Glutenintoleranse – eller?

Da har jeg holdt meg melfri i snart 2 år. Siden jeg ikke vet om det er hvete eller andre melsorter, gluten eller et av de ca 23 000 mulige proteinmutasjonene i hvete som er problemet har jeg vært strikt med hard hånd. Det vil si at jeg ikke bare har kuttet gluten, men jeg har kuttet alt som jeg kan finne som er laget av hvete, bygg, rug, spelt, emmer eller havre… Det inkluderer også en god del glutenfri varer.

Om man finleser betingelsene for at en matvare skal kunne kalles “glutenfri” så innebærer det bare at det skal være under 20ppm gluten i varen – det vil altså si at man kan få “glutenfritt” øl brygget på malt… og “glutenfri” produkter med hvetestivelse. http://www.ncf.no/contentpg.aspx?zone=318&MenuNode=634829655042343750 

I tillegg har man problemet med “hvetederiverte” ingredienser i annen mat som ikke behøver å merkes siden “noen” mener at “man” helt sikkert ikke reagerer på de proteinrestene som eventuelt måtte finnes. Dette gjelder f.eks maltodextrin (i omtrent alt som inneholder buljonger, eller kjøttsmak  – typisk alt fra godteri til posesupper), dextrose og dextrin, karamellfarger, malt og glukosesirup, med flere. http://www.glutenfreedietitian.com/newsletter/2011/07/27/wheat-based-dextrin-how-much-gluten-does-it-contain/

Vel – i mitt tilfelle så har det ført til at vi (jeg har heldigvis en meget velvillig mann på kjøkkenet) i all hovedsak har gått tilbake til basics på kjøkkenet – og har blitt RAM på å lese ingredienslister. Her kokes det kraft og tacokryddret blandes selv… Tungvindt – ja. Spesielt når vi er ute. Jeg vet vel at jeg har fått i meg maltodextrin ved noen tilfeller der. F.eks fra den brune maizenajevningen. Men ikke hjemme. Og ikke ofte. Og det å gå ut og spise har blitt av typen “man ringer først og varsler kjøkkenet”… og deretter nistirrer man mistenksomt på med man har fått på talerkenen. Og aller helst velger man ting som man vet er glutenfritt – som salater (uten brød, krutonger eller pasta, selvfølgelig) eller omeletter… Eller rent kjøtt. Og ja – jeg kaller meg “glutenintolerant” ute…  selv om det betyr at jeg kan få sånne “liksom-glutenfri” produkter. Det er lettere for andre å forstå og enklere å håndtere for et kjøkken.

Men – den virkelig gode nyheten er at på disse årene så har antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet i fritt fall. Det er en kjent overrepresentasjon av cøliaki blant oss som har hashimotos/graves og andre autoimmune sykdommer. Jeg trodde ikke jeg “var av dem” siden jeg ikke hadde større mage-tarmsymptomer, men jeg har endret overvevisning. Korn slår ikke ut på magen for meg, men i nesa og gjennom lettere hovent underhudsvev – vannsamlinger. Så noe i kroppen min setter pris på at jeg ligger unna kornet.

Det som også er interessant er at jeg har ikke hatt noe som nærmer seg en bihulebetennelse på disse årene etter jeg ble kornfri. Bihulebetennelse var ikke en årlig foreteelse før, men nærmere en konstant tilstand. Det er så utrolig fantastisk å kunne puste gjennom nesa hver dag, hele tiden – i sær når jeg i omternt 18 år tidligere var konstant tett. Jeg er kun lettere bitter over de 18 tette årene forut … men det er det formålsløst å bruke tid på nå.

Jeg vet at jeg syter litt over at det er litt vanskelig ute (har forøvrig blitt mye bedre!) og litt tungvindt hjemme (man må lære seg å spise noe annet enn brød til alle måltider) så har en økende bevissthet rundt disse problemene OG lavkarbobølgen gjort det MYE lettere. I tillegg er det sånn at når det virker så er det iallfall helt uaktuelt for meg å gå tilbake.

I stedet vil jeg anbefale andre med diffuse problemer å rett og slett bare prøve 30 dager kornfritt. (Man kan knapt nok forlange at en lege skal kunne se sammenhengen mellom korn og bihulebetennelse…. Google har noen treff, men sammenhengen med leddsmerter er f.eks mye mer kjent.)

Enten blir man bedre – ellers så har man rett og slett bare vært uten korn i 30 dager. Ingen krise det.

Interessert i å lese mer?
I så fall anbefaler jeg boka “Wheat Belly” av William Davis (http://www.wheatbellyblog.com/). Han skriver mye om dagens hvete kontra “urhveten” og hvorfor det ikke bare er gluten som er et mulig problem med hvete. (Nå skal det sies at man også kan si at boka er litt “amerikansk sensasjonalistisk” skrevet, men om man salter den litt og og også kjenner på kroppen hva som stemmer for seg selv så er den vel verdt de timene man bruker på å lese den. Den bør iallfall overbevise om at det ikke er greit å stille seg helt avvisende til at hvete kan være et problem.)

Edit:
Det ser ut som at denne posten er sterkt utsatt for spam, så jeg stenger den nå for kommentarer. Har du noe du vil meddele om denne posten så ta kontakt på epost.

Advertisements

Hvor mye menneske er du i prosent?

1% eller 10%? Ja, dette er spørsmålet som stilles i denne TED-presentasjonen. (Som er 18 minutter presentert både på inn- og utpust.)

Har du noen gang lurt på hvordan blekksprut kan lyse? Eller hvordan bakterier kan snakke sammen? I så fall – eller om du bare ble litt nysgjerrig – så anbefaler jeg denne videoen.

http://www.ted.com/talks/bonnie_bassler_on_how_bacteria_communicate.html (Får ikke til å embedde den der…)

Og så kan vi siden ta en diskusjon på hva disse 2-3kg med bakteria kan gjøre med oss. Vagusnerven – en av highwayene i nervesystemet sitter godt klistret til fordøyelsessystemet vårt… Kanskje vi burde tenke på dem og være litt snille med dem sånn at de i sin tur er snille med oss?

Jeg kan iallfall for egen del si at fordøyelsen og helsa mi ble mye bedre raskt, både ved hjelp av pre- og probiotika, men mest ved hjelp av fordøyelsesensymer og russisk villgjæret kål + kombucha. Veldig vesentlig for oss med stoffskiftesykdom siden opp mot hele 20% av lagerhormonet t4 (gjerne gitt som levaxin) omdannes til det bioaktive hormonet, t3 ved hjelp av disse bakteriene.

On that note vil jeg legge med en TEDx-presentasjon også… og Dr Terry Walsh som brukte mat for å redusere sine MS symptomer i en sånn grad at hun igjen framstår som velfungerende.

 

Så kanskje, kanskje jeg skriver om tomatene i drivhuset eller gresskarene i komposten neste gang. 😉

Adjø, Anton

Hvem skulle tro at jeg skulle bli sentimental over en surdeig … Ikke jeg iallfall.

Anton har vært i mitt liv i litt over et år. Etter mange gode oppskrifter og mye moro var jeg ikke klar til å kaste ham da jeg måtte over på melfri candida-/eliminasjonsdiett. Så jeg satte Anton i fryseskapet.

I forrige uke var jeg ferdig med utfordringsdelen av dietten med hensyn til melvarer. Jeg gjorde som før – spiste 3 større porsjoner av matvaren jeg testet daglig, så ren som mulig. (Det ble mye vassgraut og pannebrød med bakepulver i denne perioden …) Under uttestingen skjedde det IKKE det samme som med melk, bønner, quinoa og maltiol (kviser, mye luft i magen og etter varierende tid diarré). Men det skjedde mye annet rart.

– Jeg gikk opp 2kg (jeg spiste til jeg ble mett – sånn som jeg har gjort hele tiden)
– Jeg fikk mye væske i kroppen (kjente det på ringer, på anklene under sokkene, og på bukselårene med tettsittende klær)
– Jeg ble tett i nesa og i mellomørene (fikk morgensnørringen tilbake og dotter i ørene ned en bratt bakke til jobb som de siste 5 årene har vært mellomøremåleenheten min. Følge av væsken i kroppen?)
– Et par netter fikk jeg tilbake dovningen i hendene som jeg hadde før jeg fikk stoffskiftemedisin (carpal cubital tunnel syndrom – dette SKREMTE meg virkelig)
– Mer kviser
– Et mellomrom mellom to tenner som ofte blør men som har vært bedre en stund begynte å blø igjen i kontakt med tanntråd
– Noe lavere basaltemperatur om kvelden og frossen på beina på første gang på et halvår

Da jeg sluttet med mel igjen ble jeg varm i løpet av 24 timer og sover igjen under sommerens badelaken. Det tok 3 dager før jeg hadde fått sluppet all væsken, hånden har vært bra siden første natt og etter 4 dager var nesa fin. Kvisene er på retur. Tannkjøttblødningen har gitt seg igjen med forsiktig flossing og tannkjøttet holder nå på å bli sterkere igjen.

Ingenting av dette er konlusivt. Det tok tross alt 4 dager rug + 3 dager bygg + 3 dager hvetemel med 1-2 dager “fri” mellom hver meltype før jeg opplevde dette. Totalt en periode på ca 14 dager med snikende endringer. Jeg tok melet fortløpende nettopp med tanke på en mulig samlet virkning av gluten. Det er muligens glutenvirkning jeg fikk siden havre gikk greit (eller gikk greit fordi den var først av melene og det er samlet effekt jeg merket).

Jeg tror neppe jeg får noe utslag på en cøliakiprøve etter dette. Blodprøvene er visstnok mangelfulle og tarmprøven krever store skader for å slå ut som “positiv”. Men for meg er troen på en sammenheng nå så sterk at jeg velger å utelukke glutenholdig korn fra dietten min på ubestemt tid i stedet for å spise mel i 6 måneder og be om en cøliakitest. Om disse følgene “bare” kommer av mye vann i kroppen – vel, så er det unødvendig vann som medfører unødvendig ubehagelige “bivirkninger” for meg.

Så i går tok jeg Anton ut fra fryseskapet og satte ham på benken. I morges hadde han tint opp og jeg så at han hadde begynt et tappert forsøk på å boble. Men han fikk ikke mat … han fikk gå i vasken. Latterlig, men det var med et skikkelig stikk i hjertet jeg tømte ut den boblende boksen.

Ja, jeg er lei meg. Irrasjonelt, men jeg er det. Jeg var glad i brødbakst. Spesielt i hjemmelagde surdeigsbrød som jeg oppdaget i fjor. Men om overnevnte symptomer er “prisen” så er jeg ikke interessert i å betale. I bakhodet leker tanken om at “kanskje det finnes stoffer i mel som en lengre gjæring – som i en langtidshevet surdeig – kan denaturere”. En del “fringe”-forskere mener at deler av proteinet kanskje kan brytes ned til håndterbare deler for noen som ikke tåler vanlig, hurtighevet gjærdeigsbrød … (Se The Healthy Skeptic for mer om proteiner og aminosyrer i korn)  Men om det gjelder meg? 

Eliminasjonsguruen min mener at dersom man er usikker på resultatet på en matvare skal man doble eliminasjonstiden før man tar en ny test. Altså tidligst om et år? Og da kanskje med surdeig? I året i mellomtiden har kanskje antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet ned på målbart nivå.

Om jeg da kommer til å tørre å eksperimentere? Jeg vet ikke. Det er gode grunner for å være forsiktig også … Nå er det bare en dag av gangen framover – uten mel.

Glutenintoleranse???

kornvarerJa, det lurer jeg på. Jeg vet fra før av at folk med Hashimotos (og  mange andre autoimmune sykdommer – blant annet Sjøgrens og diabetes) er overrepresentert med cøliaki. Det er faktisk så mange at Dr. Kharrazian (som er en legende innen behandling av Hashimoto’s) anbefaler ALLE med denne diagnosen å leve glutenfritt.

Og det er velkjent at mange med glutenintoleranse/cøliaki går i årevis før de får diagnosen. (Typisk mellom 10 og 20 år.) Spesielt gjelder dette for voksne. Og man mener at så mange som 2% – eller fler – i Norge har cøliaki. I en engelsk studie fant man sterk underdiagnostisering av cøliaki hos barn.

Likevel… Likevel har jeg trodd at det deilige brødet ikke er noe problem. (Annet enn at det vises på vekta når jeg spiser det da. Winking smile)

Nå er jeg mye mer usikker. Ifm. eliminasjonen har jeg utelatt sukker, gjær, melk og mel mfl. nå i over 6 måneder. Melk er en issue for meg fant jeg ut.  Og nå var tiden kommet til å begynne med melvarene. Havre i form av store mengder havregrøt i 3 dager gikk greit. Igjen bortsett fra at jeg ble lei.

Men bygg – her er jeg altså sterkt usikker.

Pro:
    IKKE luft
    IKKE magesmerter
    IKKE mer kviser
    IKKE konklusivt dårlig i magen

Dette er symptomene jeg fikk under testing av både geitemelk og kumelk. Samt bønner.

Kontra:
    “Giddalaus”
    “Flatt batteri”
    “Muskelmurring i hele kroppen”
    “Hangover” i kroppen (med unntak av hodepine og vegg-til-veggteppe i munnen)
    “Dårlig humør”
    “Menssmerter” – så sterkt at jeg var sikker på at noe var i emmning
    Snørrete til morgenen
    “Pre influensa”-følelse/”tett/trangt” hode, men ikke direkte hodepine

Dette er sånn jeg følte meg tiltagende de tre dagene jeg spiste bygg. Og det på tross av at jeg har passet på å sove godt.

Altså – alt er så diffust at jeg lurer på om jeg driver med storstilt innbildning/somatisering her. Men dette var altså tiltagende i den perioden jeg spiste byggrøt, og avtagende nå etterpå. Og så er det jo sånn at symptomene ved cøliaki/glutenintoleranse er så veldig bredspektrede. Men ett av dem er iallfall manglende evne til å øke blodprosenten. (Check! Siden jeg var bittelita har jeg hatt fast plass helt “i bunnen av normalområdet”) 1 av 33 med jernmangel viste seg å ha cøliaki. Og da regner man blant de som har så utslitt tarm at tarmtottene ser bortimot flate ut under en biopsi. (Hvor lang tid tar det før man når det stadiet?) Jeg anbefaler tabell 1 i forrige lenke for å se assosierte plager. (Får ikke til å linke direkte, dessverre.) Det er skremmende. Og diarre – som mange *tror* er tett koblet kommer helt ned på 7. plass av symptomlista. Vanlige, mindre vanlige symptomer og krysskoblinger er jernmangel, folsyremangel, lave d-vitaminnivåer, nervopati, irritabel tarm, leddsmerter, benskjørhet, diabetes, stoffskiftesykdom med antistoffer. Lista er ikke uttømmende.

Dog – jeg maler ikke fanden på veggen ennå.

  1. Det er ikke sikkert. Hvete og rug får avgjøre det.
  2. Jeg har levd glutenfritt i et halvt år. Det går veldig greit. I sær om man går lavkarbo i stedet for “erstatningsbasert”
  3. Om jeg blir SÅNN når jeg spiser gluten – ja da kan det rett være.

Jupp. Det er spennende tider.

NB – har DU sterk mistanke om cøliaki så få tatt prøver FØR du slutter med gluten dersom stønad er viktig for din økonomi. Har man påvist cøliaki gjennom biopsi får man rett til grunnstønad fra NAV etter sats 4 for voksne. Men det krever altså en positiv tarmbiopsi. Om man går glutenfri må man spise gluten i 3-6 måneder før man oppnår synlig tarmskade igjen. De færreste som har funnet et godt liv uten gluten vil betale den prisen for stønaden.

Har man kun intoleranse og ikke cøliaki kan det være vanskeligere å få gjennomslag for støtte til fordyret kosthold . Men det kan være mulig.

Eliminasjonsdiett – status

Sånn innimellom jakt på stylterotter og stauder trengs det litt statusevaluering.

Jeg er fremdeles på eliminasjonsdiett. Magen min er litt ubestemt. Noen dager bra, andre dager mindre bra. Den gode nyheten er at selv “mindre bra” er mye bedre enn en “vanlig dag” for et halvt år siden. Smile

Av oppdagelser kan jeg melde at melk havnet på “tåles kun i begrensede mengder”-lista. Og at det sannsynligvis er laktosen jeg ikke tåler. Det som er fint er at magen nå er såpass fin at det tok hele tre dager (ok, 2,5 da) før jeg fikk reaksjon. Det beviser bare at man må være nøye med testingen fordi en bedre mage bruker lengre tid på å bli så “slitt” at den reagerer. Lagret ost og smør ser heldigivis ut til å gå fint siden det er produkter med lite laktose. De fleste med laktoseintoleranse kan tåle noe laktose. Og dessuten kan man få laktase – enzyment som spalter laktose – i tablettform og ta til måltidet dersom man vet man “må” konsumere mer enn man tåler. Men – det er nok lurt å kjøre en “don’t push it”-tilnærming. Altså… om man tåler én kakao eller en ss rømme på tacoen – så ikke spis taco og kakao samme dag.

Tine har faktisk veldig bra sider om melkintoleranse, samt en pdf med oversikt over laktoseinnholdet (*) i flere av deres produkter.

(*) Tine la om sine sider rett etter at jeg skrev denne posten så nå finnes oversikt over laktoseinnholdet HER.

For meg kom ikke melkintoleranse som noen stor overraskelse. Pappa kunne ikke drikke mer enn ett glass melk før han fikk diaré (merkelig nok var det bedre med ikke pasturisert/homogenisert melk), og selv hadde jeg en periode i begynnelsen av 20-årene hvor jeg “vente meg til melk” … Ja, hvor tett går det an å bli … Confused smile Det jeg gjorde var nok å slite ut magen… *rister oppgitt på hodet* Jeg merker meg at Tine synes man skal følge denne framgangsmåten. Jeg er absolutt ikke enig i at det går an å “venne seg av” en laktoseintoleranse, og tror det er salgsleddet som snakker mer enn noen som har kjent problemet på kroppen. Kan man ikke spalte laktose så kan man ikke “lære” kroppen det. Man kan bare lære seg hvor sine egne grenser går og holde seg under reaksjonsmengden.

Og en kveld – etter en pose sukkerfri vingummi – oppdaget jeg at enten mannitol eller maltiol ABSOLUTT ikke er noe for meg. Det ble noen smertefulle timer hvor det mest kjentes ut som at jeg burde tjores til senga for ikke å fly bort som en uknytt balong. Men aspartam og sorbitol ser ut til å gå greit – iallfall i halspastill-mengder.

Andre ting på reaksjonslista er bønner og quinoa. Quinoa i ganske sterk grad, bønner i mindre grad.

Så nå gjenstår det å teste ut kiwi, mandler, melvarer(rug/hvete/bygg/havre) og candida-matvarene (gjær, sukker)… Og jeg gleder meg sånn til et glass hvitvin!!! Men det blir nok ikke før ut i august. Jeg venter på noen prøver som vil vise blant annet candidastatus da, og siden det ikke er lenger til så gidder jeg ikke å hive meg over disse matvarene før jeg vet om jeg kan fortsette å spise dem etter endt testing.

Ellers lever jeg nå veldig lavkarboinspirert. Med det mener jeg at jeg finner masse tips og oppskrifter derfra. Og så bruker jeg sukrin og FOS (frukto-oligo-sakkarider) som søtstoff. Jeg spiser litt poteter og ris, men ikke i så store mengder. Derimot går det litt nøtter, litt frukt (under 250 g/dagen på grunn av candida-anbefalingene), mye protein, egg og noe fett. Jeg forsøker å holde meg til mettet fett + fiskefett og å redusere fett fra planteoljer til et minimum. For meg har dette gjort mye godt. I kombinasjon med ny medisin har jeg tatt av stoffskifte-/levaxinkiloene og har nå matchvekt – samme som da jeg var 16 år … Open-mouthed smile .

FOS er et prebiotikum, Inulinet som finnes i FOS er et sukkeralkohol som ikke påvirker blodsukkeret i særlig grad. Derimot blir det til bakteriemat i tynntarmen. Og mat til de “gode” tarmbakteriene. Derfor bør man være forsiktig når man begynner med FOS. Det skal tas litt og ofte om dagen. (Bare 1-1,5 ts i sum første dag.) Mye i en utrenet mage vil gi gass på grunn av bakterieveksten. Disse bakteriene lever bare i noen timer og dermed trengs tilførselen av FOS å være jevn for å gi et godt miljø for de vi ønsker å ha der.

Så for meg har dette kostholdet vært en velsignelse. Den ene store ulempen er at det er usosialt … Kafélivet finnes ikke og å reise krever planlegging og niste. Menmen. Det er et lite offer. I venneflokken nyter jeg medbrakt, så det går fint.

Og som “mat for tanken” vil jeg anbefale disse to bloggene. De er skrevet av en psykiatriker som har spesiell interesse for sammenhengen mellom sinnets helse og mage-tarmsystemt. Altså hvordan magen vår påvirker den psykiske helsen. Hun tar for seg alt fra depresjon til autisme og diskuerer nyere studier innen gut-brain-sammenhengen. Veldig mye leseverdig stoff der.

http://evolutionarypsychiatry.blogspot.com/
http://www.psychologytoday.com/blog/evolutionary-psychiatry/feed

Fra voksesmerter til vondter

Vel… NOEN (uforskammede, unge (vedder på at den betegnelsen faller i smak)) lesere kom til (VÅGET) å antyde at et av de forrige innleggene formelig oste av “Jamrende Gammel Dame” – så jeg har tenkt å fortsette i samme spor. Så i dag skal jeg fortelle om “vondtene” mine.

Stoffskiftet – Check:

Det er der. Men etter at jeg begynte på ny medisin, og fikk kjørt den høyt nok opp i lang nok tid – så forsvant alle symptomer. Og det er skikkelig rart. Jeg syntes egentlig jeg hadde det bra på Levaxin og byttet først og fremst fordi jeg ikke tror at legene/legemiddelindustrien vet nok når de sier at ren t4 skal kunne erstatte alle 5 produkter fra kjertelen. (Selv om 3 av stoffene kjertelen lager OGSÅ lages ved bruk av t4 i kroppen. )

T4 blir brukt og blir til t3 når kroppen mener den trenger det (eller til rT3 eller to ulike t2-varianter), og når t3 brukes blir det til t2. Osv. Man mener at t4 kun er et lagerhormon, og at det kun blir aktivt i kroppen etter omdanning til t3. “Man” mener også at t2-ene (det finnes altså to ulike varianter) ikke er spesielt viktige, men annen forskning antyder at de er med på å balansere virkningen av t3 og også med på å regulere vekt. T3 og de to t2-variantene er kroppsbyggermiljøene opptatt av, for å minske vekt uten å tape muskelmasse.

Jeg byttet opprinnelig av rene preventive hensyn altså. Jeg hadde kun to større/mindre problemer med levaxin/stoffskiftet da jeg byttet og det var

1) En vekt som aldri stoppet å gå opp. 13 kg på ett år er mye. Halvparten kom før diagnosen (“moderat vektoppgang” og manglende evne til å gå ned i vekt er et symptom), men resten kom på etter levaxin og stoppet heller ikke da både jeg, legen og blodprøvene tilsa at jeg hadde nådd behandlingsmålet.

2) Væskeansamlinger i hender og føtter. Trange ringer og hender som er så innvendig klemt at de klør var en ny opplevelse for meg. Det hadde jeg selv ved kun moderate temperaturer i sommer.

Altså små problemer sett opp mot et ubehandlet lavt stoffskifte.

Så jeg byttet medisin fra noe som koster en 50-lapp eller to for lang tids forbruk og som fås på blå resept til noe som legen må skrive ut på såkalt “godkjenningsfritak” og som koster meg noen “laken” i året. Jeg startet en gradvis overgang hvor jeg hver uke byttet ut 50µg levaxin med 30mg Erfa (mitt merke thyroid). Og ble overmåte overrasket allerede første uke da jeg slapp 2 kg (med vann?) i løpet av 2-3 dager. I teorien skulle jeg ha klart meg med 90mg Erfa ut ifra levaxindosen min, men det gjør jeg ikke. Folk er forskjellige. Det jeg vet er at jeg er HELT symptomfri på 150mg. Og da mener jeg HELT. Jeg har siden overgangen blitt kvitt ødemene. Jeg taklet å sitte stille 4-timersøkter i 35-40 grader (safari i Sør Afrika) uten å ha problemer. Og jeg har  begynt å gå ned i vekt igjen. Der har jeg hjelp av kuren mot candida/intoleranser. Det bidrar godt å leve uten sukker, melkeprodukter og hvitt mel – selv om jeg aldri er sulten og spiser nøtter i mengder som kunne ha fødd ekornbestanden i store deler av fylket. Uten bevis, men subjektivt kan jeg uansett si at vekta snudde ikke frivillig ned en eneste gang før jeg byttet medisin. Så om den ikke er årsaken til vektnedgangen så er jeg sikker på at den fjernet en kampestein av en bremsekloss.

Dessverre så mistet jeg fastlegen min oppi dette. H*n ville ikke ha noe å gjøre med drift av en stoffskiftepasient på Erfa (nei, h*n sa det ikke bokstavelig, men dog tydelig nok til at jeg godt hørte hva h*n mente), og siden jeg forøvrig har veldig lite bruk for lege (bank i bordet) valgte jeg å bytte til en med kortere kø på venterommet. Jeg kan godt akseptere at vedkommende ikke ville behandle mitt stoffskifte på en medisin som vedkommende var ukjent med – men å nekte å se og kanskje lære… nei, det respekterer jeg ikke – fordi det betyr at h*n hadde forhåndsbestemt seg hva som var best for meg. Alltid et dårlig tegn. H*n antydet til og med at de to kiloene med væske var placebo. Vel… placebokiloene har i ettertid fått selskap av 6 til. Og virkningen vedvarer nå over 3 måneder etter oppstart. Winking smile 

Foreløpig er det kun i mareritt at jeg går tilbake til levaxin. Ikke at det var galt å gå på den, men forskjellen er for meg som å slure rundt på 65-70% fornøyd kontra 100% fornøyd.

Matintoerlanse/candida/leaky gut – Check:

Her har det også gått framover. Jeg ramla av diettvogna under reisen til Mexico/Belize (eller mest “subbet ved siden av”), men heldigvis uten noen større konsekvenser. Magen har jevnt over blitt bedre hele veien. Jeg tror ikke det bare er dietten, men også spesielt glutamin-tilskuddet som har hjulpet meg å gjenoppbygge en loslitt tarm. Glutamin er en aminosyre som spesielt brukes i tarmens slimhinner. Videre har jeg spist kosttilskudd i bøttevis. Mest vitaminer og mineraler og noen aminosyrer. Fordi en lekk tarm ikke tar opp det den skal, og fordi store matmolekyler på avveier belaster avgiftingen i leveren. I samarbeid med privatlegen har jeg på bakgrunn av mine verdier konsentrert meg om jern, selen, d-vitamin, c-vitamin  og b-vitaminene + et bredt “alt-i-ett”-tilskudd. (Sink og jern/ferritin er viktig for stoffskiftet. Selen for både avgifting og stoffskifte. B-vitaminene for leveren og c- og d-vitaminer “for alt”.) På grunn av uklarheter i forhold til candida fikk jeg nystatin. Dette er soppdreper. Den kjente jeg, kan man si. Enten det var bivirkning eller virkning skal jeg ikke si, men jeg var uvel av den i startfasen.

Jeg har nå gått cold turky fra nei-maten igjen i 3 uker og er nå pånytt i provokasjonsfasen. Jeg tipper at jeg kan spise mye mer om en måned eller to. Det gleder jeg meg til. I dag tester jeg reker. Og 10 minutter etter å ha renset en porsjon fikk jeg bekreftet at rekesaft utvendig fremdeles klør iallfall. Note to self – vask hendene, skikkelig!

Epilog:

Ja, og så har jeg fått noen grå hår da. Det er kanskje ikke så rart oppi dette. Og dessuten har jeg jo nå nådd den alderen hvor det ikke er uventet. Winking smile  Men summa summarum – så har jeg det bedre enn på flere år, faktisk. Ikke engang høstdepresjonen stakk innom. Kanskje den ble skremt bort av stoffskiftebehandlingen eller vitaminene. (En del former for depresjon forbindes nå med b-vitaminmangel…) Det er så FANTASTISK å stå opp og kjenne “godt humør” og at småting virkelig bare ER småting…  Og at man ikke trenger å krangle – det holder å diskutere og man kan legge seg som venner etterpå. Banalt, men det å rett og slett kunne føle meg glad har vendt tilbake i hverdagen. Den evnen forsvant helt engang mellom 2008 og mai 2010.

Så nå kan jeg konsentrere meg om å klage på politikerne, veistandarden og været en stund igjen. Open-mouthed smile

Og for de som eventuelt kommer over denne posten i leting etter informasjon om lavt stoffskifte vil jeg anbefale å bruke en kveld eller to inne på denne bloggen og de tilhørende sidene: http://hypo2.info Der står det mye om diagnostisering, om når diagnosen feiler og hva man selv kan se etter for å sannsynliggjøre eller sannsynligvis avkrefte sykdomen –  samt risikofaktorer man kan ta hånd om.

Diett på reise – og inspirasjon

Siden det gikk så greit i Sør Afrika trodde jeg at det skulle gå greit denne gangen også. Selv om vi nå skulle flakke mer rundt. Og selv om jeg nå hadde strammet inn fra en ren eliminasjons-diett, da uten å ta hensyn til candida fullt ut (les: jeg drakk vin og fløy ikke i spinn over litt for mye frukt eller sukker) til en 100%-diett (også uten sukker, eddik, gjær, maltiol, maltodextrin, gjærekstrakt og gjærede/saltede/tørkede matvarer i tillegg til egg, melk og alt av mel + noen matvarer til). Jeg hadde visst oversett at det er mye lettere å forholde seg til ett kjøkken med erfaring fra diettmat – sånn som safarilodgen der vi var mesteparten av tiden i Sør Afrika… enn å kommunisere sånt i et land hvor menyene er på spansk og de fleste ikke kan et kløyva ord engelsk (skyt alle dubbere!).

Jeg tok iallfall feil. I Mexico spiser man nemlig ikke så mye maistortilla lenger. Det er hvetetortilla man vanligvis får. Og tomatsalsa … uten tomat? Bønner/bønnestuing brukes også til det meste sammen med lime/sitron. Og når begge deler står på off-lista sammen med ost … Queso i Quesadilla …. er ost, ja.

Så etter å ha levd på papayajuice og bacon begynte det å gli ut.

Det positive:
Ingenting av det jeg spiste på reisen gjorde meg direkte syk eller uvel. Det taler for at jeg kanskje ikke reagerer på så mye når tarmsystemet er i orden igjen (jeg er ikke helt der ennå, men har kommet et godt stykke på vei).

Det negative:
Siden jeg i liten grad fikk testet maten systematisk og én for én matvare så må jeg tilbake til strikt diett i en periode sånn at jeg kan teste maten «riktig». Dette understøtter jeg med at noe av det jeg spiste umulig kunne ha vært bra – jeg samlet unormalt med vann på reisen.

Så konklusjonen er nok – eliminasjonsdiett utføres enklest i hjemmets lune rede.

En bivirkning (ut over at jeg har blitt argsinna på unødvendige tilsetningsstoffer som krydderblanding på frossen kyllingfilet og druesukker på storfetunge og sukker i tørket frukt … samt en haug med kjemikalier som har lite med mat å gjøre) er at man surfer på matsider man vanligvis ikke oppsøker. Og finner masse interessant. Og noen av linkene føler jeg veldig for å dele med dere.

http://veganmisjonen.blogspot.com/ 
Vegansk mat – det meste uten gluten og sukker også – finfint som tilbehør for kjøttetere også. Mange spennende ingredienser som ertemel, linser og «sånt». Hjemmelaget falafel med hummus og Røde linselus står på eksperimentplanen. Bare jeg får kjøpt ertemel.

http://siljesreise.com/ og http://mjuuugly.blogg.no/
To blogger skrevet av to ME-syke jenter. Begge jakter på bedre helse blant annet gjennom omlegging av kostholdet. Her finnes det mange oppskrifter på søtsaker uten sukker – og middagsmat også. Kikertepannekaker skal forsøkes. Eller hva med en hjemmelaget snikkers?

Jeg ser også innom 100% naturlig og Uten melk og gluten for å finne ut hva man kan gjøre med alle de merkelige ingrediensene som finnes når man ser utenfor REMA1000-utvalget.

I de samme bloggene står det også som regel hvor man kan anskaffe de eksotiske ingrediensene.

Egentlig tror jeg ikke eksotiske ingredienser er nødvendige for å få en sunnere kost. Det er i en overgangsfase hvor man trenger erstatninger for alt det man savner fra det gamle kostholdet. Det jeg tror er viktig er å finne et kosthold basert på så rene råvarer som mulig. Altfor mange av tilsetningsstoffene er «ikke giftige» og «ikke helseskadelige på kort sikt i moderate mengder». Men vi vet lite om hva et livsløp basert på sånne matvarer gjør med langtidshelsa. Og de aller fleste spiser for mye hvitt mel og sukker – såkalte tomme kalorier. Et kosthold i hovedsak basert på råvarer i stedet for fabrikkmat ordner opp i det meste – tror jeg. Enten man kaller det «raw», «paelo», «lavglykemisk», «atkins», «lavkarbo», «hunter-gatherer» eller et annet buzz-word så er det mange sunne fellestrekk å inspireres av der.