På jakt etter de økologiske grønnsakene

Hva er vel bedre å bryte lang tids bloggfaste med enn en frust?

Jeg er sur på den lokale Coop Max’en… fordi de prisverdig nok har samme pris på økologiske som sprøytede grønnsaker. Det gjør at jeg går dit relativt ofte, (selv om jeg synes varene forøvrig til forveksling likner på utvalget på den lokale REMAen) fordi jeg synes det er fint å få i både meg og grunnvannet mindre sprøytemidler, samt at Montesano ikke akkurat trenger mer drahjelp fra meg …

Men det jeg ofte opplever er at:

  • det ligger 2 pakker vissen økologisk paprika der – og 5 typer vanlig fordelt på ca halvannen m2
  • det er tomt for økologiske tomater, men godt utvalg av et halvt dusin forskjellige "vanlige", både biff, cherry og normal
  • jeg ikke finner økologisk brokkoli, bare en prislapp
  • samme for økologisk blomkål
  • det ikke finnes noen andre økologiske, friske grønnsaker
  • det ikke finnes økologisk frukt (med unntak av appelsiner og av og til bananer)  – i det hele tatt
  • det kun er  gulrøtter og løk jeg kan være sikker på å finne

Hva gjør man så når man ikke finner det man skal ha på den butikken som skal ha STØRST utvalg av økologisk grønnsaker? Jeg gjør som jeg tror de fleste gjør … jeg kjøper det jeg skal ha av ikke-økologiske grønnsaker i stedet og håper på bedre lykke neste gang. Sjansen for å finne noe friskt som ikke er overpriset på Meny er like stor som å finne snøballer i helvete. REMA har ingenting.

Så Coop tjener stort sett sine kroner enten de bare har bare prislappen for økogrønnsakene, eller selve grønnsaken inne. (jeg vedder på at innkjøpsprisen deres på økovarer er høyere enn på vanlige, så det lønner seg neppe for dem å fylle opp så snart de har fått kunden inn i butikken…)

Og jeg håper på bedre lykke neste besøk, men føler meg snytt, nok engang.

Skuvmil – også kalt peoner

I fjor tok jeg med meg en del bondepeoner ned til Østlandet. Samtidig gikk jeg også en runde i bedene og samlet de peonene jeg hadde malplasert (i skygge, under trær, etc.). Det var vel en 10-12 røtter av varierende størrelse til sammen. Disse plasserte jeg i et x-jordskokkbed. X-jordskokkbed fordi det IKKE er lurt å ha 3m høye planter i det mest sydelige bedet i grønnsakshagen. :roll:  De lager en del skygge, for å si det sånn.

Så alle peonene ble altså samlet her. En god idé tenkte jeg da de både er passe lave og ville trives i sola og den halvtunge jorda.

Det jeg ikke tenkte på var det alle mer erfarne jordskokkdyrkere vet: at jordskokk kommer opp der hvor du planter den, der hvor du legger komposten fra året før… OG der hvor du flyttet den fra. Resultatet var en gordisk floke av peonrøtter og jordskokkknoller i peonbedet.

Så i går spadde jeg opp alle peonene og “alle” jordskokkene. Det ble en stor bøtte jordskokk. Jeg spylte peonrøttene og renset ut alle rosa knoller jeg kunne finne og flyttet peonene over til x-potetbedet (og fant i forbifarten poteter nok til en middag for to – skylder på svigermor for dårlig plukking her… Winking smile ). Nå kysser jeg fingrene for lite furtne peoner (kanskje jeg kan få en blomstring neste år likevel?) og manglende jordskokk i det nye peonbedet. Vi får nå se.

I x-peonbedet skal jeg sette potet, i selskap med eventuell resterende jordskokk. 🙄

Fornærma!

Nå er vi altå rundt 10-12 stk som jobber her jeg sitter… så hvorfor i huleste er det naturlig at jeg skal vite hvor man finner ei bøtte?

(NB – jobben min er på en sterkt mannsdominert arbeidsplass – jeg er eneste hunnkjønn blant “alle mann” og vi jobber ikke med bøtter på noen måte, men med pcer og servere. Og det inkluderer meg. 👿 )

 

Møkkamann!

Stille lenge–bloggfasten brytes med litt irritasjon

DSC00165

Hvor klipper jeg meg? Hos de som klipper damer og herrer og priser kjønn uavhengig av frisyre – eller hos frisøren som har unisexpris?

*Glefse!*

Ingen rose uten torner

au1… men hvorfor på død og h¤&”#¤&#¤% må de sette seg i fingrene mine?

Jupp. Den aldrende polfareren krever daglig kniping nå for å opprettholde ambisjonene om et flor litt seinere på sommeren også. Nå må jeg bare huske å gi den en neve gjødsel før en passende regnbyge nærmer seg. (De er det nok av!)

Stakkars hagen min

 

IMG_4539

Neste generasjon stylterotte er under oppavl.

Hittil i år har de gjort sitt beste for å sikre at verken hosta, klematis eller phlox kommer uskadd opp.

Sad smile

Ett år med Hashimoto’s

196Da er stoffskiftet mitt offisielt ett år. Antakelig er det – som med Jesus – feilberegnet med minst et par-tre-fem år. I 2008 var første gang jeg oppsøkte lege for vedvarende slapphet&trøtthet&utaforhet. Da hadde det nok antakelig allerede vært i utvikling i minst 1-2 år, kanskje mye lenger. Men 2008 hadde jeg fått musarm og carpal-tunnelplager, to mer konkrete plager i et hav av diffuse “influensa-/utbrent-/stress-“symptomer.  Alle en del av et større bilde. Disse, og et lass andre større og mindre planger har nå forsvunnet.

Dessverre hadde jeg en fastlege som ikke kunne nok dengangen da (og ikke jeg heller for den saks skyld). Legen tok prøvene fritt T4 (“lagerhormonet”), fritt T3 (det aktive hormonet, et derivat av T4) og TSH(signalstoffet som sier om noe om at kroppen ønsker mer eller mindre T3/T4 produsert; høyt tall betyr “produser MER, NÅ”). Alle var innenfor normalen. (Den statistiske normalen iallfall, jeg vet ikke hvordan de lå i forhold til min egen naturlige normal siden jeg ikke har “friske” målinger … TSH-setpoint og fT4-nivå er visstnok veldig personlige verdier.) Hadde legen i tillegg beordret test av anti-tpo (antistoffer mot skjoldbruskkjertelen) hadde jeg kanskje fått starte behandling allerede da, for når jeg fikk målt den første gang i juni 2010 lå den over 1300… Det er der laboratoriet slutter å telle og der har den ligget siden. Normalt sett skal denne tellingen være under 60 på målinger foretatt hos “mitt” laboratorium.

Velvel. Det er vann som har rent i havet. Jeg vil bare innprente at fT4 og TSH bare kan si noe om hvordan kroppen håndterer det som skjer – ikke om man er underveis til hashimoto’s. Det kan derimot den lille anti-tpo-testen fortelle nokså utvetydig. Om den, sammen med et symptombilde intikerer at man er på vei til å utvikle lavt stoffskifte, og det har gått så langt at det gir fysiske symptomer er det ingen grunn til å vente med behandling. Derimot finnes det studier som indikerer at en tidlig behandling kan bremse antistoffene og dermed destruksjonen av egen hormonproduksjon.

For min egen del har jeg byttet lege og går privat. Det er kostbart, men jeg har funnet et sted hvor jeg får en lege som VET at stoffskifte påvirker hele kroppen og VET hva som ofte er utløsende årsaker, vet hva som er vanlige følgeproblemer og så videre. Og det er en lege som ikke har bestemt seg for hvilken medisin som virker best for meg uten å i det hele tatt ha erfaring med alternativet…!!! Jeg har ikke noe problem med å godta manglende erfaring, men forutintatthet på mangelfullt grunnlag synes jeg er dårlig.

Siden jeg var heldig å ta tak relativt raskt (må jo det når man forhåpenligvis skal ha et langt liv med dette, og én autoimmun sykdom ofte tar med “vennene” på “kræsje-kåk”-fest i den kroppen den herjer) så har jeg så langt (bank i bordet) sett lite av de langsiktige problemene med lavt stoffskifte. Og legen min har dermed vært opptatt av å sørge for å få resten av meg tilbake i normal gjenge og ikke minst, finne antistofftriggeren… for så lenge jeg har antistoffer er det noe som plager kroppen. Og dette kan seinere manifestere seg via andre plager. Det vil “vi” ikke ha noe av. Jeg er glad for den legen, altså… selv om det blir mye prøving og litt feiling underveis.

Vi har så langt krysset av amalgam som “mulig medvirkende”, men neppe hovedmistenkt. (Jeg har hatt MYE “sølv” i tennene og sykdommen utviklet seg kraftig i de årene jeg drev og byttet disse plombene. En vanlig plombebytting frigjør mye kvikksølv… Nå har jeg tatt den siste plomben. Og et par dager etter byttet fikk jeg mageproblemer. Tilfeldig? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet ikke.)

Så er det gluten og melk. En del mer behandlere mener at glutenintoleranse (glutenintoeranse omfatter, men er ikke begrenset til cøliaki) står for så mye som 8 av 10 tilfeller med autoimmun stoffskiftesykdom. Og da med laktoseintoleranse på en god andreplass. Hittil har jeg funnet ut at laktose og meg … vel, vi går definitivt ikke sammen i store mengder. I mindre mengder – som ost og smør – ser det ut til å gå bra. Melk ER med andre ord for kalver.

Så hva er oppsummerningen? Vel – selv om det var et slag å få en diagnose så var det deilig å få rett og kunne begynne å gjøre noe med det i stedet for bare å bli verre. Jeg har tross alt bodd med denne kroppen 29 år i åtte år nå… Winking smile Og jeg vet hva som er “riktig”. Jeg forventer ikke å kjenne meg som 16 igjen, men jeg forventer at “jeg virker”. Nå kjennes den “riktig” ut igjen. Bare så synd at jeg tapte iallfall 2-3 år med behandling og et bedre liv før også legen ble enig med meg.

Og om noen lurer på illustrasjonen – så er det fordi jeg kjenner meg som en av de løvetennene som kommer opp på gårdsplassen. Nedtråkket, bekjempet og overkjørt – men nå blomstrer jeg likevel. Smile