Fra voksesmerter til vondter

Vel… NOEN (uforskammede, unge (vedder på at den betegnelsen faller i smak)) lesere kom til (VÅGET) å antyde at et av de forrige innleggene formelig oste av “Jamrende Gammel Dame” – så jeg har tenkt å fortsette i samme spor. Så i dag skal jeg fortelle om “vondtene” mine.

Stoffskiftet – Check:

Det er der. Men etter at jeg begynte på ny medisin, og fikk kjørt den høyt nok opp i lang nok tid – så forsvant alle symptomer. Og det er skikkelig rart. Jeg syntes egentlig jeg hadde det bra på Levaxin og byttet først og fremst fordi jeg ikke tror at legene/legemiddelindustrien vet nok når de sier at ren t4 skal kunne erstatte alle 5 produkter fra kjertelen. (Selv om 3 av stoffene kjertelen lager OGSÅ lages ved bruk av t4 i kroppen. )

T4 blir brukt og blir til t3 når kroppen mener den trenger det (eller til rT3 eller to ulike t2-varianter), og når t3 brukes blir det til t2. Osv. Man mener at t4 kun er et lagerhormon, og at det kun blir aktivt i kroppen etter omdanning til t3. “Man” mener også at t2-ene (det finnes altså to ulike varianter) ikke er spesielt viktige, men annen forskning antyder at de er med på å balansere virkningen av t3 og også med på å regulere vekt. T3 og de to t2-variantene er kroppsbyggermiljøene opptatt av, for å minske vekt uten å tape muskelmasse.

Jeg byttet opprinnelig av rene preventive hensyn altså. Jeg hadde kun to større/mindre problemer med levaxin/stoffskiftet da jeg byttet og det var

1) En vekt som aldri stoppet å gå opp. 13 kg på ett år er mye. Halvparten kom før diagnosen (“moderat vektoppgang” og manglende evne til å gå ned i vekt er et symptom), men resten kom på etter levaxin og stoppet heller ikke da både jeg, legen og blodprøvene tilsa at jeg hadde nådd behandlingsmålet.

2) Væskeansamlinger i hender og føtter. Trange ringer og hender som er så innvendig klemt at de klør var en ny opplevelse for meg. Det hadde jeg selv ved kun moderate temperaturer i sommer.

Altså små problemer sett opp mot et ubehandlet lavt stoffskifte.

Så jeg byttet medisin fra noe som koster en 50-lapp eller to for lang tids forbruk og som fås på blå resept til noe som legen må skrive ut på såkalt “godkjenningsfritak” og som koster meg noen “laken” i året. Jeg startet en gradvis overgang hvor jeg hver uke byttet ut 50µg levaxin med 30mg Erfa (mitt merke thyroid). Og ble overmåte overrasket allerede første uke da jeg slapp 2 kg (med vann?) i løpet av 2-3 dager. I teorien skulle jeg ha klart meg med 90mg Erfa ut ifra levaxindosen min, men det gjør jeg ikke. Folk er forskjellige. Det jeg vet er at jeg er HELT symptomfri på 150mg. Og da mener jeg HELT. Jeg har siden overgangen blitt kvitt ødemene. Jeg taklet å sitte stille 4-timersøkter i 35-40 grader (safari i Sør Afrika) uten å ha problemer. Og jeg har  begynt å gå ned i vekt igjen. Der har jeg hjelp av kuren mot candida/intoleranser. Det bidrar godt å leve uten sukker, melkeprodukter og hvitt mel – selv om jeg aldri er sulten og spiser nøtter i mengder som kunne ha fødd ekornbestanden i store deler av fylket. Uten bevis, men subjektivt kan jeg uansett si at vekta snudde ikke frivillig ned en eneste gang før jeg byttet medisin. Så om den ikke er årsaken til vektnedgangen så er jeg sikker på at den fjernet en kampestein av en bremsekloss.

Dessverre så mistet jeg fastlegen min oppi dette. H*n ville ikke ha noe å gjøre med drift av en stoffskiftepasient på Erfa (nei, h*n sa det ikke bokstavelig, men dog tydelig nok til at jeg godt hørte hva h*n mente), og siden jeg forøvrig har veldig lite bruk for lege (bank i bordet) valgte jeg å bytte til en med kortere kø på venterommet. Jeg kan godt akseptere at vedkommende ikke ville behandle mitt stoffskifte på en medisin som vedkommende var ukjent med – men å nekte å se og kanskje lære… nei, det respekterer jeg ikke – fordi det betyr at h*n hadde forhåndsbestemt seg hva som var best for meg. Alltid et dårlig tegn. H*n antydet til og med at de to kiloene med væske var placebo. Vel… placebokiloene har i ettertid fått selskap av 6 til. Og virkningen vedvarer nå over 3 måneder etter oppstart. Winking smile 

Foreløpig er det kun i mareritt at jeg går tilbake til levaxin. Ikke at det var galt å gå på den, men forskjellen er for meg som å slure rundt på 65-70% fornøyd kontra 100% fornøyd.

Matintoerlanse/candida/leaky gut – Check:

Her har det også gått framover. Jeg ramla av diettvogna under reisen til Mexico/Belize (eller mest “subbet ved siden av”), men heldigvis uten noen større konsekvenser. Magen har jevnt over blitt bedre hele veien. Jeg tror ikke det bare er dietten, men også spesielt glutamin-tilskuddet som har hjulpet meg å gjenoppbygge en loslitt tarm. Glutamin er en aminosyre som spesielt brukes i tarmens slimhinner. Videre har jeg spist kosttilskudd i bøttevis. Mest vitaminer og mineraler og noen aminosyrer. Fordi en lekk tarm ikke tar opp det den skal, og fordi store matmolekyler på avveier belaster avgiftingen i leveren. I samarbeid med privatlegen har jeg på bakgrunn av mine verdier konsentrert meg om jern, selen, d-vitamin, c-vitamin  og b-vitaminene + et bredt “alt-i-ett”-tilskudd. (Sink og jern/ferritin er viktig for stoffskiftet. Selen for både avgifting og stoffskifte. B-vitaminene for leveren og c- og d-vitaminer “for alt”.) På grunn av uklarheter i forhold til candida fikk jeg nystatin. Dette er soppdreper. Den kjente jeg, kan man si. Enten det var bivirkning eller virkning skal jeg ikke si, men jeg var uvel av den i startfasen.

Jeg har nå gått cold turky fra nei-maten igjen i 3 uker og er nå pånytt i provokasjonsfasen. Jeg tipper at jeg kan spise mye mer om en måned eller to. Det gleder jeg meg til. I dag tester jeg reker. Og 10 minutter etter å ha renset en porsjon fikk jeg bekreftet at rekesaft utvendig fremdeles klør iallfall. Note to self – vask hendene, skikkelig!

Epilog:

Ja, og så har jeg fått noen grå hår da. Det er kanskje ikke så rart oppi dette. Og dessuten har jeg jo nå nådd den alderen hvor det ikke er uventet. Winking smile  Men summa summarum – så har jeg det bedre enn på flere år, faktisk. Ikke engang høstdepresjonen stakk innom. Kanskje den ble skremt bort av stoffskiftebehandlingen eller vitaminene. (En del former for depresjon forbindes nå med b-vitaminmangel…) Det er så FANTASTISK å stå opp og kjenne “godt humør” og at småting virkelig bare ER småting…  Og at man ikke trenger å krangle – det holder å diskutere og man kan legge seg som venner etterpå. Banalt, men det å rett og slett kunne føle meg glad har vendt tilbake i hverdagen. Den evnen forsvant helt engang mellom 2008 og mai 2010.

Så nå kan jeg konsentrere meg om å klage på politikerne, veistandarden og været en stund igjen. Open-mouthed smile

Og for de som eventuelt kommer over denne posten i leting etter informasjon om lavt stoffskifte vil jeg anbefale å bruke en kveld eller to inne på denne bloggen og de tilhørende sidene: http://hypo2.info Der står det mye om diagnostisering, om når diagnosen feiler og hva man selv kan se etter for å sannsynliggjøre eller sannsynligvis avkrefte sykdomen –  samt risikofaktorer man kan ta hånd om.

Advertisements

Lever – såvidt

Da er jeg (ENDELIG) under bytte av stoffskiftemedisin. Jeg hadde god symptommessig respons på levaxin, men det hadde også kiloene… 13-14 kg på ett år, og ingen brems selv når stoffskiftet i følge lege, prøver og meg selv også var «velregulert». De første 5 fikk jeg før medisinering, resten har jeg fått etter. Å være «fin» stoffskiftemessig hjelper ikke når jeg følte meg vassen som en glassmanet og vekta kunne stå stille på en god dag, og på alle smådårlige dager gå opp… 

Selvfølgelig gjør det ikke saken bedre å lese forskning som sier at den sikreste måten for en stoffskiftesyk å ødelegge forbrenningen MER på er å slanke seg via kalorirestriksjon. Dette fordi slanking forstyrrer omdanningen av lagerhormonet T4 fra normal balanse mellom T3 og rT3 til en økning av rT3 på bekostning av T3 – og rT3 er «spareblusshormonet» mens T3 er «forbrenningshormonet». En stoffskiftepasient på levaxin er allerede i klemma fordi man tilfører T4 – som kroppen selv må velge å omdanne til T3 eller rT3. Og kroppen er ikke alltid like lur… (Det finnes studier som også sier at stoffskiftesyke på T4-basert medisin i større grad har «feil» forhold mellom rT3 og T3.)

Så jeg har spist det jeg har hatt lyst på når jeg har vært sulten og avventet time hos en privatpraktiserende med stoffskifte og mage-tarm som hovedinteresse.

Og derfra kom jeg med hakeslipp.

Og en eliminasjonstest for sannsynlig matintoleranse (det skjemaet hadde altfor mange utslag til at jeg likte det…!!!) Og konklusjonen var «lekk tarm grunnet inntak av en foreløpig ukjent matvare som jeg er intolerant mot.» Den matvaren graver større huller i tarmmembranen og da slipper også andre molekyler gjennom ut i blodbanen. I blodbanen trigger molekylene immunsystemet (mat har ikke noe der å gjøre) og skaper i sin tur nye intoleranser. En grunnleggende vond sirkel.

Og for intoleransetesten sin del var det dissee utslagene som var for høye og skal unngås
– Egg
– Gluten (alt mel, for å si det enkelt)
– Alt av melkeprodukter (det er her vi mistenker at synderen er)
– En stor del av fruktfatet (alle de vanlige med unntak av druer)
Ja, og så noen enkeltslengere som reker, ingefær, mandler, peanøtter grønne bønner, gulrøtter…

Teorien er at synderen nok ligger blant hverdagsmaten – og da er melk mer sannsynlig enn grønne bønner 😀 … I sær siden pappa også reagerte på melk og jeg til dels også har gjort det.

Og en kur mot candida fikk jeg også siden dette ofte er et følgeproblem av tarmproblemer generelt.

Vel. I praksis medfører det for candidaen sin del: («Ikke mat Candidaen!» 😛 )
– Ikke sukker (honning, malt o.l inklusive)
– Ikke gjær eller gjærede matvarer (vin, gjær, muggne oster, soyasaus… m.fl)
– Ikke eddik
– Ikke behandlet kjøtt/fisk (røkt, gravet, saltet, marinert)
– Ikke sopp
– Ikke mer enn 250g frisk frukt
– Ikke tørket frukt
– Ikke soyaolje
– Ikke pistasjenøtter

Så i dag har jeg spist stekt kyllinglår og 2 skiver bacon med mais + litt proteinpulver til frokost. 😆 Men i går gikk det greit med lunch av salat uten dressing (eddik!!) og en relativt vanlig middag uten saus. Og jeg føler meg bra så langt. Og jeg kan spise ris og potet og oljer og jordbær og blåbær og det meste av nøtter og frø … og kjøtt, fugl og fisk. Så det skal gå greit de månedene jeg må. Har en venninne som har gjennomgått det samme med VELDIG gode resultater og hun er nå frisk og vet at hennes rot-inntoleranse er melk.

OG jeg har fått begynne overgangen til en stoffskiftemedisin basert på tørket svineskjoldbruskkjertel. Den inneholder ALLE stoffene kjertelen min skulle ha produsert «sjæl» inklusive «ferdig» T3 (og T2 som man også mener påvirker hvor lett man legger på seg og tar av…). Så jeg har et lite håp om at alt dette skal gjøre meg bedre og samtidig dra med seg noe kg. Så får jeg vel tåle at proteinpulver-leverrensekuren smaker «mel i vann» og at probioticaen smaker potetmel i vann … og at «gjennoppbygge membranen i tarmen»-pulveret heller ikke akurat smaker rosevann. 😛

Iallfall kjenner jeg at jeg  gjør noe proaktivt nå – i stedet for å vente på å bli enda dårligere og så få symptomlindrende medisin.  Fortsettelse følger. Jeg kan bare si at dette nok blir tidenes mest rolige julebordssesong for min del – og Mannen er overlykkelig over å se fram til stand-by sjåfør… :-S

Ja, og mens jeg er så godt i gang med å brette ut helsa mi på nett… Så kan jeg ta med at årets høstdepresjon har glimret med sitt FRAVÆR. Depresjonen har nok OGSÅ hatt sin rot i et fallende stoffskifte/en kropp i mistrivsel. Jeg leser flere steder at man anbefaler å øke stoffskiftemedisinen litt mot vinteren og dersom kroppen såvidt har hunget med resten av året har nok vinteren og høsten vært tyngre. Men i år – Altså… ingenting… borte! (Og savnes ikke!)

Stille for tiden – det har en årsak

I hagen jobber vi videre med prosjekt «ny terrasse». Det går framover relativt jevnt, men sakte.

Men det er ikke på grunn av manglende framgang i hagen det er stille på bloggfronten.  Det er mer at det er vanskelig å skrive om én ting når tankene kretser om én annen. Jeg har fundert og spekulert, tygget og tygget.

Så jeg har tygget litt mer og tenkt og vurdert enda litt til … skal dette blogges eller ikke. Dette er en hage- og hobbyblogg i all hovedsak, men men ikke kun det. Dog – dette har truffet meg nært og skal jeg skrive noe i samsvar med hva mengden har tenkt/fundert/fortvilt ville denne bloggen ta en skarp sving mot «sykdomsblogg». Det vil jeg heller ikke. Og hvor personlig skal jeg være?

Vel – i dag har jeg gjort valget. Det kommer til å dukke opp noen innlegg her framover. Spesielt siden denne bloggen er en form for å skrive ting ut av meg.

Så her er nyheten. Saken er den at jeg har fått konstatert lavt stoffskifte og har vært ganske langt nede. Jeg er altså rammet av en sykdom som rammer 100 000 – 200 000 personer i Norge. 5 av 6 med sykdommen er kvinner.

Stoffskiftet styres grovt skissert av hormoner dannet i skjoldbruskkjertelen og legger grunnlaget for det meste annet som skjer i kroppen gjennom å regulere stoffskiftet i cellene. Ekstremt forenklet sagt er stoffskiftet «turtallet» kroppen går på. Dermed vil et stoffskifte «på tur» også kunne føre til ubalanse og symptomer i det meste av kroppen.

Her er en kortfattet liste over de vanligste symptomene på lavt stoffskifte, hypothyrose.

• «Alltid» sliten
• Psykomotorisk treghet/»klønete»
• Depresjon
• Vektøkning
• Tørr hud
• Hårtap
• Hevelse rundt øynene
• Heshet
• Forstoppelse
• Leddsmerter og/eller carpal tunell syndrome
• Menstruasjonsforstyrrelser
• Åndenød
• Redusert/fraværende seksualdrift
• Alltid frossen
• Brainfog
• Hukommelsessvikt/»demens»
• Stort behov for ro
• Redusert stressmestring
• Irritabel/fortvilet
• Dårlig søvn

Disse symptomene kommer snikende og det kan ta lang tid før man får mistanke om at noe er fysisk feil og år før «man slår ut» på blodprøvene.

Vel – jeg har hatt de fleste symptomene i mer eller mindre grad, med unntak av en håndfull. Jeg kan legge til «overfølsomhet for lyder» og «svekket evne til å håndtere flere ting samtidig» og «mannevond». 😉

Jeg var på strak vei inn i diagnosen «depresjon» og der tilhørende medikamenter da blodprøvene heldigvis fikk legen til å gi meg stoffskiftemedisin. Og siden jeg fikk begynne på stoffskiftemedisinen har alle depresjonssymptomer forsvunnet som dugg for solen. (De fleste er ikke så heldige at de merker endring så fort som jeg har gjort.)

Da var bakgrunnen satt. Det er altså sånn ståa er. Jeg bruker mye tid på å fundere på dette og dermed kommer det nok til å komme noen flere innlegg om dette framover. Siden jeg har bestemt meg for at det er bloggbart, altså. Disse innleggene vil få både egen tag og egen kategori for de som vil lese – og for de som ikke vil lese – om akkurat dette.

Så – da var katta ute av sekken. Og så håper jeg at bloggforstoppelsen har fått sin lakserolje – slik at jeg også kan få utav meg andre ting. 😉

Glede i høykonsentrat

Søndag hadde jeg en dag som ikke bare begynte i blått, men i blålilla. Dere vet, en sånn dag hvor livet er trist… og man bare ser de «halvtomme glassene». En sånn dag hvor gråten kommer spontant uten grunn. Selv om sola skinner.

Da er det godt å ha en mann som forstår at det er høst og skjønner at eneste medisin som virkelig virker er å få meg ut. (Ut i positiv og bokstavelig forstand, altså. 😉 )

Så i går ble det en fin sopptur. Det er noe med det å gå i litt ulent terreng. For meg er det rett og slett sånn at når jeg må tenke på hvor jeg skal sette føttene og hvor jeg skal gå generelt, så har ikke hodet kapasitetsoverskudd til å rulle seg ned i negative tanker. 😀 Dermed ble det både kantarell, traktkantarell og piggsopp ut av det. Ikke for mye, bare passe til at man ikke blir drittlei under rensingen.

Og så ble det jammen tid til en båttur med grilling.  Menyen ble andebryst med varmet sopprisotto og rødbeter og gulrotkake til dessert etterpå. Deilig å slumre med en bok i båten etterpå.

Det går altså an å snu blådager til lyserosa – med en våken livsledsager til hjelp.

Om pust, angst og stress – smgj synser

Disclaimer: Jeg synser om ting jeg ikke har greie på – som vanlig. Men mening – det har jeg. Så her er mine synsinger om stress, angst og sammenhengen mellom kropp og sinn og tilbake igjen.

Advarsel: Lang utredning.

Jeg mener at like mye som sinnet kan påvirke kroppen så kan kroppen påvirke sinnet. Med det mener jeg at vi gjennom f.eks en opplevelse av redsel (si edderkoppfobi) kan frambringe en fysisk reasjon. (Forhøyet puls og høyrere adrenalinnivå.) Den motsatte – er kanskje enda enklere – man ER sulten og man BLIR sur…  😉

Stress
Stress er for kroppen en uforløst opptrapping til alarmberedskap for å håndtere en faresituasjon. Historisk sett har slike faresituasjoner krevd fart og kraft. Kortere og grunnere pust, høyere blodtrykk og puls lader blodet med oksygen. Musklene spennes og blodet trekkes bort fra den ytre delen av kroppen og mot musklene. Adrenalin produseres og pumpes rundt i kroppen. Oksygenoverload i seg selv bidrar stressforsterkende. Alt dette er utviklet for å få utløp i en spurt/kamp e.l. hvor ekstra fysisk styrke og reaksjonsevne er nødvendig.

Angst
I verste fall kan stress gå over i angst og panikk. Angst er forsterket stress. Altså ikke lenger bare bekymring og konstant uro, men redsel. Situasjonene blir så sterkt ubehagelige at man «går omveier» for å slippe dem. Tørr i munnen, kaldsvette og skjelving er fysiske symptomer som kan forekomme i tillegg til de forutnevnte.

Panikkangst
Kroppen har ikke tømt arsenalet ennå. Om ikke angst gir deg det nødvendige incentivet til å fjerne deg fra situasjonen som kroppen oppfatter som truende, så har den panikk å by på.  «Ubegrunnet» panikk er kroppens reaksjon på en ubehagelig situasjon den ikke kommer bort fra, hvor logikken ikke tilsier at det er noe å være panisk for, men hvor kroppen har en annen mening. Redselen tar fulltendig overhånd og man er ikke i stand til å handle logisk-rasjonelt. For utenforstående kan det oppleves som absurd. («Den edderkoppen er da bare liten og søt?») Det er alt annet enn moro for subjektet.

Stressmestring
Problemet er at i dagens samfunn har den forløsende faktoren som skulle kommet etter en stressopptrappende situasjon forsvunnet. I stedet går de stressende situasjonene i rundere bølger. Det er ikke steinalderkroppen vår helt med på og vi beholder stressfølelsen lenge etter at situasjonen er på «ebbende».

En løpetur – eller åndedrettskontroll?
Jeg tenker at den logiske løsningen på en kropp som venter på en fysisk stressituasjon som  ikke kommer, men som bare fortsetter å trappe opp på det psykiske plan, vil være å lage en kunstig situasjon som kan løse ut stresset. F.eks en time med kickboksing eller en hard løpetur. Men det er ikke alltid det passer – og da må man se seg om etter måter å fjerne stresset fra stresset på i stedet for måter å løse ut stresset.

Jeg er overbevist om at vi kan lure kroppen. Dersom vi makter å puste rolig og dypt overbeviser vi på en måte kroppen om at situasjonen ikke er så veldig farlig. Akkurat som at det er helt umulig å være sint samtidig som man ler hjertelig tror jeg at det er vanskelig for kroppen å opprettholde følelsen av stress dersom vi klarer å redusere de stressignalene kroppen lager. Gjennom å puste dypt, regelmessig og normalt langsomt forhøyer vi CO2-nivået i blodet fra det lave nivået som stresspusting fører til. Det virker i seg selv avspennende og beroligende. Musklene slapper av og bidrar til «faren over»-signalet.

Jeg tror altså at åndedrettskontroll er noe som kan hjelpe mange. Selvfølgelig har det rot i min egen opplevelse med panikkangst og hyperventilering (kommer nok en post om dét også engang) – men at det hjalp meg vil bare bety at det også kan hjelpe andre.

Den vanskelige pusten
Åndedrettskontroll høres fryktelig rigid og kunstig ut. Å puste skal være noe man gjør ubevisst. Vel og bra. Men hva når man har fått en uvane med å stresspuste – og på den måten forverrer sin egen situasjon? Da er det greit å ha noen verktøy som kan forbedre situasjonen i stedet.

Spenst sine «hvite timer» med elementer fra Tai chi, yoga og quigong har hjulpet meg med å finne teknikker for å normalisere et stresset åndedrett og løse ut stive skuldre.

Quigong
Øvelsene som demonstreres i denne videoen har hjulpet meg masse. Når jeg kjenner at skuldrene er på vei opp kan jeg ta et par omganger med tohendig «parting the clouds» posisjon 2 eller 3. Den er så innøvd at jeg nå kan kjenne at jeg slapper mer av bare gjennom å tenke øvelsen og gjennomføre pusterytmen, f.eks mens jeg sitter i tannlegestolen hvor det ikke er så aktuelt å sprette opp å ta de fysiske posisjonene.

Jeg tror bevegelsene til konsentrasjonen og (den i starten kunstige) pusterytmen bidrar til å rense kroppen for stresshormoner raskere enn det å bare «forsøke å slappe av» gjør. Bevegelsene bidrar til å løse ut kroppens behov for aktivitet og baner veien for en pusterytme som bidrar til en nedtrappingsspiral i stedet for den vonde stresspiralen.

Her er en god introduksjon til en stressreduserende øvelse i Quigong.

Video 3

Yoga og Tai Chi
Yoga har liknende elementer, men er roligere. For meg er det vanskeligere å mestre pusten gjennom yoga fordi de fysiske øvelsene er såpass krevende at de blir en barriére. Jeg er sikker på at den kan overvinnes, men jeg har altså ikke lagt nok jobb i det.

Tai Chi-elementer har jeg også vært borti gjennom Spenst, men selv om pusten involveres der også så kommer den i andre rekke i forhold til kampsportelementene. Tai Chi er en sakte innøving av kampsportbevegelser. Om formene utføres tilstrekkelig sakte vil det meditative komme mer fram. Men likevel vil kompleksiteten i formene ta fokuset bort fra pusten – om man ikke virkelig legger innsats, konsentrasjon og repitisjon inn.

Til slutt
Quigong står altså for meg som den ideelle introduksjonen til avspenning og åndedrettskontroll gjennom bevegelse. Formene krever ikke spesielt bevegelighet eller styrke. Og de enkle repitisjonene gir mulighet til å konsentrere seg om pusten samtidig som de understreker pusterytmen.

Dersom du velger å forsøke – så lov meg at du forsøker helhjertet denne videoen på et privat og stille sted iallfall 5 ganger over noen dagers tidsrom før du gir opp.

Et tips er å huske at all innpust skjer inn gjennom nesa på bevegelser inn mot kroppen, mens utpust skjer ut gjennom munnen på bevegelser ut fra kroppen. Så kan man etter hvert variere med å spenne muskelene på innpust eller på utpust, eller gjennom å gjøre hele øvelsen avspent. Husk å avslutte med å utføre øvelsen avspent noen repitisjoner.

Dersom det faller i smak finnes det flere snutter med Larry Wong:
Video 1 (dårlig lydspor)
Video 2
Video 3 (den som er vist over)
Video 4 (en form for viderekommende)

Psykisk i drivhuset

Nå har jeg i et par dager lest Virrvarrs glitrende ‘Gale damen’-poster. Øyet har blitt stort og vått, jeg har ledd, rast og felt en tåre eller to. Og fått en tvingende lyst til å skrive innsiktsfullt og gripende om psykiatrien.

Det er da jeg tusler ut i drivhuset for å tenke store tanker som kanskje kan bli til skrevne ord og berøre noen der ute.

Nå har det seg sånn at jeg har begrenset kjennskap til psykiatri. Både teoretisk og praktisk. Jeg har hatt mitt møte med det som dengangen het PP-tjenesten og med en -etter mine begrep – god sosionom da livet vokste meg over hodet på høgskolen. Og selv om mitt lille univers også svinger – og kan kjennes ut som en tivolitur hvor man veksler mellom kaldsvettende redsel, livsbejaende glede og ren og skjær kvalme så har jeg aldri vært så langt nede at jeg egentlig har vurdert noe mer drastisk enn å selge huset, si opp jobben og flytte fra han jeg deler seng med. Noe folk faktisk gjør stadig vekk uten innleggelse, psykolog eller en eneste bitteliten diagnose.

Tredjepersonserfaringer har jeg noen av, men de kan knapt kalles objektive eller vidtrekkende. Jeg har ingen praktisk eller teoretisk bakgrunn i faget heller. Så dessverre mangler jeg alle forutsetninger for å kunne skrive innsiktsfullt og gripende om temaet jeg har sånn lyst til å skrive om.

Derimot klipper jeg fuksia så bladene spretter og røsker opp pellisen som sist slapp med skrekken og stapper den i kompostbøtta. Hit kom du, men ikke lenger.

Jeg ser at kreativitet og det vi definerer som mentale lidelser ofte følges ad. Heller ikke der kvalifiserer jeg. Når jeg er på bunnen av livet gir det seg ikke utslag verken i gode tekster, strikkede sjal, ommøbleringer eller bildende kunst. Ikke engang i et bitte lite drypp av virketrang. Neida. Jeg legger meg i senga, drar dyna over ørene og synes synd på meg selv og venter på at dagen eller natta går over.

I drivhuset innser jeg mens jeg åndsfraværende setter stiklinger av eføybladet pelliz at jeg nok er en middelhavsfarer på de fleste punkt. Ja, jeg har opp- og nedturer, men mine har ikke fine navn – verken som bipolaritet eller schizofreni (med mindre det å «høre» plantene svare kvalifiserer). Ei heller har jeg store evner på noen felt. Jeg blir typisk beskrevet som flink, og grundig. Aldri glitrende. Men egentlig er det greit. Det foresvever meg at prisen for «glitrende» kan bli for høy.

Så i stedet vil jeg anbefale lesing av overnevnte blogg. Og Deliriums tekster under temaet ‘Når livet gjør vondt’. Og Victoria sin vinkling på det å ha til litt mer enn smør på brødet når man ikke mestrer A4-livet. Til slutt bloggen Psykisk – som inneholder informasjon både sett fra innsiden og fra utsiden. Her sortert etter bidragsyter.

Om dette blir for tungt så se litt på Virrvarr sine dialoger med hjernen:
Del1 – Om å få en psykiatrisk diagnose
Del2 – Den endelige diagnosen
I tillegg til å være hysterisk morsome tekster så bidrar de til å vise at en person er så mye mer enn diagnosen. En viktig forskjell som bør promoteres mer. Dessverre er det vel helst sånn at de som trenger å få det formidlet mest antakelig ikke har noen interesse av slike tekster.

Så skal jeg heller blogge en middelhavsfeelgoodblogg om en middelhavsfarers liv som i bunn og grunn ikke er så ille. Antakelig trenger vi sånne pusterom. Også.

–0oOo0–

Det hagerelaterte jeg fikk gjort mens jeg tenkte dype tanker og innså min egen begrensning var å kutte ned fuchsiaene i drivhuset enda litt mer. Så gikk jeg løs på jordskokkstilkene ute i hagen. Noen av dem hadde blitt tre meter høye! (Kutting av planter anbefales sterkt mot frust!) Etter å ha bedrevet «musikalske potter» (hvilket innebærer å flytte noen fra drivhuset og inn, andre inn på vanningsbrettet der det nå ble plass) fikk jeg plass til pottebordet inne i drivhuset og kunne stryke et nytt punkt på lista.

Gjenstår (fremdeles):
– bære inn den siste fuchsiaen
– grave opp dahliaene
– tømme og rydde bort bøttedammen og fontena, sette inn vannlilja

– flytte inn overvintringsplantene fra drivhuset til kjelleren (har tatt noen!)
– tømme kassene for rødbeter, legge over lokk og bære inn kasseskjulerne
– sette inn tomme potter

– bære inn pottebordet og de små leirpottene
– rake løv fra singelen i kjøkkenhagen
– rydde i kjøkkenhagen
– kutte ned jordskokken,
ta opp noe
– tømme vanningsanlegget i drivhuset og ta inn
… sikkert noe jeg har glemt
– jo, ta inn hageslangen(nesten!) og stenge utekrana
– stenge strømmen til drivhuset og ta inn skjøteledningen
– koble ned og ta inn den elektriske sauen

Livet på opptur

Ute er det kaldt, inne fyrer vi. Dagene preges hovedsakelig av frost, kald vind, klar himmel og kalde føtter.

Jeg kjenner at det bobler i meg av kreative ideer – et sikkert tegn på at jeg har det bra igjen. Og at kroppen min endlelig har definert seg ut av høst og inn i tidlig vinter. Jeg har lyst til å sy skopose til finsko på reise og til bunadsskoene (som Hos Trude)… og quiltet juletreteppe og tøyservietter … og lage serviettringer og julepynt i ståltråd og perler.  Jeg surfer hobbyblogger til jeg blir stiv i øynene.

Nå gjelder det bare å holde hodet kaldt og hendene i stramme tøyler slik at jeg får avsluttet et par-tre såkalte UFOer (et nytt ord jeg lærte fra hobbybloggverdenen – UFerdig Objekt) påbegynt en annen tidligvinter før futten går ut igjen. 😉