Gi meg Senga Sengana eller Korona

Vel – jeg kan med stor sorg meddele at Koronasesongen er over her på Østlandet. Det fant jeg ut da det eneste jeg kunne finne var jordbær av typen “bred for transport”. Det vil si med seigere skinn og fastere fruktkjøtt og mindre saft. Dessverre medfører det i den sorten jeg fant også faktorer som “mindre saftighet”, mer “pels” (ikke mugg, men sånne korte “skjeggstubber” på frøene), mindre smak og ikke-eksisterende sødme. De var også lite estetisk pene siden de hadde lys nakke og blass farge. Iallfall de fleste i korga. De minnet kort og godt mest om agurk med jordbærsitronsmak, uten sukker. Akkurat som de belgiske, overprisede “pyntebærene” i mars. Jeg tipper det var ‘Bounty’ eller ‘Florence’.

DSC00181

De var faktisk så uspiselige at jeg endte opp med å spise hele korga. Ingen vits i å ta med sånt hjem. Open-mouthed smile

En jordbæroholics bekjennelser

Kilder:
http://www.agropub.no/id/2380?hidemenu=true&kap=kap17 

Og ja, det var jeg som luket. Winking smile

Kjønnsroller – glimt fra en dag i vårt liv

Den første beboeren i huset:
– luket litt og slapp ut plenklipperen
– vasket en maskin klær og la sammen
– la parkett i et rom
– bakte knekkebrød

Den andre beboeren i huset:
– plukket bær og lagde rødgrøt
– skrudde opp og koblet til to utelamper
– støvsugde hele huset
– renset takrennene

Begge måtte vaske kjøkkenbenken og utstyret i bruk. Den andre jobbet med å vaske og maskere en gang som forberedelse til maling, den første jobbet “med data” denne dagen. Begge jobbet full dag og begge fortsatte til kl 22 denne dagen.

Ut fra dette – “hvem har trakt og hvem har tut?” Winking smile Og betyr det noe så lenge jobbene ble gjort til begges fornøydhet?

Og hvem kunne ha gjettet uten intitiell kunnskap om meg og Husets Herre (aka – hvem av oss som er “most likely” til å luke) … ?

En het husmor og en aldrendre polfarer i tett omfavnelse

DSC_4353Om Husmoderrosen skal leve opp til sitt navn må det være som en frodig, livsglad yngre enke. En som er oppdratt nøysomt, og får til mye utav lite.

DSC_4342Nå befinner hun seg for en tid i en uavhengig posisjon og kan ødsle med seg selv og unne seg noen glansdager. Og det gjør hun – til gangs.

Hun beruser omgivelsene med sin skjønne parfyme. (Hun er dog folkelig, og sparer ikke på velduften. Det kan bli litt mye, men det tilgir vi henne glatt siden hun kun er på visitt et par korte juniuker.)

Til sist lar vi henne – i beste paparazzi-stil – avbilde i het omfavnelse med den litt aldrende herren “Henry Hudson”. Henry er også en velbemidlet gentleman, men han er på alle måter litt mer tilbakeholdende og blyg enn den glade enken. De aller fleste ville komme i skyggen når hun er på sitt mest frivole. Man trenger ikke å være en aldrende polfarer som er mest vant med ensomhet.

Men vi aner kanskje at han er et mer stabilt bekjentskap over tid. Og at han vil komme sterkere til sin rett når husmoderren har forlatt selskapet for i år.  Winking smile

DSC_4344

Henry Hudson:

Rosen er en rugosahybrid i den kanadiske Explorer-serien utviklet i Ottawa og introdusert i 1976. Disse rosene ble utviklet til å være hardføre og vindsterke og stort sett enten kordesi-hybrider eller rugosahybrider. HH er en av rugosahybridene.

Den har det karakteristiske, mellomgrønne rugosalauvet. Rosen remonterer bra ved godt stell etter et kraftigere startflor. Den er semifyllt og hvit. Knoppene har rødstenk i en fin kontrast som minner meg om jordbærsyltetøy og fløteis. HH dufter godt, men ikke overveldende i rugosaklassen.

Busken blir typisk en meter høy, like bred og setter rotskudd på egen rot. I motsetning til mange roser er den bunn-tett. Videre har den torner som en ekte rugosa.

Husmoderrosen:

Hun er en bondetuppe uten kjent stamtre. Men som de fleste av sterkt blod har hun overlevd i hagenes utkant. Det er sannsynligvis flere slekninger som opptrer under samme alias. Det er dog trolig at disse individene har et stamtre med opprinnelse i  Storbritannia og da kan skryte av et tett slektskap med de mer kjente skotske pimperenellene.

Vinneren av …

Da kan jeg melde at vinneren av den uoffisielle spirekonkurransen (kun for spesielt inviterte) som har gått av stabelen på badet vårt den siste uka endelig er kåret.

Til min store glede var det en ekte heimføing, egenhøstede nicotiana elata(2010) som avgikk med seieren. Det ble antydet på oppløpssiden allerede i går, men endelig avgjort i dag med en rask spiring og høy prosent som overlegent slo outsideren årgangsløvemunn ned i støvlene. (Jeg hadde vel faktisk trodd at årgangsløvemunnen skulle bli en ikke-startende, men den har altså også vist spirer – bare ikke så mye og så jevnt som frk. nicotiana elata).

Nå ser jeg fram til den kjedelige perioden hvor man venter på liv i de gjenværende pottene fram til avskrivingsdag for de resterende engang uti april.

Glimt fra et katteliv

Jeg har jo ikke formelt presentert husets kattebefolkning. Husets Herre og undertegnede deler altså enebolig med to katter. Det er Nitrox «gamlingen» på snart tre år og Miso – aka «Frøken Fres» på drøyt ett. Begge disse er Maine Coon-blandinger med ukjent far, er sorte med bittelitt hvitt og langhårede. Der slutter likhetene også.

Nitrox kommer fra Løten. Han har arvet rasens størrelse, men han er en skipskatt med «polvotter» på forbeina og har rundere ører og ikke så markant kjeveparti som det som er rasetypisk. Vintermatchvekt er 6-6,5 kg.

Han er stort sett rolig og snill mot oss og har en forkjærlighet for seifilet. Han er ikke særlig glad i kulde og biter oss gjerne når vi bærer ham ut i minusgrader. Men han liker å være med å gå tur sålenge vi ikke går for langt.

Om han kjeder seg kan han finne på tull – som da han (bakholds-)angrep beina til naboen. Naboen skulle gi ham mat, men Nitrox ville ha selskap.

Frøken Fres kom til oss fra Porsgrunn. Hun er lita for rasen – og vil alltid være ekstra lita sett sammen med Nitrox. Til gjengjeld har hun Maine-Coon-kjeve og ditto ører. Heldigvis er hun ikke skipskatt, for denne damen har temperament og vet å bruke alle sine skarpe klør.

Hun er en ivrig, men lite vellykket jeger. Hennes oppfatning av jakt er å løpe ut og sette seg under fuglebrettet «midt i glaninga» med åpen kjeft.Dersom hun fanger fugl med den metoden der så er det fordi fuglene ler sånn av henne at de ramler av pinnen.

Disse to går ganske bra sammen. Til å begynne med trodde Nitrox at han hadde fått en selvgående leke … men det var helt til at Frøken Fres fant ut to ting:
1) Han spiser meg ikke
2) Jeg har klør

Så nå skjer det rett som det er at vi ser Nitrox i fullt firsprang med Miso i hælene …

Frøken Fres er en standhaftig personlighet. At hun vet at soverom og bad er off-limits forhindrer henne ikke fra å forsøke å komme inn hver gang en dør står åpen … eller å forsøke å klemme seg gjennom luftesprekken under badedøra. Og hver gang hun blir dyttet ut, snur hun bare … og forsøker igjen.

Eller som i går – da jeg skulle bytte sengetøy:
Frøken Fres sniker seg inn døra og under senga. Bad move siden jeg endesnudde madrassene. Jeg tok tak gjennom sengetælet og skysset henne mot døra … hvor hun oppdager den åpne baderomsdøra.

Selvfølgelig svinger hun inn der og gjemmer seg under vasken. Vel vitende om at hun ikke skal være der heller. Greit nok, men ikke så lurt når man er livredd Den ELEKTRISKE TANNBØRSTEN.

… så hun spurter ut i gangen og gjemmer seg under bordet der og da jeg sa «BRRRRRT» i elektrisk tannbørstefrekvens satte hun avgårde for å heller maltraktere en stakkars plysjball så stuffingen tyter.

Frøken Fres liker heller ikke …
K A M M E N. Hun kan til nød tolerere børsten, men når hun blir kammet blir hun sur, muggen og tar fram klørne. Dessverre har hun en pels som krever stell og klør hjelper lite når man er 3 kg og kan tvangsholdes i perioder – og jeg kan bruke skinnhansker.

Så hva gjør Frøken Fres når det uutholdetlige motstrebende har blitt utholdt? Joda… hun hevner seg med å stalke og angripe Nitrox. Først forfølger hun ham fra ynglingsplass til ynglingsplass… og så kommer klørne. Og så er hun like kjælen som en kråkebolle i lang tid etterpå. 😆

Useriøse refleksjoner på en fredag

Du vet du jobber på en mannsdominert arbeidsplass når

– raping er vanligere enn nynning i korridorene
– clementinene serveres i en glassbolle, MEN fremdeles i den røde nettingposen
– koppene bæres til vasken, men ikke inn i (den tomme) oppvaskmaskina

Det er sikkert mange flere kjennetegn, hva er dine?
(Legg forøvrig merke til at denne posten IKKE er tag’et med «Irritasjoner». 😀 )

Den dødsdømtes siste måltid

Da kan jeg bekrefte at en av kjellermusene hadde funnet veien opp i solsikkefrøsekken (det så ut som den hadde forsøkt å gnage seg inn i bånn uten andre resultater enn å ta av et flak papir).

Den hadde ikke funnet veien ut igjen. (For tung i sessen til returen?) Så da jeg skulle ta en boks fuglefrø i dag fikk jeg også med en munnfull kattemat til Nitrox’ store glede.

RIP – du døde iallfall på full mage. Håper det siste måltidet var tilfredsstillende.

Gammel vane – vond å vende

Jeg har en stund lurt litt på det at jeg liker å sitte å sniffe gjennom skjerfet jeg har på meg dersom det er et skjerf i mykt materiale, som f.eks bomull. Jeg bruke venstre hånd, løfter det opp og sniffer gjennom det. Har tatt meg i dette flere ganger i den siste tiden, etter at det begynte å nærme seg nattefrost og skjerftid igjen.

Vel. I dag kom jeg plutselig på hvor jeg har denne vanen fra.

Inntil jeg var 4-5-6 år hadde jeg nemlig «nong-nong». Det var en fanellsklut (i den tidens tidsriktig hvitt og utvasket oransje). Den la jeg opp gjennom hånda slik at tommelen var fri. Så puttet jeg tommelen i munnen og suttet mens jeg sniffet gjennom nong-nongen. 6mm overbitt er nok til dels takket være denne (u-)vanen.

Heldigvis ble jeg kvitt den(?) da jeg startet på skolen …  ehm … altså … fram til nå.

Så de som sier at det tar 3 uker å bli kvitt en vane kan bare gå og kaste seg på en spikermatte. Min vane stakk hodet fram etter 30 år! (Men uten bruk av tommeltotten, altså!) 😆

Contura 570 – smgj: 1-1

contura570I går fikk jeg unstuck skuffen under peisovnen vår.

Vi har en ett år gammel Nibe Contura 570 med skuff, som varmer godt, er vedeffektiv, et smykke i stua osv. osv.

Men den har en aldri så liten kontruksjonsfeil (eg. et par). Det går nemlig an å skyve skuffen (med god hjelp av de kiloene skuffen veier) så langt inn på skinnene at den hopper bak sperrene på enden av skinnene – som antakelig er laget for det formål å forhindre sånne situasjoner, men som egentlig funger mye mer effektivt som trekke-tilbake-sperrer.

I går fant jeg monteringsveiledningen på nett og satte meg fore å fikse situasjonen slik at vi kunne få tilbake beslaglagt materiale fra ovnsskuffen (vedhansker, støvbrett, fyrstikker etc.). Tegningene var særdeles nedslående. De skruene som fester skuffen til skinnene – er inni skuffen og dermed utilgjengelige når skuffen er lukket med «voksensikring».

I frustrasjon og svartsyn med bildet av en demontert ovn i hodet som motivasjon begynte jeg med «planløs angrepstaktikk nr 1:» røsk og dra. Det resulterte i at motstanderen fikk inn en fulltreff i ryggen min, men jeg fikk vippet skuffen fram i øverkant (noe som ikke skulle ha vært mulig om ikke ovnen også var plaget av konstruksjonsfeil 2 – som heldigvis medførte at skruene som fester bunnplata kunne smette ut av hullene sine og plata dermed vippes opp i bakkant av ovnen).

Så etter megen møye fikk jeg skrudd ut skruene inne i skuffa – liten damehånd har sine fordeler i sånne sammenhenger, og til slutt løftet skuffa av skinnene. Bak skinnene kilte jeg ned en list som nå effektivt forhindrer at skuffa kan kjøres så langt bak at den går bak sperra. I samme slengen fant jeg et par skiver slik at skruene til bakplata heller ikke kan gli ut lenger.

Så langt fornøyd.

Men ovnen hadde tatt sin hevn. Utover kvelden ble jeg suksessivt stivere i ryggen – når jeg skulle gå var det med 15 graders foroverknekk og 7graders slagside mot venstre. Og hosteanfallene siden siste bihulebetennelse foregikk sånn: «Ånei! host. host. hostehosteharke. HOST! AUAUAU!» sånn ca. 😆

Så jeg begynte forebygging med muskelavslappende. (Les: tok noen glass med alkoholholdig drikke). Og jeg endte opp med å tilbringe natta på sofaen (mindre rom for å vri seg og ingen sjanse for å bli uforvarende vridd av mannen som vanligvis sover diagonalt i senga) sammen med en lydbok.

For the record: det er bare en muskelstrekk – et hekseskudd. Eller i dette tilfellet: et ovnsskudd. Og jeg er mye bedre allerede. Og skuffen er fremdeles unstuck. 😛

IMMD!

Jeg ble veiledet villedet til en trivelig website for noen dager siden. Og siden har jeg vært der.

Siten heter «It made my day! – Little moments of WIN» og er nettopp det. En samling historier om hverdager da solen helt overraskende smilte litt ekstra.

Historiene spenner fra det sentimentale

This morning we got a letter from my little brother who got split up from our family during the Second World War. It really made my day.

via det søte,

My friend’s daughter came home from school very upset, and said, «Emma says you’re the tooth fairy! Is that true?» My friend was caught off guard and said, «Well, yes,» and her daughter cried, «Mo-om! How could you go out every night like that and leave us here alone?»

det interne,

Lately, I’ve been feeling a little blue because I’ve had to rain-check a lot of plans lately with a guy I like, and he has had to do the same. As a joke, he told me he owed me all the past dinners he has had to rain-check and a shrubbery. I told him not to worry about it, but he insisted that he would at least make good on the shrubbery. Today, delivered to my office was a beautiful collection of flowering plants in a basket planter. The note attached said: “A Shrubbery.”. It TOTALLY MMD!

og det absurde

I was driving to work in a bad mood and at one of the intersections, a guy got out on a red light and did a back-flip off his hood. IMMD

til det urkomiske

I’m currently working a telesales company that sells magazines. Yesterday I phoned a lady in her eighties, trying to sell her common magazines for old people. She politely cut in and said in a very serious tone: «I’m sorry but I’m not interested in those. I’d love to order Playboy though.» IMMD.

Og i dag, på vei fra jobb, så jeg en lastebilsjåfør som omtrent sto i setet for å se om han kom forbi eller ville ta i betongsperrene under en trang snumanøver da jeg kom gående. Jeg signaliserte «tommelen opp» til han fikk hjulene forbi – og så «ok»-signalet for dykking for å si «alt klart, du er forbi». Han så fornøyd ut og jeg håper IMHD. 😀

Har du hatt en IMMD-opplevelse i dag – eller M somone’s D?