Hagestart 2012

Jeg må vel bare innrømme at jeg har ramlet litt av hagevogna. Såsesongen starter ikke 1. januar lenger og jeg har en skuff sprengt med staudefrø som ikke sås… Har litt dårlig samvittighet for det siste fordi svigermor raidet botanisk hage i Moskva for frø og brakte med seg ved siste besøk. Må nok forsøke å få noen av dem i jorda iallfall. Lommefrø er alltid spennende. Egentlig.

Men – i dag startet altså hagesesongen for min del. Jeg kosa meg ute i sola og beskar epletreet. Vi har altså to, men det andre er så kreftsykt av det er ingen vits i å beskjære det. Det første hadde også antydning, men jeg saget bort den grena som jeg kunne se angrep på også håper jeg at jeg får beholde iallfall ett tre noen år til. Eplene er veldig gode til mos. Jeg koker da mos på halvparten av eplemengden, og så skjærer jeg  biter og tilsetter massen mot slutten. Synes det er godt med al dente-mos.

Ellers ble det en del opprusking i bed og plukking av kvist. Vi har flere store hengebjørker rundt tomta, og det vises ved vinterens slutt. Dette egner seg så veldig bra i bunnen av nystartet kompost. Og sånn går hageåret – i sirkel.

Men – dagens store avgjørelse gjenstår. Det er hvilke tomater som skal sås i år. Jeg skal ha MAKS 10 planter. Jeg har frø fra 11 ulike slag, og ikke alle er like attraktive å så om igjen. Jeg er f.eks veldig lite glad i busktomater som ‘Goldrush Currant’, så de frøene blir nok ikke sådd. De tar altfor stor plass, rett og slett … Jeg sår nok ikke ‘Gartenperle’ (ampeltomat) eller ‘Cuore di Bue’ heller.  Den siste er en bifftomat som ikke trives med de svingende temperaturene det blir i drivhuset mitt. Så selv om jeg får store tomater så sprekker de gjerne og blir angrepet av mugg før jeg får dem modne.

Årets sådd blir:
    ‘Gardener’s Delight’ – fordi det er favoritten. Enkel å ha med å gjøre, relativt tidlig, riktbærende og søt. En enkelt plante gir lett en amatør en 2m høy plante med cherrytomater i snorer a 20 eller mer tomater i hver… Når den da i tillegg er godt på smak er det ingen over, ingen ved siden i min rangering.
    ‘Brown Berry’ – nok en cherry, men denne med brun/grønn nakke og mer syrlig smak. Bærer mer normalt (altså ikke så sykt riktbærende som GD).
    ‘Sub Arctic Plenty’ – en “vanlig” tomat, bortsett fra at den er veldig tidlig. Man må ha noen sånne til hjemmelagd tomatsuppe og sånt.
    ‘Stupice’ – en middels liten tomat, en tsjekkisk varietet, visstnok. Har få, store blader som gir en åpen vekst og tidlig modning.
    ‘Super Soiux’ – nok en syrlig tomat i vanlig størrelse.  Det ser ut som at jeg skal lage og fryse tomatsuppe/tomatsaus til høsten om dette slår til.
    ‘Eva Purple Ball’ – en middelsstor gammel tomatsort som ikke er oransjerød, men kaldrød slik som de fleste røde roser. Ikke særlig riktbærende, men god på smak. Bifftomat-aktig inni, vanlig fasong utenpå. Nydelig på brød med hvitløkspepper oppå…
    ‘Red Cherry’ – nykommeren i år. Dette er en Fothegrill’s-sort som jeg fikk med et hageblad. Skal være riktbærende, søt og tidlig. Vi får se.

Utesesongstart

Jeg har gjort som så mange menn gjør – skaffet meg en dupeditt sånn at alt skal gå så mye bedre og bli så mye lettere. Det ble en elektrisk hekksaks for å trimme busken. (Thujaen, altså.)  Og ja, en del arbeid er mye morsommere når det sier “brrr” (ikke så altfor høyt, selvfølgelig) og man ser resultatet raskt i form av grønnsvær under hekken. Så får det heller være at det summa summarum tar like lang tid som det gjorde å utføre det samme arbeidet manuelt (fordi det tar tid å kveile og dra ledning også.)

Uansett. Jeg fikk iallfall stusset nordsiden(lesiden) av hekken. Jeg vil vente med sørsiden til at tælen går for å unngå tørkede, brune og stygge snittflater. Dessuten trenger jeg en gardintrapp og armmusklene mine trenger definitivt restitusjonstid … Klipperen var nemlig – til tross for lett vekt – tyngre enn den manuelle hekksaksa.

Og uklok av skade gikk jeg deretter løs på epletrærne. Der dog kun med manuell redskap  – greinsaks og sekatør. La meg bringe én ting på det rene… vinterfine puselanker tåler ikke mye manuelt arbeid før det setter vonde spor. Og da mener jeg ikke hovedsakelig i epletreet, men mer i form av vannblemmer – i flertall – på hendene.

Alt etter som hvordan man velger å se på det gikk det (u)heldigvis raskt å klippe våre to trær. Det første ga meg vannblemmene. Det ser heldigvis så langt friskt ut. Så der ble det kronetynning og forsøk på lett forming. (Bildet er altså et etterbilde, selv om man ikke skulle tro det. Før aksjon så det ut som det hadde hatt nærkontakt med et pinnsvin…)

Det andre epletreet har pådratt seg en eller annen form for svinnsott og til tross for hard amputasjon av store greiner i fjor har det spredd seg. Så beskjæringen av dette ble bare fjerning av vannskuddene. Som bildet til høyre viser er svinnsotten plassert på et sånt sted at det er å amputere det bort best kan sammenliknes med hva en amputasjon “rett over skulderpartiet” ville innebære for et menneske.

Jeg tror det er “apple canker”. Vet ikke om det kalles eplekreft på norsk? Det er iallfall en soppinfeksjon som dreper barken og som sprer seg med sporer. Om det “ringer” en grein, dør greina. Så det spørs hvor lenge jeg berger det andre treet. Vel. Ett tre er mer enn nok for oss. Om om de begge dør skal jeg heller plante et familietre slik at vi får mer utvalg av eplesorter. Må bare forsikre meg om at sporene ikke er langlivde i så fall … På nærbildet kan man se de røde sporehusene på den lille kvisttuppen i midten av kreftsåret.

Mer informasjon her og her. Heldigvis har jeg alltid klippet dette treet til sist og på den måten forhåpetnligvis redusert smittefaren til det (så  langt) friske treet.

Og siden det var godt vær i går fortsatte jeg med litt opprusking i bedene. Prioriteringen var grei; de jeg kan se fra vinduene først. Og heller ikke grundig, Det er det for tidlig for, men tørt og dødt materiale kan godt fjernes nå før nye spirer kommer opp. Da slipper jeg å skade småspirer også.

Søndagen bestemte noen seg for at det skulle snø. Det overrasket ikke meg på noen måte.

Så jeg potta i stedet opp noen vansmektende inneplanter og trøstet meg med snittulipaner og manikyr. Kjenner jeg meg rett begynner nå høysesongen for brukne negler og tidsriktige sorte sørgerenner … husk tørre neglebånd for å få hagelooken fullt ut.

Og så litt hagenytt – astilber og kongslys

Noen bilder fra hagen. Heldigvis tatt før øs-pøs i dag.

Alle mine sammenplantinger er tilfeldige. De er litt sortert etter høyde og jeg forsøker å ikke ha rød-oransje-gul i samme bed som rosa, men ut over det går det etter «der det er plass»-prinsippet.

Her er det en rosa astilbe sammen med stormarikåpe, hvit brennende kjærlighet (lychnis calcedonia ‘Alba’), selvsådde revebjeller og løytnantshjerte (avblomstret).

Ja, og så er det en stakkars overveldet rhododendron inni der, ett eller annet sted. Ganske vellykket, synes jeg. (Unntatt rhododendronene da. Iallfall enn så lenge.)

Igjen astilber, men denne gangen hvite. Og i bakgrunnen de røde bærene på en tysbast. Vakkert, synes jeg. (Vennligst se bort fra akeleiefrøstandene i bakgrunnen, de ble fjernet etter bildetaking… )

Tysbast (daphne mezereum) er forresten en av de buskene man bør vente med å plante til at barna har blitt store. Den er MEGET giftig, men heldigvis har den en brennende smak slik at det er relativt liten fare for at noen svelger nok til at det gir fatale følger. Likevel er den en verdifull busk i hagen siden den blomstrer med yndige små velduftende rosa blomster på bar kvist i april. Bladverket er parasollformet på kvisten.

På dette bildet har jeg klematis (clematis ‘Piilu’, gruppe 2), astilbe og sylindefloks (phlox maculata).

Sylinderfloksen er ny for meg, men jeg liker den så langt godt.   Helt i forkant, uten blomster er en blomstrervandrer (tradescantia x andersoniana) med lavendelblå farge. En vakker plante som dessverre – hos meg iallfall- aldri blomstrer overdådig, men heller jevnt og spredt.

Klematisen har jeg hatt i flere år og den (og c. ‘Black Prince‘, som er en vitichella-hybrid og dermed i en annen klasse) er den beste blomstreren av alle de jeg har forsøkt til nå. Den har ikke fått noen særforpleining og vokser i et plommetre.

Første blomstring skal være fylt. Den har jeg bare fått se én gang. Men denne 2. blomstringen er god nok den, når den er så frodig som dette.

Til sist for denne gang: Blikkfanget utenfor kjøkkenvinduet er for tiden et kjempekongslys (verbascum olympicum). Planten er  godt over 2 meter høy og stortrives i den tørre dreneringen.

Bak den står en stakkars drue, men den får bare overleve så godt den kan i år. Jeg har overhode ikke lyst til å forsøke å flytte denne kjempen.

Derimot håper jeg at den setter frø slik at jeg kan ha noen flere foran huset sånn. Den har forresten en litt lavere slektning, verbascum thapsus, som nok egner seg bedre i bed. Jeg har begge og bladene på v. thapsus er mer hårete, noe smalere og mindre, samt at hele planten jevt over er 1/2-2/3 av høyden og bredden på v. olympicum.

Det var et lite glimt fra hagen i dag, mest om tilfeldig beplantning som kan vise seg å bli rett så vellykket. 😉

Tre øyeblikk fra hagen

For noen dager hadde vi tordenvær her – inklusive kastevind og hagl. Det resulterte – som vanlig om somrene – i en stor bukett satt sammen av «langflatt» fra hagen.

Den positive siden av det er at jeg får en skikkelig stor bukett som jeg ellers ikke hadde sett meg «råd» til å plukke inn. Moskuskattost (Malva moschata) og riddersporer (Delphinium grandiflorum) ble det denne gang.

(Men jeg må si at jeg lurer litt på om jeg noen gang kommer til å beholde riddersporene i vertikalen gjennom en hel sommer? 🙄 )

Denne klamrer seg iallfall godt fast og kom seg uskadd gjennom stormen. Av alle klematisene er det denne som er flottest nå. I følge lappen er dette ‘Warszawska Nike’ og jeg tror det stemmer. 

Uimotståelig flott er den iallfall der den klatrer i det ene epletreet i de radioaktive bedene og overskygger så langt The President og ‘Piluu’ i nabobedene. Men de kommer de også – litt seinere.

Jeg planter klematisene mine helst på våren mens jorda ennå er fuktig og på skrå slik at jeg får iallfall 10-15cm av stilkene ned i jorden. Og så klipper jeg toppen tilbake til omtrent 20-30cm over bakken. De gjenværende stilkene fester jeg godt slik at de ikke dasker rundt i vinden og knekkes.

På den måten unngår jeg i de aller fleste tilfellene uforklarlig nedvisning. Og det er det vel verd, selv om jeg da ofte utsetter blomstringen et år. Den blomstringen forsvinner raskt ved nedvisning også … 😐

Og til sist to av terrassepottene mine. Prydtobakk (Nicotiana alata) og løvemunn (Antirrhinum majus). Dette er helt klart sammenplantinger jeg skal gjenta. De blomstrer lenge, prydtobakken dufter og dessuten tåler de godt både regn og varme. (NB – ikke alle prydtobakker dufter!)

De er litt vindskjeve og skakke nå siden pottene har stått på vent et annet sted mens vi jobbet med den nye terrassen. (Som kan skimtes, men som absolutt er verd et eget innlegg eller to som kommer seinere – når jeg blir ferdig med den øverste trappa også. Og beplantningen.)

Her er den andre potta. Løvemunnen var fargeblanding, men det gjør ingenting. Jeg er heller ikke særlig fargekoordinert. 😉

Arbeidsredskapet er aldri langt unna, ser jeg …

Til sist et bilde av medgartneren i aksjon. Hun tar sin jobb som humlerjager og bieplager særdeles alvorlig. Til og med når hun er ute alene ligger hun på vakt i gravbergknappen (Sedum spurium) og jager alle innpåslitne sommerfugler.

I motsetning til Nitrox – som i skrivende stund har tatt med «take-away»-middagen inn på teppet … Jeg skal IKKE legge inn bilde av dét.

Hagenytt fra pinsa – med oppstandelse

Fikk tatt litt av lista, men ikke så mye som jeg håpet. Derimot fikk vi en halv dag på sjøen og en halv dag under vann. Fine turer det også. Yay! Årets første solbrenning! 😀

Må huske å:
Gå opp gjerdet pånytt.
Potte ut/plante ut resten av sommerblomstene.Godt påbegynt, bare blodbeger igjen.
Koble til vanningen i drivhuset.
Hente “hjem” clematisen som står ved ødehuset og vansmekter.
Gjødsle plen. Gjødslet med kombi ugressfjerner der det trengs.
Drysse atamon på peonen som mugger. Grave litt unna og strø grus/skjellsand rundt.
Plante ut resten fra loppa og gjerne noen fra ventebedet (gamlehjemmet) også…
1 av 5 tatt? Pluss trappepynten med påskeliljer og primula. 20% unnagjort.
Kose meg med å planlegge dam. Tankeprosessen godt igang iallfall.

Og i tillegg har jeg fått «skjellsandet» alle blåveisene og de to orkideene. Og klippet plena, og tatt litt kanter. Og pottet opp noen paprika og agurkene. Joda, det går framover.

Den «døde» varigerte humla har symbolsk nok gjennoppstått i pinsa. 😆 Fant også igjen uvularia grandifloraen jeg kjøpte i fjor (midt i ruteliljetua) og en Niobe. Da tror jeg at jeg har mistet en echianeca, robinaen, geranium renardii ‘Tchelda’, en rød euphorbia (allerede erstattet) og clematis tangutica. Det er det jeg kan komme på i farten. Resten som har vært savnet, antatt dødt har så langt gjennoppstått.

Epletreet har begynt blomstringen for to dager siden og rhododendronene i dag. Plommetreet og kirsebærtreet snør allerede.

Ja, og så holdt jeg på å glemme der jeg har gjort mest. Endelig er vestsiden av garasjen «på stell». Jeg har fått lagt duk, singlet, ryddet og plantet litt langs kanten. Nå er området faktisk presentabelt.

Her er «før». Der hvor taksteinene ligger gikk jeg tom for underlagsduk og singel enten ett eller to år siden… Så er det et stylterottegjerde som delvis fungerer, og litt mer rot lagret i bakgrunnen. (En sekk leca og litt sand, samt samlingen med kvarts.)

Så kjøpte jeg to ruller duk, noen steinbedsplanter og et tonn 8-11. (Singel i riktig størrelse. Er man usikker på hvilken størrelse man har fra før går det veldig greit å ta med en neve i en pose og spørre … 😀 )

Jeg la duk under, ryddet og singlet. Og plantet langs kanten til venstre. Der er det ulike nålephlox, sildrer og blåputer.

Håper at det vil se like presentabelt ut til neste år også.

Hagenytt i stikkord

Noen hageobservasjoner i stikkordsform:
I dag blomstrer kirsebærtreet for fullt, og plommetreet har også begynt.
Den første plenklippen ble tatt – litt seint.
Stylterottene har vært inne og toppet bergeniaene igjen.
Underlagsduken på Plantasjen er svinedyr.
Det tar lang tid å spa et tonn singel.
Enda lengre tid når man har en hjelpsom kattunge «i beina» – men det er også kos.
Blåveisene blomstrer før hvitveis og gulveis.
Den ene pionen har antakelig visnesyke (mugger ved basis).
Årets hagebudsjett er allerede skandaløst overskredet, og overskridelser tilnærmet en lokal mong ligger i planene, men resultatet så langt er iallfall over all forventning. (Henspeiler til installert ny helautomatisk terrassemarkise og planlagt nytt terrassedekke og kanskje dam.)
Det er mer flått her i år enn noen gang.
Selv om noen planter har forsvunnet i år er det overraskende mye som dukker opp. Inklusive noen jeg var overbevist om var døde ifjor. (Gjelder en trillium og en clematis,, blant annet.

Må huske å:
Gå opp gjerdet pånytt.
Potte ut/plante ut resten av sommerblomstene.
Koble til vanningen i drivhuset.
Hente «hjem» clematisen som står ved ødehuset og vansmekter.
Gjødsle plen.
Drysse atamon på peonen som mugger. Grave litt unna og strø grus/skjellsand rundt.
Plante ut resten fra loppa og gjerne noen fra ventebedet (gamlehjemmet) også… 🙄
Kose meg med å planlegge dam.

Litt hagenytt

Lite å melde, men epletrærne – begge to – er iallfall herved beskåret. Og jeg kan konstatere at jeg ikke klarte å stoppe frukttrekreften på det ene. Håper bare at det ikke sprer seg til plommetreet ved siden av. Opal er veldig godt. De ukjente eplene er det ikke SÅ nøye med. De kan erstattes f.eks med et lite kirsebærtre og noe annet. (Men nå må jeg ikke planlegge å selge skinnet før treet har daua.)

Og når bare den upålitelige skaren smelter bort får jeg ta bærbuskene. Bortsett fra de amerikanske blåbærene. De har stylterottene forsøkt å grave seg ned til for å «beskjære» tidligere i vinter. 😦