønder. 😆

Mexicansk mat: såvidt jeg kan forstå har den to modi; relativt smakløs og styggsterk. På meg virket det som at chilli var eneste krydder i bruk… og at alt hadde ost eller bønner i seg. Osten var også rimelig traust. Men guacamolen var kjempegod. (Dessverre var det vanskelig å finne «ren» mat, så jeg ramlet av dietten etter en stund. 😦 Så det blir strafferunder i januar/februar. )

Fra Monterrey dro vi til Cancun. Der hadde vi bestilt leiebil som vi kunne ta over grensa til Belize. Det er bare to firma som tillater dette. Og vi overnattet på et all-inclusive. Vi hadde ikke bestilt på forhånd og å dra på all-inclusive uten Tulumforhåndsbestilling var uvanlig. Men vi fikk da et sted å sove (og drikke og spise) på vei til Belize.

På veien ned kjørte vi forbi Tulum. Tulum er kjent for å være en av de få kystbyene/kystfortene mayariket har etterlatt. Flott, men skal jeg være ærlig syntes jeg det var «mindre» enn brosjyrer og informasjon gir inntrykk av. Altså litt «oppblåst». Og så var det mange turister der og elendige doer (jeg hater doer som lukter… stort reiseminus). Men for å si det motsatt – hadde vi «oppdaget» det på veien, uten å ha bygd opp forventninger tror jeg vi hadde likt det veldig bra. Uansett – vårt møte med Tulum gjorde oss bestemte på å få sett mayaruiner i Belize – og det oppfyllte alle forventninger. Mer om det seinere.

Her er det flotteste bildet fra Tulum – en av de siste innbyggerne:

Iguan i Tulum