Glutenintoleranse – eller?

Da har jeg holdt meg melfri i snart 2 år. Siden jeg ikke vet om det er hvete eller andre melsorter, gluten eller et av de ca 23 000 mulige proteinmutasjonene i hvete som er problemet har jeg vært strikt med hard hånd. Det vil si at jeg ikke bare har kuttet gluten, men jeg har kuttet alt som jeg kan finne som er laget av hvete, bygg, rug, spelt, emmer eller havre… Det inkluderer også en god del glutenfri varer.

Om man finleser betingelsene for at en matvare skal kunne kalles “glutenfri” så innebærer det bare at det skal være under 20ppm gluten i varen – det vil altså si at man kan få “glutenfritt” øl brygget på malt… og “glutenfri” produkter med hvetestivelse. http://www.ncf.no/contentpg.aspx?zone=318&MenuNode=634829655042343750 

I tillegg har man problemet med “hvetederiverte” ingredienser i annen mat som ikke behøver å merkes siden “noen” mener at “man” helt sikkert ikke reagerer på de proteinrestene som eventuelt måtte finnes. Dette gjelder f.eks maltodextrin (i omtrent alt som inneholder buljonger, eller kjøttsmak  – typisk alt fra godteri til posesupper), dextrose og dextrin, karamellfarger, malt og glukosesirup, med flere. http://www.glutenfreedietitian.com/newsletter/2011/07/27/wheat-based-dextrin-how-much-gluten-does-it-contain/

Vel – i mitt tilfelle så har det ført til at vi (jeg har heldigvis en meget velvillig mann på kjøkkenet) i all hovedsak har gått tilbake til basics på kjøkkenet – og har blitt RAM på å lese ingredienslister. Her kokes det kraft og tacokryddret blandes selv… Tungvindt – ja. Spesielt når vi er ute. Jeg vet vel at jeg har fått i meg maltodextrin ved noen tilfeller der. F.eks fra den brune maizenajevningen. Men ikke hjemme. Og ikke ofte. Og det å gå ut og spise har blitt av typen “man ringer først og varsler kjøkkenet”… og deretter nistirrer man mistenksomt på med man har fått på talerkenen. Og aller helst velger man ting som man vet er glutenfritt – som salater (uten brød, krutonger eller pasta, selvfølgelig) eller omeletter… Eller rent kjøtt. Og ja – jeg kaller meg “glutenintolerant” ute…  selv om det betyr at jeg kan få sånne “liksom-glutenfri” produkter. Det er lettere for andre å forstå og enklere å håndtere for et kjøkken.

Men – den virkelig gode nyheten er at på disse årene så har antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet i fritt fall. Det er en kjent overrepresentasjon av cøliaki blant oss som har hashimotos/graves og andre autoimmune sykdommer. Jeg trodde ikke jeg “var av dem” siden jeg ikke hadde større mage-tarmsymptomer, men jeg har endret overvevisning. Korn slår ikke ut på magen for meg, men i nesa og gjennom lettere hovent underhudsvev – vannsamlinger. Så noe i kroppen min setter pris på at jeg ligger unna kornet.

Det som også er interessant er at jeg har ikke hatt noe som nærmer seg en bihulebetennelse på disse årene etter jeg ble kornfri. Bihulebetennelse var ikke en årlig foreteelse før, men nærmere en konstant tilstand. Det er så utrolig fantastisk å kunne puste gjennom nesa hver dag, hele tiden – i sær når jeg i omternt 18 år tidligere var konstant tett. Jeg er kun lettere bitter over de 18 tette årene forut … men det er det formålsløst å bruke tid på nå.

Jeg vet at jeg syter litt over at det er litt vanskelig ute (har forøvrig blitt mye bedre!) og litt tungvindt hjemme (man må lære seg å spise noe annet enn brød til alle måltider) så har en økende bevissthet rundt disse problemene OG lavkarbobølgen gjort det MYE lettere. I tillegg er det sånn at når det virker så er det iallfall helt uaktuelt for meg å gå tilbake.

I stedet vil jeg anbefale andre med diffuse problemer å rett og slett bare prøve 30 dager kornfritt. (Man kan knapt nok forlange at en lege skal kunne se sammenhengen mellom korn og bihulebetennelse…. Google har noen treff, men sammenhengen med leddsmerter er f.eks mye mer kjent.)

Enten blir man bedre – ellers så har man rett og slett bare vært uten korn i 30 dager. Ingen krise det.

Interessert i å lese mer?
I så fall anbefaler jeg boka “Wheat Belly” av William Davis (http://www.wheatbellyblog.com/). Han skriver mye om dagens hvete kontra “urhveten” og hvorfor det ikke bare er gluten som er et mulig problem med hvete. (Nå skal det sies at man også kan si at boka er litt “amerikansk sensasjonalistisk” skrevet, men om man salter den litt og og også kjenner på kroppen hva som stemmer for seg selv så er den vel verdt de timene man bruker på å lese den. Den bør iallfall overbevise om at det ikke er greit å stille seg helt avvisende til at hvete kan være et problem.)

Edit:
Det ser ut som at denne posten er sterkt utsatt for spam, så jeg stenger den nå for kommentarer. Har du noe du vil meddele om denne posten så ta kontakt på epost.

Hvor mye menneske er du i prosent?

1% eller 10%? Ja, dette er spørsmålet som stilles i denne TED-presentasjonen. (Som er 18 minutter presentert både på inn- og utpust.)

Har du noen gang lurt på hvordan blekksprut kan lyse? Eller hvordan bakterier kan snakke sammen? I så fall – eller om du bare ble litt nysgjerrig – så anbefaler jeg denne videoen.

http://www.ted.com/talks/bonnie_bassler_on_how_bacteria_communicate.html (Får ikke til å embedde den der…)

Og så kan vi siden ta en diskusjon på hva disse 2-3kg med bakteria kan gjøre med oss. Vagusnerven – en av highwayene i nervesystemet sitter godt klistret til fordøyelsessystemet vårt… Kanskje vi burde tenke på dem og være litt snille med dem sånn at de i sin tur er snille med oss?

Jeg kan iallfall for egen del si at fordøyelsen og helsa mi ble mye bedre raskt, både ved hjelp av pre- og probiotika, men mest ved hjelp av fordøyelsesensymer og russisk villgjæret kål + kombucha. Veldig vesentlig for oss med stoffskiftesykdom siden opp mot hele 20% av lagerhormonet t4 (gjerne gitt som levaxin) omdannes til det bioaktive hormonet, t3 ved hjelp av disse bakteriene.

On that note vil jeg legge med en TEDx-presentasjon også… og Dr Terry Walsh som brukte mat for å redusere sine MS symptomer i en sånn grad at hun igjen framstår som velfungerende.

 

Så kanskje, kanskje jeg skriver om tomatene i drivhuset eller gresskarene i komposten neste gang. 😉

Adjø, Anton

Hvem skulle tro at jeg skulle bli sentimental over en surdeig … Ikke jeg iallfall.

Anton har vært i mitt liv i litt over et år. Etter mange gode oppskrifter og mye moro var jeg ikke klar til å kaste ham da jeg måtte over på melfri candida-/eliminasjonsdiett. Så jeg satte Anton i fryseskapet.

I forrige uke var jeg ferdig med utfordringsdelen av dietten med hensyn til melvarer. Jeg gjorde som før – spiste 3 større porsjoner av matvaren jeg testet daglig, så ren som mulig. (Det ble mye vassgraut og pannebrød med bakepulver i denne perioden …) Under uttestingen skjedde det IKKE det samme som med melk, bønner, quinoa og maltiol (kviser, mye luft i magen og etter varierende tid diarré). Men det skjedde mye annet rart.

– Jeg gikk opp 2kg (jeg spiste til jeg ble mett – sånn som jeg har gjort hele tiden)
– Jeg fikk mye væske i kroppen (kjente det på ringer, på anklene under sokkene, og på bukselårene med tettsittende klær)
– Jeg ble tett i nesa og i mellomørene (fikk morgensnørringen tilbake og dotter i ørene ned en bratt bakke til jobb som de siste 5 årene har vært mellomøremåleenheten min. Følge av væsken i kroppen?)
– Et par netter fikk jeg tilbake dovningen i hendene som jeg hadde før jeg fikk stoffskiftemedisin (carpal cubital tunnel syndrom – dette SKREMTE meg virkelig)
– Mer kviser
– Et mellomrom mellom to tenner som ofte blør men som har vært bedre en stund begynte å blø igjen i kontakt med tanntråd
– Noe lavere basaltemperatur om kvelden og frossen på beina på første gang på et halvår

Da jeg sluttet med mel igjen ble jeg varm i løpet av 24 timer og sover igjen under sommerens badelaken. Det tok 3 dager før jeg hadde fått sluppet all væsken, hånden har vært bra siden første natt og etter 4 dager var nesa fin. Kvisene er på retur. Tannkjøttblødningen har gitt seg igjen med forsiktig flossing og tannkjøttet holder nå på å bli sterkere igjen.

Ingenting av dette er konlusivt. Det tok tross alt 4 dager rug + 3 dager bygg + 3 dager hvetemel med 1-2 dager “fri” mellom hver meltype før jeg opplevde dette. Totalt en periode på ca 14 dager med snikende endringer. Jeg tok melet fortløpende nettopp med tanke på en mulig samlet virkning av gluten. Det er muligens glutenvirkning jeg fikk siden havre gikk greit (eller gikk greit fordi den var først av melene og det er samlet effekt jeg merket).

Jeg tror neppe jeg får noe utslag på en cøliakiprøve etter dette. Blodprøvene er visstnok mangelfulle og tarmprøven krever store skader for å slå ut som “positiv”. Men for meg er troen på en sammenheng nå så sterk at jeg velger å utelukke glutenholdig korn fra dietten min på ubestemt tid i stedet for å spise mel i 6 måneder og be om en cøliakitest. Om disse følgene “bare” kommer av mye vann i kroppen – vel, så er det unødvendig vann som medfører unødvendig ubehagelige “bivirkninger” for meg.

Så i går tok jeg Anton ut fra fryseskapet og satte ham på benken. I morges hadde han tint opp og jeg så at han hadde begynt et tappert forsøk på å boble. Men han fikk ikke mat … han fikk gå i vasken. Latterlig, men det var med et skikkelig stikk i hjertet jeg tømte ut den boblende boksen.

Ja, jeg er lei meg. Irrasjonelt, men jeg er det. Jeg var glad i brødbakst. Spesielt i hjemmelagde surdeigsbrød som jeg oppdaget i fjor. Men om overnevnte symptomer er “prisen” så er jeg ikke interessert i å betale. I bakhodet leker tanken om at “kanskje det finnes stoffer i mel som en lengre gjæring – som i en langtidshevet surdeig – kan denaturere”. En del “fringe”-forskere mener at deler av proteinet kanskje kan brytes ned til håndterbare deler for noen som ikke tåler vanlig, hurtighevet gjærdeigsbrød … (Se The Healthy Skeptic for mer om proteiner og aminosyrer i korn)  Men om det gjelder meg? 

Eliminasjonsguruen min mener at dersom man er usikker på resultatet på en matvare skal man doble eliminasjonstiden før man tar en ny test. Altså tidligst om et år? Og da kanskje med surdeig? I året i mellomtiden har kanskje antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet ned på målbart nivå.

Om jeg da kommer til å tørre å eksperimentere? Jeg vet ikke. Det er gode grunner for å være forsiktig også … Nå er det bare en dag av gangen framover – uten mel.

Glutenintoleranse???

kornvarerJa, det lurer jeg på. Jeg vet fra før av at folk med Hashimotos (og  mange andre autoimmune sykdommer – blant annet Sjøgrens og diabetes) er overrepresentert med cøliaki. Det er faktisk så mange at Dr. Kharrazian (som er en legende innen behandling av Hashimoto’s) anbefaler ALLE med denne diagnosen å leve glutenfritt.

Og det er velkjent at mange med glutenintoleranse/cøliaki går i årevis før de får diagnosen. (Typisk mellom 10 og 20 år.) Spesielt gjelder dette for voksne. Og man mener at så mange som 2% – eller fler – i Norge har cøliaki. I en engelsk studie fant man sterk underdiagnostisering av cøliaki hos barn.

Likevel… Likevel har jeg trodd at det deilige brødet ikke er noe problem. (Annet enn at det vises på vekta når jeg spiser det da. Winking smile)

Nå er jeg mye mer usikker. Ifm. eliminasjonen har jeg utelatt sukker, gjær, melk og mel mfl. nå i over 6 måneder. Melk er en issue for meg fant jeg ut.  Og nå var tiden kommet til å begynne med melvarene. Havre i form av store mengder havregrøt i 3 dager gikk greit. Igjen bortsett fra at jeg ble lei.

Men bygg – her er jeg altså sterkt usikker.

Pro:
    IKKE luft
    IKKE magesmerter
    IKKE mer kviser
    IKKE konklusivt dårlig i magen

Dette er symptomene jeg fikk under testing av både geitemelk og kumelk. Samt bønner.

Kontra:
    “Giddalaus”
    “Flatt batteri”
    “Muskelmurring i hele kroppen”
    “Hangover” i kroppen (med unntak av hodepine og vegg-til-veggteppe i munnen)
    “Dårlig humør”
    “Menssmerter” – så sterkt at jeg var sikker på at noe var i emmning
    Snørrete til morgenen
    “Pre influensa”-følelse/”tett/trangt” hode, men ikke direkte hodepine

Dette er sånn jeg følte meg tiltagende de tre dagene jeg spiste bygg. Og det på tross av at jeg har passet på å sove godt.

Altså – alt er så diffust at jeg lurer på om jeg driver med storstilt innbildning/somatisering her. Men dette var altså tiltagende i den perioden jeg spiste byggrøt, og avtagende nå etterpå. Og så er det jo sånn at symptomene ved cøliaki/glutenintoleranse er så veldig bredspektrede. Men ett av dem er iallfall manglende evne til å øke blodprosenten. (Check! Siden jeg var bittelita har jeg hatt fast plass helt “i bunnen av normalområdet”) 1 av 33 med jernmangel viste seg å ha cøliaki. Og da regner man blant de som har så utslitt tarm at tarmtottene ser bortimot flate ut under en biopsi. (Hvor lang tid tar det før man når det stadiet?) Jeg anbefaler tabell 1 i forrige lenke for å se assosierte plager. (Får ikke til å linke direkte, dessverre.) Det er skremmende. Og diarre – som mange *tror* er tett koblet kommer helt ned på 7. plass av symptomlista. Vanlige, mindre vanlige symptomer og krysskoblinger er jernmangel, folsyremangel, lave d-vitaminnivåer, nervopati, irritabel tarm, leddsmerter, benskjørhet, diabetes, stoffskiftesykdom med antistoffer. Lista er ikke uttømmende.

Dog – jeg maler ikke fanden på veggen ennå.

  1. Det er ikke sikkert. Hvete og rug får avgjøre det.
  2. Jeg har levd glutenfritt i et halvt år. Det går veldig greit. I sær om man går lavkarbo i stedet for “erstatningsbasert”
  3. Om jeg blir SÅNN når jeg spiser gluten – ja da kan det rett være.

Jupp. Det er spennende tider.

NB – har DU sterk mistanke om cøliaki så få tatt prøver FØR du slutter med gluten dersom stønad er viktig for din økonomi. Har man påvist cøliaki gjennom biopsi får man rett til grunnstønad fra NAV etter sats 4 for voksne. Men det krever altså en positiv tarmbiopsi. Om man går glutenfri må man spise gluten i 3-6 måneder før man oppnår synlig tarmskade igjen. De færreste som har funnet et godt liv uten gluten vil betale den prisen for stønaden.

Har man kun intoleranse og ikke cøliaki kan det være vanskeligere å få gjennomslag for støtte til fordyret kosthold . Men det kan være mulig.

Mer eliminasjonsutfordring

Nå har magen vært i godlune lenge – så da er det bare å få tatt de siste matvarene på mistenkt-lista. 

I dag kom turen til mandler. Mandler er kjeeeeeedelig å spise. Iallfall 3 ganger daglig på tom mage. Jeg må ha en håndfull hver gang. Så jeg ristet mandler.

Man tager:
1 pose mandler med skall
1-2ss smør
Salt (ev. andre krydder)

Sett en panne på middels varme. Smelt 1ss smør til halve posen mandler. Ha i så mye mandler at panna er dekket, men ikke så mye at de blir liggende i dobbelt lag. Rist panna slik at mandlene blir fete rundt og ikke blir svidd (Plata mi går til 12 og jeg brukte 5-6 som ligger like under vannkokepunktet på plata). Tilsett salt og rist mer til de er noenlunde tørre.

Variér med paprikapulver og litt chilli … eller f.eks karri.

Godt til kveldsfilmen og også “lov” på lavkarbo.

Eliminasjonsdiett – status

Sånn innimellom jakt på stylterotter og stauder trengs det litt statusevaluering.

Jeg er fremdeles på eliminasjonsdiett. Magen min er litt ubestemt. Noen dager bra, andre dager mindre bra. Den gode nyheten er at selv “mindre bra” er mye bedre enn en “vanlig dag” for et halvt år siden. Smile

Av oppdagelser kan jeg melde at melk havnet på “tåles kun i begrensede mengder”-lista. Og at det sannsynligvis er laktosen jeg ikke tåler. Det som er fint er at magen nå er såpass fin at det tok hele tre dager (ok, 2,5 da) før jeg fikk reaksjon. Det beviser bare at man må være nøye med testingen fordi en bedre mage bruker lengre tid på å bli så “slitt” at den reagerer. Lagret ost og smør ser heldigivis ut til å gå fint siden det er produkter med lite laktose. De fleste med laktoseintoleranse kan tåle noe laktose. Og dessuten kan man få laktase – enzyment som spalter laktose – i tablettform og ta til måltidet dersom man vet man “må” konsumere mer enn man tåler. Men – det er nok lurt å kjøre en “don’t push it”-tilnærming. Altså… om man tåler én kakao eller en ss rømme på tacoen – så ikke spis taco og kakao samme dag.

Tine har faktisk veldig bra sider om melkintoleranse, samt en pdf med oversikt over laktoseinnholdet (*) i flere av deres produkter.

(*) Tine la om sine sider rett etter at jeg skrev denne posten så nå finnes oversikt over laktoseinnholdet HER.

For meg kom ikke melkintoleranse som noen stor overraskelse. Pappa kunne ikke drikke mer enn ett glass melk før han fikk diaré (merkelig nok var det bedre med ikke pasturisert/homogenisert melk), og selv hadde jeg en periode i begynnelsen av 20-årene hvor jeg “vente meg til melk” … Ja, hvor tett går det an å bli … Confused smile Det jeg gjorde var nok å slite ut magen… *rister oppgitt på hodet* Jeg merker meg at Tine synes man skal følge denne framgangsmåten. Jeg er absolutt ikke enig i at det går an å “venne seg av” en laktoseintoleranse, og tror det er salgsleddet som snakker mer enn noen som har kjent problemet på kroppen. Kan man ikke spalte laktose så kan man ikke “lære” kroppen det. Man kan bare lære seg hvor sine egne grenser går og holde seg under reaksjonsmengden.

Og en kveld – etter en pose sukkerfri vingummi – oppdaget jeg at enten mannitol eller maltiol ABSOLUTT ikke er noe for meg. Det ble noen smertefulle timer hvor det mest kjentes ut som at jeg burde tjores til senga for ikke å fly bort som en uknytt balong. Men aspartam og sorbitol ser ut til å gå greit – iallfall i halspastill-mengder.

Andre ting på reaksjonslista er bønner og quinoa. Quinoa i ganske sterk grad, bønner i mindre grad.

Så nå gjenstår det å teste ut kiwi, mandler, melvarer(rug/hvete/bygg/havre) og candida-matvarene (gjær, sukker)… Og jeg gleder meg sånn til et glass hvitvin!!! Men det blir nok ikke før ut i august. Jeg venter på noen prøver som vil vise blant annet candidastatus da, og siden det ikke er lenger til så gidder jeg ikke å hive meg over disse matvarene før jeg vet om jeg kan fortsette å spise dem etter endt testing.

Ellers lever jeg nå veldig lavkarboinspirert. Med det mener jeg at jeg finner masse tips og oppskrifter derfra. Og så bruker jeg sukrin og FOS (frukto-oligo-sakkarider) som søtstoff. Jeg spiser litt poteter og ris, men ikke i så store mengder. Derimot går det litt nøtter, litt frukt (under 250 g/dagen på grunn av candida-anbefalingene), mye protein, egg og noe fett. Jeg forsøker å holde meg til mettet fett + fiskefett og å redusere fett fra planteoljer til et minimum. For meg har dette gjort mye godt. I kombinasjon med ny medisin har jeg tatt av stoffskifte-/levaxinkiloene og har nå matchvekt – samme som da jeg var 16 år … Open-mouthed smile .

FOS er et prebiotikum, Inulinet som finnes i FOS er et sukkeralkohol som ikke påvirker blodsukkeret i særlig grad. Derimot blir det til bakteriemat i tynntarmen. Og mat til de “gode” tarmbakteriene. Derfor bør man være forsiktig når man begynner med FOS. Det skal tas litt og ofte om dagen. (Bare 1-1,5 ts i sum første dag.) Mye i en utrenet mage vil gi gass på grunn av bakterieveksten. Disse bakteriene lever bare i noen timer og dermed trengs tilførselen av FOS å være jevn for å gi et godt miljø for de vi ønsker å ha der.

Så for meg har dette kostholdet vært en velsignelse. Den ene store ulempen er at det er usosialt … Kafélivet finnes ikke og å reise krever planlegging og niste. Menmen. Det er et lite offer. I venneflokken nyter jeg medbrakt, så det går fint.

Og som “mat for tanken” vil jeg anbefale disse to bloggene. De er skrevet av en psykiatriker som har spesiell interesse for sammenhengen mellom sinnets helse og mage-tarmsystemt. Altså hvordan magen vår påvirker den psykiske helsen. Hun tar for seg alt fra depresjon til autisme og diskuerer nyere studier innen gut-brain-sammenhengen. Veldig mye leseverdig stoff der.

http://evolutionarypsychiatry.blogspot.com/
http://www.psychologytoday.com/blog/evolutionary-psychiatry/feed

Ett år med Hashimoto’s

196Da er stoffskiftet mitt offisielt ett år. Antakelig er det – som med Jesus – feilberegnet med minst et par-tre-fem år. I 2008 var første gang jeg oppsøkte lege for vedvarende slapphet&trøtthet&utaforhet. Da hadde det nok antakelig allerede vært i utvikling i minst 1-2 år, kanskje mye lenger. Men 2008 hadde jeg fått musarm og carpal-tunnelplager, to mer konkrete plager i et hav av diffuse “influensa-/utbrent-/stress-“symptomer.  Alle en del av et større bilde. Disse, og et lass andre større og mindre planger har nå forsvunnet.

Dessverre hadde jeg en fastlege som ikke kunne nok dengangen da (og ikke jeg heller for den saks skyld). Legen tok prøvene fritt T4 (“lagerhormonet”), fritt T3 (det aktive hormonet, et derivat av T4) og TSH(signalstoffet som sier om noe om at kroppen ønsker mer eller mindre T3/T4 produsert; høyt tall betyr “produser MER, NÅ”). Alle var innenfor normalen. (Den statistiske normalen iallfall, jeg vet ikke hvordan de lå i forhold til min egen naturlige normal siden jeg ikke har “friske” målinger … TSH-setpoint og fT4-nivå er visstnok veldig personlige verdier.) Hadde legen i tillegg beordret test av anti-tpo (antistoffer mot skjoldbruskkjertelen) hadde jeg kanskje fått starte behandling allerede da, for når jeg fikk målt den første gang i juni 2010 lå den over 1300… Det er der laboratoriet slutter å telle og der har den ligget siden. Normalt sett skal denne tellingen være under 60 på målinger foretatt hos “mitt” laboratorium.

Velvel. Det er vann som har rent i havet. Jeg vil bare innprente at fT4 og TSH bare kan si noe om hvordan kroppen håndterer det som skjer – ikke om man er underveis til hashimoto’s. Det kan derimot den lille anti-tpo-testen fortelle nokså utvetydig. Om den, sammen med et symptombilde intikerer at man er på vei til å utvikle lavt stoffskifte, og det har gått så langt at det gir fysiske symptomer er det ingen grunn til å vente med behandling. Derimot finnes det studier som indikerer at en tidlig behandling kan bremse antistoffene og dermed destruksjonen av egen hormonproduksjon.

For min egen del har jeg byttet lege og går privat. Det er kostbart, men jeg har funnet et sted hvor jeg får en lege som VET at stoffskifte påvirker hele kroppen og VET hva som ofte er utløsende årsaker, vet hva som er vanlige følgeproblemer og så videre. Og det er en lege som ikke har bestemt seg for hvilken medisin som virker best for meg uten å i det hele tatt ha erfaring med alternativet…!!! Jeg har ikke noe problem med å godta manglende erfaring, men forutintatthet på mangelfullt grunnlag synes jeg er dårlig.

Siden jeg var heldig å ta tak relativt raskt (må jo det når man forhåpenligvis skal ha et langt liv med dette, og én autoimmun sykdom ofte tar med “vennene” på “kræsje-kåk”-fest i den kroppen den herjer) så har jeg så langt (bank i bordet) sett lite av de langsiktige problemene med lavt stoffskifte. Og legen min har dermed vært opptatt av å sørge for å få resten av meg tilbake i normal gjenge og ikke minst, finne antistofftriggeren… for så lenge jeg har antistoffer er det noe som plager kroppen. Og dette kan seinere manifestere seg via andre plager. Det vil “vi” ikke ha noe av. Jeg er glad for den legen, altså… selv om det blir mye prøving og litt feiling underveis.

Vi har så langt krysset av amalgam som “mulig medvirkende”, men neppe hovedmistenkt. (Jeg har hatt MYE “sølv” i tennene og sykdommen utviklet seg kraftig i de årene jeg drev og byttet disse plombene. En vanlig plombebytting frigjør mye kvikksølv… Nå har jeg tatt den siste plomben. Og et par dager etter byttet fikk jeg mageproblemer. Tilfeldig? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet ikke.)

Så er det gluten og melk. En del mer behandlere mener at glutenintoleranse (glutenintoeranse omfatter, men er ikke begrenset til cøliaki) står for så mye som 8 av 10 tilfeller med autoimmun stoffskiftesykdom. Og da med laktoseintoleranse på en god andreplass. Hittil har jeg funnet ut at laktose og meg … vel, vi går definitivt ikke sammen i store mengder. I mindre mengder – som ost og smør – ser det ut til å gå bra. Melk ER med andre ord for kalver.

Så hva er oppsummerningen? Vel – selv om det var et slag å få en diagnose så var det deilig å få rett og kunne begynne å gjøre noe med det i stedet for bare å bli verre. Jeg har tross alt bodd med denne kroppen 29 år i åtte år nå… Winking smile Og jeg vet hva som er “riktig”. Jeg forventer ikke å kjenne meg som 16 igjen, men jeg forventer at “jeg virker”. Nå kjennes den “riktig” ut igjen. Bare så synd at jeg tapte iallfall 2-3 år med behandling og et bedre liv før også legen ble enig med meg.

Og om noen lurer på illustrasjonen – så er det fordi jeg kjenner meg som en av de løvetennene som kommer opp på gårdsplassen. Nedtråkket, bekjempet og overkjørt – men nå blomstrer jeg likevel. Smile