«Dykk» til 61,3meters dybde

u12942082Jeg var så heldig å få være med til Ullevål Sykehus på et «trykktankdykk» til 60m dybde. Det var saker. Dobbel dybde av min sportsdykkersertifisering. 3 ganger PADI grunnkursdybde. Det er «lange» meter under vann når man skal opp til overflaten.

Lufta vi puster inneholder sånn grovt sett 21%oksygen, 78% nitrogen og 1% andre gasser. Det som er litt «gøy» med det er at både oksygen og nitrogen blir giftstoffer for kroppen under trykk. Og det som skjer når man går dypere under vann er at trykket øker …

Når man tar dykkekurs lærer man mer inngående om dette – avhengig av hvilken type (dybde) dykk kurset er tilpasset – her kommer en forenklet kortversjon.

Nitrogenen sin giftvirkning under trykk har to «ansikter» – nitrogennarkose og trykkfallssyke.

Trykkfallsyke er når vevet i kroppen under et dykk tar opp mer nitrogen enn det ellers ville ha gjort. Ved oppstigning til lavere trykk frigjøres dette nitrogenet og om oppstigningen går for raskt kan dette frigjøres som bobler i vev og blodbane. Det kan være meget smertefullt, føre til kortvarig/langvarig paralyse/leddsmerter – for å nevne noen av de mulige symptomene (som varierer sterkt utifra hvor disse boblene kiler seg).

Trykkfallssyke unngås ved å alltid dykke i forhold til dagsform og etter tabell/computer, samt overholde anbefalt oppstigningshastighet. (Og ikke bevege seg langt opp i høyden innen 24t etter et dykk – mao ikke dykk før flyreisen.) Dette er i hovedsak årsaken til at man bruker andre gasser enn vanlig luft og andre dykketabeller når man skal under 30-40m.

x16587598Nitrogennarkose er den mer morsomme siden av nitrogen – iallfall når man får oppleve det under ufarlige omstendigheter. Nitrogennarkose arter seg kort sagt som fyll. Det slår ut forskjellig på ulike personer og ulike personer har ulik toleranse før det oppstår. Og enkelte vil påstå at de ikke kjenner noe … Under vann er dette farlig da det kan føre til overmot, uoppmerksomhet og (fatale) feilvurderinger. På land, i et trykkammer og i en kontrollert situasjon, er det hysterisk morsomt.

Vi var altså 8 stk i kammeret og skulle ned til 60m under oppsyn av dykkelege og med «meddykker» på innsiden og kammerfører på utsiden. Det gikk raskt ned og vi hadde mer enn nok med å håndtere pusting og utligning av trykket i ørene. Da vi passerte 40-50 et sted kjente jeg at balansen ble kraftig forstyrret. Jeg ble ikke svimmel, men bare «rar». Jeg følte meg ikke brisen eller «merkelig» på andre måter. Men så begynte en av mine medreisende å snakke. Og på grunn av trykket hadde han Donald Duckstemme. Aldri før har en Donald Duckstemme vær SÅ HYSTERISK morsomt – og ALDRI før har en latterkule vært så smittsom. Og aldri før (iallfall ikke siden barnetrinnet) har jeg brukt så lang tid på å TENKE meg fram til hva 4*8 er …

Euforisk oppstemthet – check
Dårlig konsentrasjon – check
«Treg» i reaksjonen – check
Og så kjente jeg igjen et kast jeg pleier å gjøre med hodet når jeg er brisen …
Les gjerne tabellen over dybde og vanlige symptomer.

«Meddykkeren» vår – en brannmann som var med og kjørte kammeret – fortalte at han hadde vært på 90m. Der hadde de utført noen oppgaver på et skjema. Da han kom opp husket han ikke engang at han hadde gjort oppgavene … Greit nok i et kammer, men i mørkt og kaldt vann – hvilken sjanse har du til å tenke fornuftig dersom noe går galt?

Vel – jeg er iallfall meget fornøyd med å ha fått være med på denne turen. Lærerikt var det og vel verd prisen på 500kr. Ikke minst det å kunne stille spørsmål direkte til en dykkelege av typen «hva om»… og få bekreftet at man skal heller ringe én gang unødvendig i stedet for én gang for lite.

Dykkeprofilen vår var – iallfal i følge dykkecomputeren og den begrensede minnet mitt:
800px-Decompression_chamber0-5min nedstigning
5-10min 60m
10-15min oppstigning
15-20min 19m
20-25 min 16m
25-31min 12m
32-42min 9m
42-54min 6m
1min oppstigning

(Bildet er fra commons.wikimedia.org)

Snittdybden for dykket ble 20m og de siste 2 eller 3 stoppene pustet vi oksygen for å drive ut nitrogenen av kroppen.

Advertisements

God på bunnen – en historie om å bli som fisken i vannet

Winther i hagekroken har utfordret meg til å bli med på Petunias sitatstafett. Det går ut på å skrive om, og illustrere et ordtak/sitat. De jeg utfordrer videre er: Marinas gale verden og Bandanders museum. Les mer om reglene her.

Siden det nå – på grunn av særdeles kaldt vann og pysete meg har blitt lite om dykking i denne bloggen blir det nå et dykkeinnlegg om det å bli «god på bunnen».

For et par år siden betrodde jeg Husets Herre under en utveksling av dagdrømmer  at jeg alltid hadde hatt lyst til å lære å dykke. Snorkling var på den tiden et fast innslag på ferie og i et vilt og galt øyeblikk ble vi enige om å ta det kurset.

Jeg har alltid vær en «vannkalv», født i vannmannen og oppvokst i en bekk i følge ryktene. Det startet da jeg var «krabbegammel» og med i (ro-)båt for første gang. Det foregikk visstnok sånn at pappa hadde sitt svare strev med å ro – og samtidig holde meg på innsiden av båten – for jeg ville krabbe uti og bade …

Bedre hadde jeg ikke blitt to år seinere. Da var jeg akkurat gammel nok til å bli sluppet ut på gårdsplassen alene uten kontinuerlig tilsyn. Det merkelige var at jeg ALLTID kom inn våt forutsatt at det var en pytt i nærheten. Og ikke bare våt på armer og bein … men fra halsen og ned. Mamma kunne ikke forstå hvordan siden jeg klarte det selv på dager uten regn og med kun en vannstand på 2 cm i pyttene. Og påkledd «oljehyre» fra topp til tå, sammensnurpet over støvler og ved håndleddene. På forespørsel hadde jeg badet.

En dag spionerte hun på meg fra luftebalkongen. Da kunne hun konstatere at jeg fant den dypeste dammen og la meg på rygg oppi den.

Så kan man tro at dette var starten på en rosenrød historie om mitt forhold til vann. Det er det ikke. Selv om historien fortsatte rimelig blekrosa iallfall fram til svømmetreningstiden.

Første skår i gleden kom da ei jente som ikke tålte å bli nr 2 tvers over bassenget rev meg bakover 30 cm fra kanten med det resultat at jeg drog lungene fulle av klorvann. Det har vi alle gjort engang, men jeg fikk da en liten skrekk for å ha hodet i vann som det tok lang tid å undertrykke. Jeg sier undertrykke, fordi det var det jeg gjorde. Jeg lærte meg aldri å bli 100% trygg uten å ha nesa trygt i friluft, eller klemt inne i en maske under snorkling.

Det fikk jeg svi for da jeg kom på dykkekurs.

En god del av kurset (iallfall PADI sitt grunnkurs som jeg kjenner litt til) går ut på å forsøke å forberede seg på situasjoner som kan oppstå under vann, og dermed drille hvordan disse kan løses uten å bli til farlige situasjoner. Det innbærer ulike øvelser. Den som jeg virkelig fikk problemer med var «halv masketømming» og «hel masketømming».

Masken er jo den barrierén man har mot vann i nesa. Munnen er jo full av pusteventilen og så lenge man biter om den har man tilgang til luft. Men kan kan altså få vann inn i maska eller i verste fall miste masken. Et kjent scenario er at man svømmer «i kø» litt for nært svømmeføttene til den foran … Eller at man har en bit hår eller hette i ansiktsseglet på masken og dermed «lekker inn» vann. Eller at man dugger full masken og trenger å få sikten tilbake, eller – som meg – snørrer full masken og trenger å skylle den og snyte meg. (Ja, det går helt fint!)

Vel, da er det iallfall greit å kunne kvitte seg med vannet og få på seg masken skikkelig igjen uten å måtte gå opp til overflaten.

Øvelsen «halv masketømming» utføres altså som følger. Man sitter på bunnen, har pusteventilen i munnen og slipper litt vann inn i maska. Sånn ca til at man har vann halvveis opp på øynene. Lufta blir øverst og vannet nederst i maska – standard fysisk lov sålenge man er «oppreist» i vannet.

Så skal man tømme maska. Det skjer gjennom at man suger inn luft gjennom pusteventilen i munnen og puster ut gjennom nesa mens man trykker inn øvre del av masken mot ansiktet. Siden lufta som da kommer ut inni maska ikke kan slippe ut av maska øverst vil den i stedet fortrenge vannet ut i bunnen av maska – og man får igjen en tørr, fin maske.

Dette forutsetter en viss kontroll med hvor man tar inn lufta og hvor gjør av den etterpå. At man er istand til å ha munnen åpen og trekke inn luft gjennom den uten å samtidig trekke inn luft gjennom nesa. For de aller, aller fleste går denne øvelsen greit, men «noen» av oss har litt problemer med det skillet der. Over vann er det ikke akkurat noe man tenker over og sålenge man får luft når man drar inn er det stort sett «ett fett». Vel – det er ikke sånn når man har vann foran nesa og luft foran munnen.

Kort sagt – jeg endte opp hostende og spluttrende hver gang jeg fikk vann i masken. Og besto følgelig ikke kurset selv om resten forsåvidt gikk greit.

Det var litt av et nederlag. Dette var min drøm og der plasket Husets Herre rundt, mens jeg ikke fikk lov. (Ingen seriøs utstyrsleverandør vil leie ut utstyr uten at du har gyldig sertifikat. Like lite som man vil låne bort bilen til en som ikke har førerkort.)

Vel… jeg forbannet meg på at dette skulle jeg greie. Så det ble en vinter med trening. Først å puste gjennom snorkel i vasken uten maske … Så å puste gjennom munnen mens jeg gikk rundt med en maske full av vann … Jeg lånte Husets Herres pusteventil og pustet på den mens jeg lå på magen i badekaret mens jeg forsøkte å slippe vann inn i masken og deretter puste den tom …

Dette var ikke gjort i en håndvendig, det tok tid. En vinter for mitt vedkommende for å være nøyaktig. Jeg måtte bryte meg gjennom litt redsel og «vrangslåsing» i tillegg til å finne fram til muskler på et sted jeg aldri hadde tenkt på at jeg hadde muskler, og så lære å styre dem. (Inn gjennom munnen, ut gjennom nesa – med åpen munn.) De siste rundene ble treningsdykk på 2m for å perfeksjonere det i kaldt vann. Siden kaldt vann kan gjøre uforventede ting med ansiktsmusklene om man ikke er forberedt. Og så var det å utføre det på litt dypere vann for å bryte noen barriérer i hodet. Her var jeg selvfølgelig under ledsaging.

Men nå ER jeg god på bunnen med hensyn på masketømming. Og fikk både overvunnet skrekken og oppfyllt drømmen. Og dét har jeg ikke angret ett sekund. Det er en helt annen verden som jeg virkelig føler meg privilligert over å kunne besøke – nå som fisken i vannet. 😉

Da er det bare å vedlikeholde ferdighetene.

Og for de som måtte finne denne siden fordi de er redde for å utføre eller plages med masketømming så er mitt råd å ta den tiden man trenger. Bare avtal med instruktøren om at du får fullføre kurset når du er klar. Øv og øv. Jeg har lest om folk som har svømt både 50 og 100 m med snorkel uten maske i offentlige bad for å bryte gjennom. Hva som bør terpes er forskjellig. For noen er det å bryte seglet for å fylle masken det verste, for andre er det å holde styr på pusten problemet. Trikset er å øve ofte og ta det i små, små steg. Terpe til det sitter før neste skritt. Så går det greit.