The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

Svosjhhhh … KLASK! …

Svosjhhhh …. KLASK! … Svosjhhhh … KLASK!

Jeg titter opp på den unge, noe bleke kvinnen som sitter rett ovenfor meg. Hun tviholder i benken under seg med hendene i et kryssgrep mellom godt skrevende bein. Knoklene hennes er like hvite som mine egne. Uttrykket er lidende hver gang vi klasker ned i bølgene.

Jeg vet hvorfor.

For hver gang vi forserer en bølge holder jeg igjen det jeg makter for ikke å bli løftet opp fra glassfiberbenken med påfølgende smertefulle landing når baugen treffer bølgedalen.

I løpet av natta har noen byttet ut den blå fløyelen med noe som mest kan sammenliknes med en kulekjøringsløype. Med halvannen meter høye kuler. Som båten slår ned på.

Jeg flytter blikket til kjæresten til kvinnen. En mann i slutten av 20-årene. Han ser tilbakeholdt redd ut. Eller iallfall bekymret. Og han vil ikke vedvære seg det. De andre passasjerene er stort sett i samme alder.

Tre yngre menn danner en gruppe som kjenner hverandre – en er rødhåret, erketypisk “irsk, med fregner” tenker jeg. Han er tydelig uvel. Nummer to har hva jeg kaller “italiensk utseende” og virker livredd. Den siste i trioen er en solbrun, gulblond gud.  Han får meg til å stoppe opp, og i et halvt øyeblikk ønsker jeg at jeg var 10 år yngre. Før jeg fortsetter å fundere på hvordan iallverden han klarer å sitte så avslappet og lese uten å bli mørbanket.

Så er det oss to. Ikke lenger i 20årene i skinn, men fremdeles stort sett i sinn – liker jeg å tenke.

De to siste er et noe eldre ektepar – snorklere. De er i 50-årene, men ser ut som de har vært ute en vinterdag før. De er begge senesterke, med et sporty utseende Det er de vi vi kan takke for at turen ble gjennomført. Frenchie’s setter egentlig en grense på 10 betalende for at turen skal gjennomføres – vi slapp gjennom med 9. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om jeg egentlig er glad for det.

Selv om det er vår eneste sjanse til å dykke i The Greate Blue Hole  det gjelder.

Heldigvis blir jeg aldri sjøsyk, tenker jeg.

Oppmøtet var 06:00 på piren i dive shak’en til Frenchie’s. Vi var i sterk tvil om båten ville gå ut da vi gikk dit – om natta hadde en kjapp liten tropisk storm blåst tvert over øya og gjort sitt beste for å “søkkvåte” skoene våre på trammen utenfor huset. Den hadde lykkes om jeg ikke hadde bråvåknet og løpt ut i pysjen for å ta dem inn. Palmeblader og rusk og lauv var blåst ut i veien. Tross alt var det 2,5 timers gange ut i åpent hav østover vi skulle. Langt utenfor den beskyttende revkanten, via Turnefee Atoll til neste atoll – The Lighthouse Reef.

Men Frenchie’s hadde bestemt seg for å kjøre tur – bare med bytte av båt til “den store” – med 3×150 hester i hekken. Og etter rigging av utstyr, en kjapp “frokost” av typen “inkludert i prisen (=gjør det billig med loff, te og syltetøy) var vi på vei ut. 

Vi svinger inn i en kanal uten brottsjøer blant dønningene og plutselig er sjøen stille. Det er som “orkanens øye” har landet på vannflaten. Og vi er midt i det. The Great Blue Hole. Et hull, drøye 320m i diameter og 125 meter dypt, med en kant som bare er 1-2m dyp rundt – midt ute i det blå havet, uten landkjenning.

Rent fysisk er The Blue Hole et “sinkhole” – en forhenværende grotte hvor taket har falt inn. På land kan den ha vært en cenote mens dinosaurene vandret verden. Samtidig er dette omdiskutert siden landet ikke skal ha vært så høyt. Men hulen kan ikke ha blitt dannet under vann. Så det er et mystisk sted på mange måter.
Jacques Yves Cousteau var mannen som gjorde dette stedet kjent, og i følge lokale rykter, også den som sørget for at det er mulig å komme inn og ut med båt … Og bidro til at det i dag er ett av Belizes større turistattraksjoner – inkludert på verdensarvlisten siden 1994. 

Divemasteren gjennomgår sikkerhetsreglene. Jeg kjenner at jeg blir irritert, selv om de stort sett er fornuftige, og spesielt når man velger å ta dykkere som såvidt har dykket med sin AOWD ned til 40 meter. Jeg funderer på om de virkelig gjennomfører slike dykk med 10 personer uten å ta med en divemaster til? Jeg håper ikke det. Men i dag er vi 7 siden det er to som kun skal snorkle ringen. Og jeg & Husets Herre er vel vant med å dykke selvstendig i par, så jeg er ikke bekymret for oss.  

Dykkingen her er anneledes enn hjemme. Den foregår mye mer som “guidede gruppeturer” enn som selvstendig utforsking i buddypar. På et slikt dyp må man regne med muligheten for nitrogennarkose og vi er antakelig heldige siden vi bare blir 7 dykkere på den divemaster.

Vi synker ned i det blå langs veggen. Jeg konsentrerer meg med å holde øye med computeren, Husets Herre og divemasteren – i prioritert rekkefølge. Vi går dypt så raskt som vi klarer å utlikne ørene. Ned til 40 – for å beholde mest mulig av den korte “bunntiden”. Den grå og livsløse bergveggen vi synker forbi minner til forveksling om det å dykke i Norge. Men i Norge greier man seg ikke med våtdrakt. Jeg sjekker temperaturen. Computeren sier at det er 24 grader i vannet. Jeg er glad jeg valgte å leie en “shortie”.  Dette er det kaldeste dykket vi har hatt på turen, og det kjennes.

På 35 meter ser jeg stalagtittene. De henger langs kanten av det som har vært hulehvelvingen før den åpnet seg. De er DIGRE. Som 3-7meter store haitenner farer en tanke gjennom meg. Jeg snur meg lyser utover fra veggen. Vi ble tross alt fortalt at vi kunne se hammerhai her om vi var heldige. Men det er ingen hai der.

Gruppa har fulgt dykkelederen og vi svømmer mellom stalagtittene. Det er storslagent. Husets Herre og jeg er sist – jeg suger i meg inntrykket. Det er en fremmedartet verden, både likt og ulikt å besøke huler på land. Å kunne sveve mellom stalagtittene er helt særegent . Jeg tar meg i å ønske å kune gå helt ned til stalagmittene. Men det krever annet utstyr og en helt annen tur. 

Det blir gjerne sånn – at vi blir ettersleperne på guidede turer. Vi er vant med fototurer i kaldt vann hvor man svømmer sakte for å bevare varmen og lufta lengst mulig mens man titter nøye etter motiver. Ikke slik som her, hvor man har mer enn nok luft for den tilmålte tiden og heller dekker et større område pr dykk. Til tider er det frustrerende. 

Divemasteren signaliserer at vi skal gå oppover. På 10 meter føler jeg meg tom. Jeg er litt skuffet over at vi ikke har fått se hammerhai. Samtidig vet jeg at det er storforlangende av meg. Tross alt fikk jeg se min første hai for bare to dager siden. Men nå vet jeg jo at jeg iallfall ikke har helsvart hai-karma, så jeg hadde håpet.

Forøvrig er sikkerhetsstoppen på 6m er akkurat så kjedelig som slike pleier å være hjemme i Norge. Det er litt fisk, men ikke noe spektakulært. På vei opp i båten snakker vi begeistret om stalagtittene. Husets Herre og jeg er skjønt enige om at to undervannsscootere hadde vært tingen for å dekke en større del av diameteren på ett dykk.

I båten får vi vite at hai-ryktet The Great Blue Hole har først og fremst var tuftet på mating. Og selvfølgelig så begynte det å gå litt vel vilt for seg (ingen ulykker såvidt jeg vet, men “nære unna”) og dermed opphørte matingen. Og dermed er det da også lenger i mellom at man kan se hai på dykkene der nå. Jeg synes egentlig det er riktig – og personlig har jeg mye større glede av de få ekte villdyrene jeg har fått sett enn de halvtamme. Det være seg matede haier eller matede løver.

Og dette var bare det første av tre dykk for dagen. Vi setter kursen mot Half Moon Caye hvor vi først skal dykke The Half Moon Caye Wall og etterpå The Aquarium.

Fra youtube. Ikke vår, dessverre–men representativ, med unntak av haien.
(Og jeg snakker IKKE i masken!!!)

Og det ble det (en fin helg, altså)

Så bare for å avkrefte ryktene – det er ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om det er stille her – heller fordi jeg (for én gangs skyld) har vært opptatt med «RL». (Real Life.)

I helga har jeg vært på sniffetreff – som ikke involverte hvitt pulver, men flytende væsker fra ymse land og ymse kjemikalier. De aller fleste substansene var rimelig velduftende. Og med likesinnede så blir sånne ting veldig hyggelig. Vi rakk lunch, Gimle parfymeri, Heaven Scent, Hermés og parfymeriet på Christiania Glassmagasin hvor Gunda fra Alt Godt holdt et foredrag med parfymeklassifisering og masse duftende eksempler.

Det gikk så godt som hele lørdagen på. Og jeg kjørte ikke tomhendt hjem …

Og søndag rakk Husets Herre og jeg årets første dykk. Det var bare 30 min, men vi rakk da å bli våte i håret og frossne på fingrene, iallfall. 😉 Og vi fikk en myk start på sesongen, samt en utstyrssjekk. Og det viste seg å være greit, for den ene flaskehalsen min piplet luft, så her må flaskene tilbake til dykkesenteret en tur.

For de som ikke vet det så er tiden før fjordene blir fulle først av ferskvann, deretter av varmere vann, den tiden hvor det er klarest i vannet. Ikke at det betyr så mye i Iddefjorden, men for tiden kan man se litt lengre enn i den sommerlige ertesuppen iallfall. En annen ting med denne tiden er at man 1) har veldig liten risiko for nærgående båter og 2) «faren» for å se nakensnegler er høy. Ikke spør meg hvorfor, men seinvinteren/tidligvåren er tiden for nakensneglespotting.

I dag så vi rød frynsesnegl allerede på 6m dyp. Og det var de store – helt opp i 3-4 cm, ikke de mikroskopiske på 5mm. Å dykke i Norge har sin egen sjarm. Det kan ikke sammenliknes med de lyse, akvarieliknende dykkene i sydligere strøk der korallrevene bugner av fisk og du bokstavelig talt ikke ser fisken for … bare fisk.

Å dykke i Norge er en skattejakt der man må finne fram sin indre Indiana Jones og lete etter det store i de små tingene. Severdighetene her er enten små, godt skjult eller langt mellom. Men gleden er desto større når man f.eks på 20m dyp i Nord Trøndelag finner noe som «Bibelen» (boka «Dyrelivet i havet») mener ikke er vanlig lenger enn til Stadt og da fra 40m og ned.

Dagens «fangst» var altså flere røde frynsesnegler, noen flyndrer, tre stingsilder (som Hobbyfiskernaboen får) og et par solbriller (de fikk ligge til neste dykker) og et vrak – en sjekte som hadde sunket ved moringen i fjor sommer. Den gjorde sikkerhetsstoppen mer minneverdig enn de fleste.

Kvelden ble avsluttet med treretter på vertshuset i Sponvika. De kjører helgemiddagstilbud: treretter til fast pris (150 kr). I dag var det forrett av bakt laks med blomkålpurré, hovedrett av kyllingfilet, hjemmelaget potetmos og saus og cappuchinomousse med bringebær til dessert. Vi vandret mette og fornøyde derfra. 

Som sagt – en fin helg.

Halvannen dag på Nærøydykk

Også postet på www.dykkeprat.no – et glimrende dykkeforum.

Sivert Wicklund har bygget opp et lite(?) dykkesenter i Nærøy. Senteret har det man trenger; en liten butikk med det nødvendigste, kompressor, overnatting, badestamp, flott uteplass osv. Mer om senteret og dykkene kan finnes på www.ndive.no (NB – velg sidene på engelsk da de er mye mer utfyllende enn de norske.)

Vi fikk tre dykk der. Det første var et relativt grunt naturdykk (Tranøyholmen). Landskapet var veldig likt Jøa, Nordtrøndelag (hvor jeg kommer fra og vår «base» i ferien) og vi så stort sett det samme fauna-/floramessig. Ikke rart siden det nok ikke er stort mer enn 3-4 mil i luftlinje i mellom. Det samme vil si: mye tang og skjellsand og «sikt» i forhold til Iddefjorden, hvor vi dykker resten av året. Litt annen fauna også. I trøndelag ser vi f.eks anemoneeremittkreps i bøtter og spann, mens jeg aldri har sett den i Østfold.  

I forhold til dykkene på Jøa var hovedforskjellen at på denne lokaliteten lå kamskjellene tettere enn vi hadde sett noe sted. Kamskjell, begermaneter i bøtter og spann og små nakensnegler var høydepunktene på dette dykket. Finnene som hadde leid seg inn på senteret kom opp med fulle nett – vi viste litt mer begrensning og tok bare 30 store på 30min-dykket. Vi begynte å bli lei av rensingen etter fire dager med kamskjelldykk …

Dykk nr 2 – samme dag – var i Ottersøystraumen. Sivert ville ikke slippe oss ut i 8 knops fart første gang, så det ble «moderate» 3 knop. Raskt nok for meg. Man skal jo rekke å se noe også. Straumen var stappa full av sjønellik, digre oskjell, sjøpølser, kongesnegler, blåskjell, fingertare(?), forvokst torsk og sei. Maksdybde var vel 18m i kulpen men snittet var antakelig på rundt 7. Jeg sier det bare – attraksjonene på Tusenfryd kan bare gå å kaste seg. Hit SKAL jeg tilbake og kjøre slalom mellom taretuene og over sjønellikene. Og ikke bare én gang til. Dette dykket vil jeg virkelig anbefale alle som har lyst til å forsøke seg i strøm. Det er ingen dybder å bli trukket ned på da hele strømmen er grunn og kan dykkes også med begrenset erfaring.

Her er en film fra vrak og strøm i området. Se sekvensen fra 4:55 og utover for strømdykket. Filmen er laget av Mr. Hansen på dykkeprat.n0

 

Det tredje dykket gjorde vi dagen etter. Det var DS Nerva. Et 90m langt Donald-vrak (=et vrak som står på kjølen på bunnen) på 28-55m dybde. Det ble senket ved sivil sabotasje 7. februar 1943 etter 3 år i tysk tjeneste. Det ligger i hovedleia nord for Rørvik ved Svinøya/Svinstien fyr. Da det sank var det lastet med jernmalm.
Vraket står i skråningen på bunnen med hekken inn mot land. Den starter på 28m dybde. Broen finnes på ca 33-34m mens toppen av baugen ligger dypest på 45m(?)
Båten var bygd i England/Glasgow i 1924 og kom under tysk flagg i 1940.
Til tross for alderen så vraket ut til å være i god stand. Rælingene står stort sett ennå. Jeg fikk meg en tur fra akterdekket, ned til broen og pipa og tilbake, men i ettertid ser jeg at jeg like gjerne kunne ha brukt hele bunntiden på akterdekket. Der sto det stor torsk og masse lusuer. Den sistnevnte var spesielt artig å se siden den var så rolig og uredd.
Ellers så vi rød frynsesnegl i uhorvelige mengder på dette vraket. Hvorfor de var der vet jeg ikke, men på 1 tilfeldig valgt kvadratmeter skuteside kunne vi glatt telle 5-6 snegler … En diger korallsnegl så vi også – til tross for at dødmannshånd nesten er «sjelden» her. (I motsetning til «i syden».)
Dessverre var det ikke lange bunntiden å få på dette dykket – og det var synd så flott som det var.

Vi ga oss etter 3 dykk. Siden vi tagg oss til overnatting hos noe slekt var det greit å bruke litt tid sammen med dem også – foruten av det faktum at det er koselige folk da. Men jeg var veldig misunnelig på finnene som skulle ha strømmdykk nr 2 med litt større hastighet som dykk nr 2 for dagen.

Til slutt vil jeg gjerne reklamere litt mer for Nærøydykk. Senteret har altså sengeplasser i 2. etg, uteplass, badestamp og biltransport for folk og utstyr til en kjapp dykkebåt som ligger 5 min unna senteret. Båten er rask og Nerva som var lengst unna av våre dykk tok 20 min. i transport én vei. Det ligger 4 vrak i nærområdet og et (nylig oppdaget) flyvrak. Vrakene ligger på dybder fra OW til dybder som krever tekniske kurs. Ellers har man flott natur, Ottersøystraumen og Lissjstraumen.

Sivert sin båtkjøring er forresten noe som er verdt en tur alene. Så nært å «skrense» med båt har jeg aldri vært som da han kjørte s-kurve på full spiker mellom to staker med maks 50m avstand. Enten har man hjertet i halsen hele veien eller så får man avgjøre at man stoler på at føreren kan båt og farvann … som forøvrig stapp fullt av grunner.

Neglebeskuende – og litt om dykk i Ottersøystrømmen.

Her har jeg fått flotte neglelakker bestilt før ferien. Det som ikke var planlagt var at jeg etter (dykke-)ferien kun har tre negler som strekker over fingertuppen. De andre har brukket «under der det gjør vondt» i tur og orden alle sammen.

Men dykkinga (som sterkt medvirket til de korte) var bra da. Strømdykk i Ottersøystrømmen slo Tusenfryd/Gröna Lund og (nesten) alt annet som får det til å kile i magen langt ned i støvlene. Iallfall sånne ting som man vanligvis kjøper for penger i sammenliknbar prisklasse. 😀 Referat kommer.

Dykk på Kattholmen (Katten)

Kattholmen (N59° 3,721′, E11° 9,363′) ligger mellom Hvalerøyene og Iddefjordsmunningen. Her er det greit å legge til i den nordøstre bukta. Vanligvis dykker vi fra denne bukta og sørover langs østsiden av øya. Dette er et flott veggdykk med dybder lenger enn vi med sportsdykkersertifikat kan drømme om å gå og på den kalde tidligvåren er dette et fint sted å se etter nakensnegler.

Denne gangen bestemte vi oss for å se hva som fantes motsatt vei, altså «mot klokka» fra bukta (nordvestover). Her fant vi mange spor etter «sivilisasjonen». Det forundrer meg hvor mange det er som fremdeles tror at søppel man ikke ser, ikke er der. MAO flasker i lange baner, og sko. En gammel dregg og en forlatt teine. Lista kan bli lang. Men utenfor kasteavstand ble ting straks mer interessante.

Vi fant siltbunn. Vanligvis noe vi unngår å dykke på så langt det lar seg forutsi fordi man bare kan tenke «svømmespark» og så ligger man i en muddersky … Men bunnforhold man vanligvis ikke dykker på medfører også at man får se nye ting. Det gjorde vi til gangs på dette dykket.

Sjøfjær(pennatula phoshorea t.h) – er et nesledyr, nærmere bestemt polypp (med fotskive) som såvidt jeg kan forstå faktisk kan flytte litt på seg om plassen blir utrivelig. Den blir inntil 20 cm høy og ser ut som en tegneserie-hattefjær.  😉 De oransjegule prikkene tilsier antakelig at den er gyteklar og enkelte mener at disse gyter basert på månesyklusen. Siden egg og sperm blir sluppet ut i vannet i håp om et lykkelig møte og formering så er timing viktig. Sjøfjær påtreffes vanligvis ganske dypt – fra 20 meter, men dette avhenger også veldig av vanntemperaturen på lokaliteten. Jo kaldere vann, jo grunnere kan de påtreffes. Det finnes tre arter i norske farvann, men det er stort sett kun den vanlige som påtreffes.

Hanefot (kophobelemnon stelliferum t.v.) er også et nesledyr – registrert fra Østfold til Troms langs vår kyst. Første gang for min del. De kan bli opptil 75 cm hvorav det meste er under jorden. Visstnok er de vanligst fra 40m og ned. Men slike tall er bare retningslinjer og ofte basert på få registreringer.

På samme lokalitet fant vi også stor og liten piperenser. Artig! Neste gang skal vi se om vi kan finne muddersjørose. Den kan også finnes på denne bunntypen.

Det siste funnet vårt var sylindersjørose(pachycerianthus multiplicatus under) også for første gang. Det er gøy med sånt man ikke har sett før. Visstnok er stripene karakteristiske for arten. Den kan ha opptil 180 tentakler.

Vanlig dybde for denne er fra 15 til 200m i følge «Dyrelivet i Havet» av Frank Emil Moen og Erling Svendsen. Det er forøvrig en bok som anbefales på det varmeste.

Ellers så vi masse (lite fotogene) sjøkreps. Jeg visste ikke at de bor i mudderhuler, men det vet jeg nå. 😀

Alt i alt et flott dykk.

Dykk på Hvite Stripa (Ledsund) utenfor Stensvik

Grunnet litt sjø, men mest et overveldende antall dykkere og en (forholdsvis) minst 10 fot for liten båt ble det puljedykking. De uheldige som ikke fikk bli med første pulje måtte dermed belage seg på en times venting.

Dykkemålet ble utvalgt etter prinsippet «nærmest mulig» – og stedet ble Hvite Stripa ( N58° 59,741′, E11° 6,865′). Stedet er kun tilgjengelig fra båt. Landmerket for ihoppssted er en hvit stripe i berget – derav navnet. Vanligvis går dykket fra ihoppsstedet og langs kysten nordover. Med båtberedskap gidder vi ikke å snu og dykke begge veier, men lar heller båten plukke oss opp når vi går opp lenger nordvest. Det er dypt inn til land så det er greit å gå nært med båt.

Under vann er det skrenter og vegger, steinur og grov skjellsand. Det går fort nedover og det er iallfall ikke noe problem å finne 30m eller mer. 

Det er som regel en del forskjellig å se på dette dykket. I går så vi f.eks torsk, rødnebb & blåstål, flyndre og ulke med hensyn på fisk. Stedet innehar de sedvanlige små anemonene men ikke så mange spennende fastlevende bunndyr.

Krabber gidder jeg ikke å nevne – de er overalt. Av mer usedvanlige påtreff var en sjøpølse. Ikke vakker, men litt usedvanlig. Det man kan forvente å se – og se masse av – er hummer. I steinrøysa ved ihoppsstedet telte vi iallfall 5-6 stykker uten å lete.

Sjekk dette flyndrebildet under. Om du ser skikkelig tett på det høyre øyet kan du se refleksjonen av fotografen.

 

Dykkets høydare var en brennmanet i 30cm-klassen. Ikke av de største, men den hadde en egen liten tilhengerskare, fiskeyngel som søker tilflukt fra rovfisk blant nesletrådene. Det er ofte hvittingen som gjemmer seg slik, og jeg tror det var hvittingbarn her også.

Brennmaneter er ofte fasinerende bare man klarer å se dem før man føler dem. 😉

Fotodykk på Vattenholmen – og gøy i photoshop

Det ble hele to fotodykk på Ytre Vattenholmen utenfor Saltö, Strömstad (N58° 52,497′, E11° 6,402′) denne lørdagen. Man kommer seg til nordspissen av Saltö i bil, men for å komme videre ut til Ytre Vattenholmen trenger man båt.

Været var flott, badevannet vamt, grillmaten god, brisen mild osv. osv. Over til dykkingen.

Dykkelokaliteten er fin og variert. Man ser både vegg, skjellsandsgrunner og kampestein.  Av liv er det ulike gyltefisker, dødmannshånd, sjønellik og (denne gangen) brennmaneter i mengder.

Dette ble mitt første dykk med egenhåndtert kamera. (Det ble bare ett av dykkene siden jeg ikke klarte å slå på kameraet under vann på det første… !!!) Kameraet er et Canon G9 med originalt undervannshus fra samme produsent. Altså ikke fancy utstyr, men nok til å ha det gøy.  Bildene er (forhåpentligvis) tatt med kameraet i «undervannsmodus». Dette er en forhåndsdefinert profil i G9.

Her er den største hummeren jeg noen gang har sett.
Jeg var faktisk bekymret for å nærme meg den fordi den da «lettet» og beveget seg sakte mot meg …
Den var tydeligvis vant med å jage andre.

Jeg har brukt funksjonen «levels» på bildets røde, blå og grønne fargekanaler.
Slik som jeg har forstått det så justerer man da bort «tom» fargeinformasjon og resterende informasjon brukes til å «løfte» de respektive fargene.

Jeg vet ikke hva dette egentlig var, men for oss så det ut som om dykkestedet var skiltet.

Synes motivet var artig, dessverre hadde buddyen min det for travelt med å svømme videre til å bli et skikkelig bra motiv.

Som resten av bildene jeg tok fikk dette masse grønnstikk. Det er vist et problem på lenger avstand, uten at jeg har lært hva som skal til for å motvirke dette – ennå. 😉

Bare noen få justeringer på dette bildet.

Igjen brukte jeg «levels» slik at bildet fikk litt mer kontrast og blåtoner og det grønne ble noe dempet. Det fantes knapt nok data i den røde kanalen så der var det ikke så mye å gjøre.

Men jeg liker den drømmeaktige stemningen og at jeg fikk fram buddyen min mer i bildet.

Dette var vel på rundt 7-9 m. Taren henger utover en skrent og gir inntrykk av et fossefall. Solen bryter gjennom vannet og skaper motlys i øverste, høyre del av bildet.

Dessverre yter ikke bildet motivet rettfredighet.

Denne gangen forsøkte jeg meg fram med autolevels. Dersom det finnes tilstrekkelig informasjon i alle kanaler funerer denne bra.

Jeg forsøkte også på en manuell justering av leves på en kopi av originallaget, men når automatikken gir bedre resultat er det ingen grunn til å gjøre det manuellt.

Det eneste jeg er litt misfornøyd med er at høyre hjørne av bildet ble litt utbrent. Det kunne sikkert ha vært unngått.

Sidebilde av monster-hummeren.

Den tok seg en tur fram, men trakk seg dessverre tilbake da jeg skulle ta bildet.

Denne gangen fikk jeg best resultat ved manuell justering av levels, synes jeg.

For å få litt perspektiv på størrelsen så er de gule greiene øverst i bildet dødmannshånd. De er på størrelse med fingrene i slalomhansker.

Forsøk nr to på
«tarefallet».

Dette bildet synes jeg av en eller annen grunn er bedre komponert, men fiskene var ikke like samarbeidsvillige.

😉

Retusjeringen er igjen en ren autolevel-operasjon.

Og igjen litt utbrent øverst til høyre.

Dette bildet er nok det hvor redigeringen vises best – og kanskje virker mest naturlig.

Motivet er ikke så hyggelig – især ikke siden trådene har en tendens til å legge seg på overleppa til uforvarende dykkere.

Denne gangen har jeg kjørt en manuell behandling av nivåene siden autolevels dro fram altfor mye rødt. Det ble rent for «tropisk» i stemningen.

Dette er vel også litt vel blått, men ikke verre enn at jeg godkjenner det.