Glutenintoleranse – eller?

Da har jeg holdt meg melfri i snart 2 år. Siden jeg ikke vet om det er hvete eller andre melsorter, gluten eller et av de ca 23 000 mulige proteinmutasjonene i hvete som er problemet har jeg vært strikt med hard hånd. Det vil si at jeg ikke bare har kuttet gluten, men jeg har kuttet alt som jeg kan finne som er laget av hvete, bygg, rug, spelt, emmer eller havre… Det inkluderer også en god del glutenfri varer.

Om man finleser betingelsene for at en matvare skal kunne kalles “glutenfri” så innebærer det bare at det skal være under 20ppm gluten i varen – det vil altså si at man kan få “glutenfritt” øl brygget på malt… og “glutenfri” produkter med hvetestivelse. http://www.ncf.no/contentpg.aspx?zone=318&MenuNode=634829655042343750 

I tillegg har man problemet med “hvetederiverte” ingredienser i annen mat som ikke behøver å merkes siden “noen” mener at “man” helt sikkert ikke reagerer på de proteinrestene som eventuelt måtte finnes. Dette gjelder f.eks maltodextrin (i omtrent alt som inneholder buljonger, eller kjøttsmak  – typisk alt fra godteri til posesupper), dextrose og dextrin, karamellfarger, malt og glukosesirup, med flere. http://www.glutenfreedietitian.com/newsletter/2011/07/27/wheat-based-dextrin-how-much-gluten-does-it-contain/

Vel – i mitt tilfelle så har det ført til at vi (jeg har heldigvis en meget velvillig mann på kjøkkenet) i all hovedsak har gått tilbake til basics på kjøkkenet – og har blitt RAM på å lese ingredienslister. Her kokes det kraft og tacokryddret blandes selv… Tungvindt – ja. Spesielt når vi er ute. Jeg vet vel at jeg har fått i meg maltodextrin ved noen tilfeller der. F.eks fra den brune maizenajevningen. Men ikke hjemme. Og ikke ofte. Og det å gå ut og spise har blitt av typen “man ringer først og varsler kjøkkenet”… og deretter nistirrer man mistenksomt på med man har fått på talerkenen. Og aller helst velger man ting som man vet er glutenfritt – som salater (uten brød, krutonger eller pasta, selvfølgelig) eller omeletter… Eller rent kjøtt. Og ja – jeg kaller meg “glutenintolerant” ute…  selv om det betyr at jeg kan få sånne “liksom-glutenfri” produkter. Det er lettere for andre å forstå og enklere å håndtere for et kjøkken.

Men – den virkelig gode nyheten er at på disse årene så har antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet i fritt fall. Det er en kjent overrepresentasjon av cøliaki blant oss som har hashimotos/graves og andre autoimmune sykdommer. Jeg trodde ikke jeg “var av dem” siden jeg ikke hadde større mage-tarmsymptomer, men jeg har endret overvevisning. Korn slår ikke ut på magen for meg, men i nesa og gjennom lettere hovent underhudsvev – vannsamlinger. Så noe i kroppen min setter pris på at jeg ligger unna kornet.

Det som også er interessant er at jeg har ikke hatt noe som nærmer seg en bihulebetennelse på disse årene etter jeg ble kornfri. Bihulebetennelse var ikke en årlig foreteelse før, men nærmere en konstant tilstand. Det er så utrolig fantastisk å kunne puste gjennom nesa hver dag, hele tiden – i sær når jeg i omternt 18 år tidligere var konstant tett. Jeg er kun lettere bitter over de 18 tette årene forut … men det er det formålsløst å bruke tid på nå.

Jeg vet at jeg syter litt over at det er litt vanskelig ute (har forøvrig blitt mye bedre!) og litt tungvindt hjemme (man må lære seg å spise noe annet enn brød til alle måltider) så har en økende bevissthet rundt disse problemene OG lavkarbobølgen gjort det MYE lettere. I tillegg er det sånn at når det virker så er det iallfall helt uaktuelt for meg å gå tilbake.

I stedet vil jeg anbefale andre med diffuse problemer å rett og slett bare prøve 30 dager kornfritt. (Man kan knapt nok forlange at en lege skal kunne se sammenhengen mellom korn og bihulebetennelse…. Google har noen treff, men sammenhengen med leddsmerter er f.eks mye mer kjent.)

Enten blir man bedre – ellers så har man rett og slett bare vært uten korn i 30 dager. Ingen krise det.

Interessert i å lese mer?
I så fall anbefaler jeg boka “Wheat Belly” av William Davis (http://www.wheatbellyblog.com/). Han skriver mye om dagens hvete kontra “urhveten” og hvorfor det ikke bare er gluten som er et mulig problem med hvete. (Nå skal det sies at man også kan si at boka er litt “amerikansk sensasjonalistisk” skrevet, men om man salter den litt og og også kjenner på kroppen hva som stemmer for seg selv så er den vel verdt de timene man bruker på å lese den. Den bør iallfall overbevise om at det ikke er greit å stille seg helt avvisende til at hvete kan være et problem.)

Edit:
Det ser ut som at denne posten er sterkt utsatt for spam, så jeg stenger den nå for kommentarer. Har du noe du vil meddele om denne posten så ta kontakt på epost.

Dublin – del 2

20130316_085416webHeldigvis hadde Dublin mer å by på enn kirker. Den ene morgenen gikk jeg f.eks en tur og tittet etter parker. Iallfall to. I hver sin klasse. Den første jeg fant var St. Stephens Green. Den så sånn ut. 🙂

20130316_090239webNeida. Hagen var halvformell i landskapssti og hadde en liten sjø, vannveier, svaner og ender. Og masse statuer plassert “her og der”, på samme måte resten av Dublin.

Veldig pent, og på 9 hektar hadde de klart å få inn et stinett på hele 3,5 km. Det flotteste bildet derfra var nok denne stokkanda.

20130316_085537webJeg anbefaler å gå hit tidlig på morgenen. Det ble fort mer folk og parken viste seg fra sin vakreste side i morgensola.

Derfra var det bare en kort bit (men en lang ekspedisjon) å finne fram til Iveagh Gardens. Jeg forfulgte en jogger forbi en sperrebom da denne forsvant bak operahuset(?) til det som så ut som en buegang i muren bak parkeringen til bygget…

Der var det en fantastisk fontene, som dessverre ikke var sommeråpen ennå.

20130316_093412sebBuegangene til toppen av fontena, og portene i disse var også rene smijernskunstverkene.20130316_093613web 20130316_093953web

 

 

 

 

 

 

Til sist på hagerunden må jeg vise av gartnerboligen. Det var gartnerbolig både her og i St. Sephens Green, men denne var mest sjarmerende. Det hadde til og med den foreskrevne hagekatten i vinduskarmen. 

Ellers var mitt høydepunkt på den dagen en tur innom ThisIsKnit i Powerscourt Townhouse. Er man en garnjunkie som liker å strikke med litt luksuriøst garn – gjerne håndfarget og/eller med naturlige fiber så er dette stedet. Bare ikke ta med barna og la dem gå løse… Det kan straffe seg. 20130315_135823web

 

Men flott garn, det hadde de. Om det var spunnet på barn, vites ikke.

(Bildene er av mobilkamerakvalitet. På den annen side så har mobilkameraene blitt veldig bra, synes jeg.)

 

Tomatene er sådd – og skal snart pottes opp

Åtte typer tomater i jorda – i år sådde jeg opp omtrent alt av årgangsfrø. Noen av frøene hadde nådd den modne alder av 9 år! Men spiring ble det på alle sortene, etter 7-10 dager på badegolvet. Og nå er de snart klare for første oppotting. 🙂

Årets sorter er:

  • Gardener’s Delight 
    – litt stor cherrytomat som vokser som snor. Høyvokst. Dette er favoritten og jeg sår den hvert år siden den er best på smak, riktbærende, tidlig moden og generelt veldig enkel å ha med å gjøre. Ikke sprekker den noe særlig i temperatursvningninger heller.
  • Goldrush Currant
    – høyvokst busktomat, gul og syrlig. Små cherrytomater. Er egentlig ikke så glad i denne, men gode i salaten.
  • Super Sioux
    – normalstor, biffliknende og tidlig tomat. Vokser som snor. Blir melen om den henger for lenge. Fin mattomat. Krever oppfølging med kalsium/kalium for ikke å få griffelråte (svarte felt i bunnen av tomaten – som gjør dem uspiselig). Jeg har funnet at 1ss ren treaske annenhver/tredjehver uke i fra blomstring og utover motvirker dette problemet finfint.
  • Sub Arctic Plenty
    – snortomat av normal type. Veldig tidlig. Grei smak – mattomat (jeg bruker denne, cuore di buie og super sioux til sauser o.l).Får en del sprekkdannelse under vekslende temperatur.
  • Ferderle
    – ny av året. Snorvekst. Avlang tomat av italiensk type. Altså en mattomat. Mer vet jeg ikke om denne.
  • Cuore di Buie
    – Misfostret bifftomat, Ser ut som en snurpepose. Vokser i snor. Plaget av griffelråte og krever aske. Men riktbærende. Melen og mest egnet til mat. Lite væskeinnhold og dermed fin til sauser.
  • Gartenperle
    – lavtvoksende busktomat/ampeltomat. Bittesmå tomater. Søte. Fine som snacks eller i salat.

Ja, og så sådde jeg tre typer paprika. Det ble gul og oransje Ramiro og rumenske lommefrø. Ramiro er de avlange, tynnveggede store paprikaene man finner i grønnsaksdiskene rundtomkring. Frø fra disse blir til fine veksthusplanter og anbefales på det sterkeste, bare man finner ordentlig modne paprika å ta frø fra.

Lommefrøene ble med fra en Romaniatur. Der ble de brukt på friland. Dette er flate paprika som er normalstore i vidden, men flattrykte, søte og skikkelig tykkveggede. Har masse smak,  De likner på Red Cheese Pepper i utseende, men er altså mye større.

Både Ramiro og de rumenske lommepaprikaene blir til normalstore planter, ca halvmeteren høye. Ramiro er mer spinkel i vekst og krever støtte. Jeg får ca 5-7 paprika fra hver plante om jeg er heldig. Det er sikkert mulig å få høyere ytelse om man er dyktigere med oppfølgingen.

Fremdeles tomat og litt annet hagenytt

Tomatsesongen startet fryktelig seint for mitt vedkommende. Mest på grunn av gamle frø med laaaaaaaang spiretid. På den annen side så har vi ikke kjøpt tomater siden slutten av juli og jeg har håp om  at vi skal klare oss ut november. Så totalt sett ble det ikke så verst. Selv om jeg “glemte” at tomater trenger gjødsel, sånn at noe av cherrytomatene ble mer “ertetomater”…

Papirka har det også blitt, både de lange “ramiro”-typene (sådd fra frø fra grønnsaksdisken) og små, flate “vanlige” paprika hvor frøene ble med hjem fra Romania. Den rumenske typen har tykke vegger og kraftig smak og er en sort som jeg håper at jeg får spirevillige frø av også i år. Veldig fin i salater den der.

Når det gjelder agurk fikk jeg 3 epleagurker før planten døde av spinnemidd. Det er mye mer enn jeg har klart de 3 foregående årene, så jeg er egentlig bra fornøyd siden det er framskritt. Men jeg lurer ennå på hva som skal til (ut over nybegynnerflaks – første året jeg hadde agurk fikk jeg vel 20-30 agurker på 3 planter) for å berge disse plantene spinnemiddfri.

Ute ble det lite avling i år. Jeg hadd kompostgresskar (Baby Bear) som blomstret som bare pokker, men som (også) modnet svært seint. Faktisk så seint at jeg måtte ta dem inn til ettermodning i drivhuset. Bare gresskarene, altså, ikke hele planten. Det går ganske bra, så det blir iallfall litt gresskarmasse til vinteren også i år. Og det er jeg glad for – gresskarmasse gir veldig saftig formkake. 🙂

Plommetreet ga en fin ladning (40 kg må være bra for et 5-6 år gammelt tre) og glemte visst at Opal skal bære bare annenhert år. Vi ga bort det meste. Husets Herre møtte en veps og ble stukket i fingeren da han forsøkte å plukke en plomme som vepsen hadde anektert.

Eplene var derimot et sorgens kapittel. Jeg kokte eplemos på 5-6kg, men det blir nok ikke så lenge vi får ha de trærne. Det ene har langt framskreden eplekreft og nå virker det som det andre også har fått samme problem. Jaja. Vi får kose oss med eplene så lenge det varer.

Jeg plantet også jordbær i år. Til stylterottenes store glede. Så jeg må lage meg en nettinganordning sånn at de stakkars plantene får beholde bladene. Ingen blader, ingen bær … frykter jeg. De sabla stylterottene har også tråkket gjennom ugressduken i bærlandet. Selvfølgelig. Som sagt – jeg kan servere kaffe om noen vil ta hånd om “kvoten” hos oss. Om jeg får bestemme så er den i år på tre dyr – bukk, geit og kalv. De går omtrent dagstøtt hos oss.

Juhu–jeg har nå et lite jordbærland!

Jeg er mer enn gjennomsnittlig glad i jordbær.

Det kan beskrives slik:
– jeg kan spise to jordbær – når det er de to siste i skåla
– de første jordbærkartene kan spises når de rødmer på en side
– de siste jordbærene er de hvor jeg spytter ut den råtne biten og spiser resten
– og en kurv fortæres i en mental tilstand av enten “denne var god, lurer på om neste er like god” eller “denne var ikke helt perfekt, da er sikkert den neste bedre”
– og jeg kjøper til og med en og annen kurv belgiske gummibær når abstinensen er størst

I den seinere tid har jeg også blitt mye mer bevisst god mathelse, og siden jordbær er en av de produktene som sprøytes mest er det naturlig å satse på egen dyrking.. Så det at jeg ikke har plantet jordbær etter 9år som hageeier er … forunderlig rart.

Men i år hadde jeg brått og uventet et ledig grønnsaksbed. Lengst sør i kjøkkenhagen, med god jord… Så skuffelsen var stor da jeg IKKE fant jordbær på Plantasjen. (Nevnte butikk som jeg nå synes selger “alt annet” enn bra stauder … som grillstæsj, interiør og dyresenger. Nok om det.)

Jeg inntok broderlandet og på en stealth-operasjon smuglet jeg med meg 20 småplanter jordbær fordelt 10 Korona og 10 Zefyr (utsalget hadde Polka, Honøye, Bounty, Korona og Zefyr). Korona er favoritten(etter Senga Sengana) og kalles “middels sein”, og Zefyr kjøpte jeg fordi jeg vet jeg ikke liker Honøye og Bounty på smak og Polka var like tidlig som Korona. Zefyr kalles “middels tidlig” og beregnes 10 dager før Korona.

Så på lørdag sto jeg på kne og la ugressduk, spikret den til karmene, stakk hull og plantet. Småplantene blomstrer som bare det og jeg kommer ikke til å makte å knipe av karten (som man bør gjøre første år for å få mer krefter til etableringen). Jeg har det ikke travelt…  Det beste er at jeg har plass til 10 planter til. Jeg må bare finne ut hvor jeg kan få kjøpt Florence. Denne regnes som sein, hele 10 dager etter Korona…

Mer informasjon om sorter og egenskaper finner du her:
http://sagaplant.no/kulturer/b_r/jordb_rsortar/

PS – jeg tar mer enn gjerne imot tips om steder som selger småplanter av Florence…

Nifty gadget for tvangsnatteravner

Jeg har en lei tendens til å “våkne” sånn i åttetiden på kvelden og deretter bli sittende klistret til pc’en til altforlenge og klokka blir godt over leggetid. Sikkert som “amen i kirken” er det også at jeg da blir stup trøtt om morgenen. For å redusere morgentrøttheten har jeg en demringsklokke som jeg er veldig glad i.

Og nå fant jeg en liten lur sak som faktisk gjør meg trøttere om kvelden. (Bare å skru av pc’en hører jeg? Nei, det er IKKE sånn jeg fungerer, dessverre.)

F.lux er en gadget som går i bakgrunnen på pc’en. Jeg forteller den hvilken lengde- og breddegrad jeg er på og så stiller den fargeskjemaet på skjermen min slik at det likner litt på det naturlige lysspektret på samme tid. DVS at midt  påd agen så er fargene skarpe og klare, og om kvelden/natta så dempes fargeskjemaet ned i mot svakt rødrosa innelys.

f.lux makes your computer screen look like the room you’re in, all the time. When the sun sets, it makes your computer look like your indoor lights. In the morning, it makes things look like sunlight again.

– Nei – det går ikke helt over i mørk skjerm.

– Ja, det virker… (Eller så gir det iallfall en brukbar placeboeffekt.) Jeg blir faktisk trøttere til “riktig tid” om kvelden med denne installert.

Og ja, det kan være litt rart om man glemmer at den kjører og jobber med bilder/farger… Men om man husker det så kan den enkelt disables for en time slik at man kan jobbe med “vanlige” skjermfarger. Winking smile

Lyst til å prøve? Det finnes versjoner for Max, Linux, iPhone/iPad og for windows.

Saftig brun krydderkake–“Torv” i original og glutenfri versjon

20111225_131553Nå har jeg ikke spist kake (med unntak av en mandelbunn) på et år, så trangen var stor. Ikke har jeg bakt noe glutenfritt siden hvetesteivelse inngår i en del blandinger. Jeg har valgt å tenke slik:

“Jeg vet ikke om det er gluten i mel jeg reagerer på. Det er såvidt jeg kan forstå mer enn gluten man kan reagere på med moderne korn. (Les gjerne denne posten blant mange gode over liknende tema fra Chris Kresser, eller hele bloggen og boka Wheat Belly.) Av den grunn har jeg valgt å utelate også glutenfri matvarer med hvetestivelse eller – så langt jeg har oversikt over – andre stoffer som er hvetederivater.“

Men teorien bak fjerner ikke kaketrangen og nå til jul fikk jeg lyst på noe ekstra. Vi er ikke småkake-mennesker så julebaksten hoppet jeg glatt over og bestemte meg heller for å forsøke å glutenfri-ifisere en formkake ettermamma, som jeg husker med stor glede. Kjælenavnet på kaka – “torv” (uttales “tørv” på trønder) – henspeiler på at konsistensen og fargen likner veldig på fin og våt torvjord.

Originalen – slik som beskrevet i mammas kokebok:

2 store egg (3 små)
3 kopper farin
2 kopper sur fløte/youghurt/rømme
2ss sirup
2ss smeltet smør
4 kopper hvetemel
2ts nellik
ts kanel
2ts natron

En kopp var ca 1dl (eller litt mindre) i oppskriften.
Visp eggedosis av egg og sukker. Den skal være skikkelig stiv. Rør forsiktig inn surmelksprodukt, sirup, smør. Fortsett med det tørre.
Om man ikke har surmelksprodukt kan dette utelates. Bytt da ut natron med tilsvarende mengde bakepulver.
Helles i smurt rund form. Stekes på 170 grader i ca 45 minutter. Oppskriften dobles for liten langpanne og tredobles for stor langpanne.

Glutenfri variant:

20111225_1315004 små egg (3 store)
2dl muskavadosukker (eller farin)
30g (2-3ss) smeltet smør
3ss mørk sirup (eller lys sirup eller honning)
2,5dl surmelksprodukt (1/4 seterrømme + 3/4 kesella i dette tilfellet)
2dl finax (eller annen lys glutenfri melblanding…?)
1dl mandelmel (ikke fettredusert)
1/2 ts kardemomme
1/2 ts ingefær
1 1/2 ts kanel
2 ts malt nellik

Visp eggedosis av egg og sukker. Den skal være skikkelig stiv. Rør forsiktig inn surmelksprodukt, sirup, smør. Fortsett med det tørre.
Helles i smurt og strødd rund form. Røra er unormalt tynn så formen bør være bra tett. Jeg anbefaler ikke puddingform siden kaka festet seg en del til springformen. Stekes på 170 grader i ca 40 minutter.

Denne kaka passer fint med glasur av smøreost, smør & melis. Om man vil kan den dynkes med litt varm ingefærsirup før glasuren går på.

Beklager bildene. Vi klarte ikke å vente, så det kunne ikke bli helfigurbilde. Open-mouthed smile Og julelat som jeg er ble det mobilkamerabilder… Men mest av alt er jeg overlykkelig for å klare å re-kreere smaken riktig – og glutenfritt.

20111224_175831Og bare sånn at jeg fremdeles skal kunne si at dette er (litt) hageblogg så slenger jeg med bildet av årets julebukett. Er rett så fornøyd. Skålding av roser fungerer faktisk rimelig bra for tiden.

En god lege for stoffskiftet

Ja, jeg har vært hos legen. Ikke særlig spennende i seg selv, men tankene jeg fikk har jeg lyst til å formidle.

Etter besøket måtte jeg bare fundere litt. Jeg tror nemlig jeg har skjønt hva som er forskjellen på en ok lege og en knakende flink stoffskiftelege.

Jeg hadde tatt prøver litt i forveien, og siden jeg får kopi av dem sendt til meg selv så hadde jeg sniktittet. Skulle man analysere blodprøvene alene så var lagerhormonet (fT4) “lavt men ok”, omløpshormonet (fT3) “noe høyt” og signalmarkøren (som enten “visker” eller “roper” at kjertelen skal produsere mer ved hhv lave verdier eller høye verdier av TSH) lavt. Ikke uventet siden mitt medisinvalg ofte gir dette uttrykket. Så jeg forventet beskjed om å enten redusere, eller beholde dosen.

Hva blir jeg møtt med? Jo – aller først et spørsmål om hvordan jeg kjenner meg. Sånt blir jeg hoppende glad over. Legen vil altså vite hvordan jeg har det, og ta dette med i vurderingen. Og deretter går han videre og sjekker andre tegn. Han spør og ser etter om området mellom øyelokk og bryn siger (dette området henger mer ved lavt stoffskifte), ser etter om øyebrynene er unormalt tynne/borte ytterst, han sjekker puls, hjerteslag og blodtrykk. Han spør om hårvekst (ja, når hormonene fungerer må jeg barbere leggene like ofte som andre, friske kvinner… Winking smile ) og han sjekker refleksene (seine reflekser –> tregt stoffskifte). Videre ser han på albuene og spør om jeg er plaget med tørr hud, eller om det er greit.

Etter dette sier han at det antakelig er rom for en liten økning dersom jeg føler det kan være fordelaktig.

Jeg er så glad fordi jeg nå har en lege som ser MEG og ikke minst det kroppen min forteller om hormonbehovet framfor å bare lese blodprøvene før han gjør vurderingen …

Nei, han er langtifra gratis siden det er en privatlege i Oslo. Ja, jeg må ta fri for å rekke dit. Og for å få best utbytte må jeg fremdeles sette meg inn i ting selv. Men jeg synes så absolutt det er verdt det.

 

Hei!

«Min» lege har dessverre fått lisensen inndratt, så jeg kan dessverre ikke viderformidle navn lenger.

 

Skuvmil – også kalt peoner

I fjor tok jeg med meg en del bondepeoner ned til Østlandet. Samtidig gikk jeg også en runde i bedene og samlet de peonene jeg hadde malplasert (i skygge, under trær, etc.). Det var vel en 10-12 røtter av varierende størrelse til sammen. Disse plasserte jeg i et x-jordskokkbed. X-jordskokkbed fordi det IKKE er lurt å ha 3m høye planter i det mest sydelige bedet i grønnsakshagen. :roll:  De lager en del skygge, for å si det sånn.

Så alle peonene ble altså samlet her. En god idé tenkte jeg da de både er passe lave og ville trives i sola og den halvtunge jorda.

Det jeg ikke tenkte på var det alle mer erfarne jordskokkdyrkere vet: at jordskokk kommer opp der hvor du planter den, der hvor du legger komposten fra året før… OG der hvor du flyttet den fra. Resultatet var en gordisk floke av peonrøtter og jordskokkknoller i peonbedet.

Så i går spadde jeg opp alle peonene og “alle” jordskokkene. Det ble en stor bøtte jordskokk. Jeg spylte peonrøttene og renset ut alle rosa knoller jeg kunne finne og flyttet peonene over til x-potetbedet (og fant i forbifarten poteter nok til en middag for to – skylder på svigermor for dårlig plukking her… Winking smile ). Nå kysser jeg fingrene for lite furtne peoner (kanskje jeg kan få en blomstring neste år likevel?) og manglende jordskokk i det nye peonbedet. Vi får nå se.

I x-peonbedet skal jeg sette potet, i selskap med eventuell resterende jordskokk. 🙄

Nebbegalore

phaeum4Geranium phaeum kalles på norsk brunstorkenebb, men jeg liker det britiske “Mourning Widow” bedre. I sær på den originale brune. phaeum3

Brunstorkenebb er en flott, tuedannende staude. Den blir ca halvmeteren til 70cm høy under blomstringen. Bladverket er heller ikke skjemmende.

phaeum2Som de fleste storkenebb er denne grei å ha med å gjøre. Det finnes mange fine navnesorter i fargene brunsort, blålilla fra mørk til lys over til sartrosa og selvsagt hvit. Blomstene har 5 kronblad som overlapper i varierende grad navnesortene mellom. Hver blomst er på størrelse med et kronestykke. Blomstringstiden er noen uker til en måned. phaeum6I varierende grad vrenger blomsten seg mot slutten av tiden slik at “nebbet” stikker ut.

Om den får lov selvsår den seg villig og du kan da ikke regne med å ha “rene” navnesorter særlig lenge.

Hva gjør vel det? De uekte barna er også flotte.

Om man ikke vil ha så mange nye så bør man ivrig knipe frøstandene. Det er arbeidssomt siden blomstringen er lang og spredt – og det samme gjelder frøsettingen. Selv har jeg den brune (opprinnelig phaeum5navnesorten ‘Samobor’ med mørke bladtegninger, men … nå er det barnebarns barn jeg har og de har varierende grad av tegninger) i et bed et stykke unna de andre. Jeg er litt bekymret for dominante gener.

Kjente navnesorter er f.eks
    ‘Samobor’ – brunsort blomst og bladtegninger.
    ‘Rose Madder’ – mørkere, dempet rosa
    ‘Lily Lovell’ – mørk stormlilla
    ‘Album’ – rent hvit
    ‘Alec’s Pink’ – bleklilla
    ‘Mrs Charles Perrin’ – dempet lillarosa
    ’Calligrapher’ – bleklilla med mørk kant

Brunstorkenebben trives godt i vandrende skygge/lett skygge. Den tåler også full sol godt om det finnes stabil fukt i jorda. Altså – ikke vått, men ikke knusktørt. Litt humus liker den også, men jeg har noen store tuer stående i et bed som er nesten bare sand i nesten full sol… så den tåler det også. Den er nøysom næringsmessig. Blomstrer godt med minimalt stell.

Blomstringssesongen er juni. Jeg fjerner blomsterstandene nede ved jorda etter blomstring. Da ser tua litt tynn ut i en kortere periode. Alternativt kan man brekke av blomsterstilkene over det nederste bladet og på den måte holde tua tettere også etter blomstring.

phaeum1

Bladverket kler nabotuer av storbladede stauder som f.eks hosta eller bergenia godt. De er også fine kontraster til stauder med slankt bladverk som dagliljer, synes jeg. DSC_4377

Sist, men ikke minst – brunstorkenebben er hos meg ganske rådyrsikker. Det er årsaken til at jeg IKKE har bilder av g. himalayense eller g. magnificum i denne posten – de er stylterottemagneter og jeg har knapt sett en blomst de siste årene.

De ser sånn ut. Sad smile 

Dette er tre tuer ‘Splish Splash’. G. magnificum ser enda verre ut. Og de har trampet gjennom halve hagen for å spise disse tuene. Flere ganger i sommer.

Bitter – jeg? Neida, ikke i det hele tatt. *jugekors*

Men stylterottesteik smaker meg bedre og bedre, for å si det sånn.