Lever og har det bra

… i tilfelle at noen skulle lure.

Sitter nå lett solbrent i Sør Afrika, med nye, lekre, lilla negler. Helt sånn apropos gullfisk. Vi har sett hele smørbrødlista med ville dyr på safari i Krüger (helt sant! Vi fikk sett løver, elefanter, diverse hjortedyr i bøtter og spann og til og med leopard(!) og geparder(!!!) – noe som er sjeldent for sånne som oss som bare var innom parken i to dager) og nå er vi i Cape Tovn og lever luksuslivet bittelitt før vi snur gåsehuden hjemover.

Matmessig har jeg klar å unngå de store på intoleranselista, men jeg må innrømme at jeg har foret candidaen litt. Frokosten har f.eks bestått av bacon og frukt (det er det som er tilgjengelig her når man utelukker melkeprodukter, egg og mel) og det å dra på vinsmaking uten å smake vin er rett og slett umulig. 😉 Men jeg har tydeligvis ikke vært lengre ute å kjøre enn at kroppen min aksepterer det som «forbedring».

Det kjennes nemlig.

Og overgangen til ny stoffskiftemedisin kjennes også fin ut. 🙂 Og selv om jeg ikke kan sette fingeren på noe konkret så kjennes jeg nå mer «riktig» ut, enn på levaxin. Men det er for tidlig å trekke noen konklusjon her. Det trengs mer tid.

Fortsettelse følger når vi treffer gamlelandet, tror jeg.

Reklame

Lever – såvidt

Da er jeg (ENDELIG) under bytte av stoffskiftemedisin. Jeg hadde god symptommessig respons på levaxin, men det hadde også kiloene… 13-14 kg på ett år, og ingen brems selv når stoffskiftet i følge lege, prøver og meg selv også var «velregulert». De første 5 fikk jeg før medisinering, resten har jeg fått etter. Å være «fin» stoffskiftemessig hjelper ikke når jeg følte meg vassen som en glassmanet og vekta kunne stå stille på en god dag, og på alle smådårlige dager gå opp… 

Selvfølgelig gjør det ikke saken bedre å lese forskning som sier at den sikreste måten for en stoffskiftesyk å ødelegge forbrenningen MER på er å slanke seg via kalorirestriksjon. Dette fordi slanking forstyrrer omdanningen av lagerhormonet T4 fra normal balanse mellom T3 og rT3 til en økning av rT3 på bekostning av T3 – og rT3 er «spareblusshormonet» mens T3 er «forbrenningshormonet». En stoffskiftepasient på levaxin er allerede i klemma fordi man tilfører T4 – som kroppen selv må velge å omdanne til T3 eller rT3. Og kroppen er ikke alltid like lur… (Det finnes studier som også sier at stoffskiftesyke på T4-basert medisin i større grad har «feil» forhold mellom rT3 og T3.)

Så jeg har spist det jeg har hatt lyst på når jeg har vært sulten og avventet time hos en privatpraktiserende med stoffskifte og mage-tarm som hovedinteresse.

Og derfra kom jeg med hakeslipp.

Og en eliminasjonstest for sannsynlig matintoleranse (det skjemaet hadde altfor mange utslag til at jeg likte det…!!!) Og konklusjonen var «lekk tarm grunnet inntak av en foreløpig ukjent matvare som jeg er intolerant mot.» Den matvaren graver større huller i tarmmembranen og da slipper også andre molekyler gjennom ut i blodbanen. I blodbanen trigger molekylene immunsystemet (mat har ikke noe der å gjøre) og skaper i sin tur nye intoleranser. En grunnleggende vond sirkel.

Og for intoleransetesten sin del var det dissee utslagene som var for høye og skal unngås
– Egg
– Gluten (alt mel, for å si det enkelt)
– Alt av melkeprodukter (det er her vi mistenker at synderen er)
– En stor del av fruktfatet (alle de vanlige med unntak av druer)
Ja, og så noen enkeltslengere som reker, ingefær, mandler, peanøtter grønne bønner, gulrøtter…

Teorien er at synderen nok ligger blant hverdagsmaten – og da er melk mer sannsynlig enn grønne bønner 😀 … I sær siden pappa også reagerte på melk og jeg til dels også har gjort det.

Og en kur mot candida fikk jeg også siden dette ofte er et følgeproblem av tarmproblemer generelt.

Vel. I praksis medfører det for candidaen sin del: («Ikke mat Candidaen!» 😛 )
– Ikke sukker (honning, malt o.l inklusive)
– Ikke gjær eller gjærede matvarer (vin, gjær, muggne oster, soyasaus… m.fl)
– Ikke eddik
– Ikke behandlet kjøtt/fisk (røkt, gravet, saltet, marinert)
– Ikke sopp
– Ikke mer enn 250g frisk frukt
– Ikke tørket frukt
– Ikke soyaolje
– Ikke pistasjenøtter

Så i dag har jeg spist stekt kyllinglår og 2 skiver bacon med mais + litt proteinpulver til frokost. 😆 Men i går gikk det greit med lunch av salat uten dressing (eddik!!) og en relativt vanlig middag uten saus. Og jeg føler meg bra så langt. Og jeg kan spise ris og potet og oljer og jordbær og blåbær og det meste av nøtter og frø … og kjøtt, fugl og fisk. Så det skal gå greit de månedene jeg må. Har en venninne som har gjennomgått det samme med VELDIG gode resultater og hun er nå frisk og vet at hennes rot-inntoleranse er melk.

OG jeg har fått begynne overgangen til en stoffskiftemedisin basert på tørket svineskjoldbruskkjertel. Den inneholder ALLE stoffene kjertelen min skulle ha produsert «sjæl» inklusive «ferdig» T3 (og T2 som man også mener påvirker hvor lett man legger på seg og tar av…). Så jeg har et lite håp om at alt dette skal gjøre meg bedre og samtidig dra med seg noe kg. Så får jeg vel tåle at proteinpulver-leverrensekuren smaker «mel i vann» og at probioticaen smaker potetmel i vann … og at «gjennoppbygge membranen i tarmen»-pulveret heller ikke akurat smaker rosevann. 😛

Iallfall kjenner jeg at jeg  gjør noe proaktivt nå – i stedet for å vente på å bli enda dårligere og så få symptomlindrende medisin.  Fortsettelse følger. Jeg kan bare si at dette nok blir tidenes mest rolige julebordssesong for min del – og Mannen er overlykkelig over å se fram til stand-by sjåfør… :-S

Ja, og mens jeg er så godt i gang med å brette ut helsa mi på nett… Så kan jeg ta med at årets høstdepresjon har glimret med sitt FRAVÆR. Depresjonen har nok OGSÅ hatt sin rot i et fallende stoffskifte/en kropp i mistrivsel. Jeg leser flere steder at man anbefaler å øke stoffskiftemedisinen litt mot vinteren og dersom kroppen såvidt har hunget med resten av året har nok vinteren og høsten vært tyngre. Men i år – Altså… ingenting… borte! (Og savnes ikke!)

Om å føle seg forrådt av sin egen kropp

Jeg er stoffskiftesyk. Jeg har den autoimmune varianten av skjoldbruskkjertelbetennelse. Autoimmun vil i klartekst si at kroppen misoppfatter eget vev som en inntrenger og begynner å ta livet av det. I dette tilfelle skjoldbruskkjertelen. I fellesskap med ganske mange andre sykdommer som diabetes(?) og leddgikt.

Vet du ikke hva skjoldbruskkjertelen er? Vel. Fysisk sett er det en sommerfuglformet kjertel som ligger med «kroppen» ved adamseplet ditt. Funksjonelt sett er det forgasseren i kroppen. Og så kan du prøve å kjøre bil med en vrangstilt forgasser …

Iallfall – min kropp bestemte seg for at cellene i skjoldbruskkjertelen var «inntrengere» og bestemte seg for å ta livet av dem. En eller annen form for stoffskiftesykdom skjer rundt 10% av voksen befolkning en eller annen gang i løpet av livet. Jo eldre, jo flere – som vanlig.

På en måte var det greit. Når først uhellet skulle være ute var det jo tross alt bedre enn at levren takket for seg. Såvidt jeg vet finnes det ingen behandling for det? Når skjoldbruskkjertelen svikter finnes det iallfall mange tilfeller behandling. Og selv om en ubehandlet lidelse kan være fatal, så er det sjelden her i landet, siden det tar lang tid å bli så syk at man dør av det så kommer man heldigvis som regel i behandling før det stadium.

Det var den positive siden. Og så kan man si at det bare er å finne et nivå og så ta en pille etter dette livet ut (med noen jevnlige kontroller for å forsikre at medikanmentnivået er riktig…. ).

På den annen side kan man forsøke å kjøre en bil i Norge med gassen låst på et bestemt nivå. Selv om man kjører diesel kan det vise seg å bli vanskelig å komme opp Saltfjellet – og nesten enda verre å komme ned. Og noen svinger kommer til å reise nakkehårene til uante høyder.

Så for å dra analogien videre – medisin gjør at motoren ikke stopper – men finjusteringen er borte. Og slitasjen på bilen over tid er vanskelig å beregne, men kan neppe sammenliknes med en bil der hvor alt funker slik som produsenten planla.

Så sånn er ståa. Det er vanskelig å vite hvordan dagen er. Noen dager er fine og jeg er full av futt. Andre dager er det bare «utt» og jeg er sliten.

Men det verste er følelsen av at kroppen har forrådt meg. Jeg forventet periodevis sykdom i løpet av livet – men da forventet jeg at det skulle være «meg og kroppen mot røkla». Nå føles det som at kroppen min har gått bak ryggen min og alliert seg med erkefienden. Og jeg kan ikke gjøre noe med det. Det gir meg rett og slett en stor følelse av sorg. En sorg som faktisk er vanskeligere å fordøye enn tapet av nær slekt. Døden er tross alt en del av livets gang i mitt hode – i motseting til en «slow motion kaimakaze». Og denne sorgen må jeg bare avfinne meg med samtidig som legen&jeg skal finne en akseptabel, medikamentell workaround.

Jeg har lite svar på dette tidspunktet. Annet enn om at du skulle være så uheldig å komme i min situasjon – og enda mer uheldig: at din lege forteller noe sånt som at at det bare er et snakk om justering av medisin og deretter ta en liten pille livet ut – så ta pilleboksen og trykk den på tvers ned halsen på den legen, og finn deg en annen. En som vet at livet faktisk blir permanent forandret og at du heretter må lære deg å balansere som en en blind sirkusartist på slakk line …

Puh – litt av en dag

Mer selvskryt følger – jeg synes det er for lite av det. 😆

Enkelte dager blir bare sånne maratondager. Og i dag har jeg visst hatt mer energi enn noen gang siden iallfall i fjor, om ikke flere år siden. Antakelig er det medisinen som omsider virker på stoffskiftet. JUHU!

Iallfall er det himla deilig å sette seg med en kopp te nå – etter å ha
    Vasket, tørket, brettet og lagt bort 2 maskiner klær.
    Støvsuget halve huset (og badet to ganger).
    Blandet fliselim og lima opp tre veggflis i dusjen (skal ha opp ny stang som krever hull andre steder enn der de var før, selvfølgelig 🙄 ).
    Bakt surdeigsbrød med timian og rosmarin fra nærmeste potte på verandaen.
    Kjørt «rutebil» til Sverige, Posten, et lass ulike butikker og fram og tilbake til jobben med Husets Herre (ettbilshusholdningens gleder).
    Ryddet huset for det meste av verktøy fra de siste to månedene.
    Renset en kasse jordbær, rørt frysetøy og fått det helt fram til fryseren.
    Beiset mesteparten av det trehvite på utetrappene – ikke mye, men noe som må gjøres.

Nåh skal jeg bare sitte (men det var da fryktelig ubehagelig på alle disse laurbærene 😉 ) …

Mer navlelo (eller navlebeskuende, om du vil)

Først: tusen takk for alle sympatiærklæringer. Det varmer. Jeg har det psykisk bra. Som sagt virket heldigvis medisinen nesten umiddelbart på det området på meg. Fysisk tar det noe lenger tid. Legen sier at det er som en motor som har gått uten olje over tid. Det tar en stund før det har «kommet rundt» og begynner å gjøre godt i alle «perifere» deler av kroppen. Nok om det – det går iallfall riktig vei nå.

Det jeg ville var å fortelle om en undeligere side av saken. I løpet av de siste 3-5 årene har jeg drømt sjeldnere og sjeldnere. Jeg setter det i sammenheng med utviklingen av det lave stoffskiftet fordi jeg i bakspeilet vet at det har pågått i noenlunde samme tidsrom – og fordi jeg har kommet i kontakt med andre som har opplevd det samme – at drømmene forsvant.

Det som er morsomt er at jeg har begynt å drømme igjen nå.

Det som er ironisk er at jeg har fått min første ubehagelige drøm på … 10 år? Heldigvis ikke i klassen «mareritt» – bare sånn «ekkel».

Jeg drømte at jeg var nr 3 på et skadested – her i byen i et kryss mellom to gater. Gatene finnes, men krysser ikke hverandre i virkeligheten og ligger heller ikke på stedet jeg så i drømme (som er et helt annet sted – og godt er det så slipper jeg å tro at jeg er sanndrømt oppi det hele 😀 ).

Ingen var livstruende skadet, men jeg skulle ringe nødnummeret for å få hjelp til to bevistløse personer. Og så hadde jeg en sånn dum Nokia med touchscreen (som Husets Herre har og mobbes for, selv har jeg SE med knapper) og jeg var ikke i stand til å få ringt riktig nummer.

Livet har virkelig 2 eller flere sider. 😆

Stille for tiden – det har en årsak

I hagen jobber vi videre med prosjekt «ny terrasse». Det går framover relativt jevnt, men sakte.

Men det er ikke på grunn av manglende framgang i hagen det er stille på bloggfronten.  Det er mer at det er vanskelig å skrive om én ting når tankene kretser om én annen. Jeg har fundert og spekulert, tygget og tygget.

Så jeg har tygget litt mer og tenkt og vurdert enda litt til … skal dette blogges eller ikke. Dette er en hage- og hobbyblogg i all hovedsak, men men ikke kun det. Dog – dette har truffet meg nært og skal jeg skrive noe i samsvar med hva mengden har tenkt/fundert/fortvilt ville denne bloggen ta en skarp sving mot «sykdomsblogg». Det vil jeg heller ikke. Og hvor personlig skal jeg være?

Vel – i dag har jeg gjort valget. Det kommer til å dukke opp noen innlegg her framover. Spesielt siden denne bloggen er en form for å skrive ting ut av meg.

Så her er nyheten. Saken er den at jeg har fått konstatert lavt stoffskifte og har vært ganske langt nede. Jeg er altså rammet av en sykdom som rammer 100 000 – 200 000 personer i Norge. 5 av 6 med sykdommen er kvinner.

Stoffskiftet styres grovt skissert av hormoner dannet i skjoldbruskkjertelen og legger grunnlaget for det meste annet som skjer i kroppen gjennom å regulere stoffskiftet i cellene. Ekstremt forenklet sagt er stoffskiftet «turtallet» kroppen går på. Dermed vil et stoffskifte «på tur» også kunne føre til ubalanse og symptomer i det meste av kroppen.

Her er en kortfattet liste over de vanligste symptomene på lavt stoffskifte, hypothyrose.

• «Alltid» sliten
• Psykomotorisk treghet/»klønete»
• Depresjon
• Vektøkning
• Tørr hud
• Hårtap
• Hevelse rundt øynene
• Heshet
• Forstoppelse
• Leddsmerter og/eller carpal tunell syndrome
• Menstruasjonsforstyrrelser
• Åndenød
• Redusert/fraværende seksualdrift
• Alltid frossen
• Brainfog
• Hukommelsessvikt/»demens»
• Stort behov for ro
• Redusert stressmestring
• Irritabel/fortvilet
• Dårlig søvn

Disse symptomene kommer snikende og det kan ta lang tid før man får mistanke om at noe er fysisk feil og år før «man slår ut» på blodprøvene.

Vel – jeg har hatt de fleste symptomene i mer eller mindre grad, med unntak av en håndfull. Jeg kan legge til «overfølsomhet for lyder» og «svekket evne til å håndtere flere ting samtidig» og «mannevond». 😉

Jeg var på strak vei inn i diagnosen «depresjon» og der tilhørende medikamenter da blodprøvene heldigvis fikk legen til å gi meg stoffskiftemedisin. Og siden jeg fikk begynne på stoffskiftemedisinen har alle depresjonssymptomer forsvunnet som dugg for solen. (De fleste er ikke så heldige at de merker endring så fort som jeg har gjort.)

Da var bakgrunnen satt. Det er altså sånn ståa er. Jeg bruker mye tid på å fundere på dette og dermed kommer det nok til å komme noen flere innlegg om dette framover. Siden jeg har bestemt meg for at det er bloggbart, altså. Disse innleggene vil få både egen tag og egen kategori for de som vil lese – og for de som ikke vil lese – om akkurat dette.

Så – da var katta ute av sekken. Og så håper jeg at bloggforstoppelsen har fått sin lakserolje – slik at jeg også kan få utav meg andre ting. 😉