The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

Svosjhhhh … KLASK! …

Svosjhhhh …. KLASK! … Svosjhhhh … KLASK!

Jeg titter opp på den unge, noe bleke kvinnen som sitter rett ovenfor meg. Hun tviholder i benken under seg med hendene i et kryssgrep mellom godt skrevende bein. Knoklene hennes er like hvite som mine egne. Uttrykket er lidende hver gang vi klasker ned i bølgene.

Jeg vet hvorfor.

For hver gang vi forserer en bølge holder jeg igjen det jeg makter for ikke å bli løftet opp fra glassfiberbenken med påfølgende smertefulle landing når baugen treffer bølgedalen.

I løpet av natta har noen byttet ut den blå fløyelen med noe som mest kan sammenliknes med en kulekjøringsløype. Med halvannen meter høye kuler. Som båten slår ned på.

Jeg flytter blikket til kjæresten til kvinnen. En mann i slutten av 20-årene. Han ser tilbakeholdt redd ut. Eller iallfall bekymret. Og han vil ikke vedvære seg det. De andre passasjerene er stort sett i samme alder.

Tre yngre menn danner en gruppe som kjenner hverandre – en er rødhåret, erketypisk “irsk, med fregner” tenker jeg. Han er tydelig uvel. Nummer to har hva jeg kaller “italiensk utseende” og virker livredd. Den siste i trioen er en solbrun, gulblond gud.  Han får meg til å stoppe opp, og i et halvt øyeblikk ønsker jeg at jeg var 10 år yngre. Før jeg fortsetter å fundere på hvordan iallverden han klarer å sitte så avslappet og lese uten å bli mørbanket.

Så er det oss to. Ikke lenger i 20årene i skinn, men fremdeles stort sett i sinn – liker jeg å tenke.

De to siste er et noe eldre ektepar – snorklere. De er i 50-årene, men ser ut som de har vært ute en vinterdag før. De er begge senesterke, med et sporty utseende Det er de vi vi kan takke for at turen ble gjennomført. Frenchie’s setter egentlig en grense på 10 betalende for at turen skal gjennomføres – vi slapp gjennom med 9. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om jeg egentlig er glad for det.

Selv om det er vår eneste sjanse til å dykke i The Greate Blue Hole  det gjelder.

Heldigvis blir jeg aldri sjøsyk, tenker jeg.

Oppmøtet var 06:00 på piren i dive shak’en til Frenchie’s. Vi var i sterk tvil om båten ville gå ut da vi gikk dit – om natta hadde en kjapp liten tropisk storm blåst tvert over øya og gjort sitt beste for å “søkkvåte” skoene våre på trammen utenfor huset. Den hadde lykkes om jeg ikke hadde bråvåknet og løpt ut i pysjen for å ta dem inn. Palmeblader og rusk og lauv var blåst ut i veien. Tross alt var det 2,5 timers gange ut i åpent hav østover vi skulle. Langt utenfor den beskyttende revkanten, via Turnefee Atoll til neste atoll – The Lighthouse Reef.

Men Frenchie’s hadde bestemt seg for å kjøre tur – bare med bytte av båt til “den store” – med 3×150 hester i hekken. Og etter rigging av utstyr, en kjapp “frokost” av typen “inkludert i prisen (=gjør det billig med loff, te og syltetøy) var vi på vei ut. 

Vi svinger inn i en kanal uten brottsjøer blant dønningene og plutselig er sjøen stille. Det er som “orkanens øye” har landet på vannflaten. Og vi er midt i det. The Great Blue Hole. Et hull, drøye 320m i diameter og 125 meter dypt, med en kant som bare er 1-2m dyp rundt – midt ute i det blå havet, uten landkjenning.

Rent fysisk er The Blue Hole et “sinkhole” – en forhenværende grotte hvor taket har falt inn. På land kan den ha vært en cenote mens dinosaurene vandret verden. Samtidig er dette omdiskutert siden landet ikke skal ha vært så høyt. Men hulen kan ikke ha blitt dannet under vann. Så det er et mystisk sted på mange måter.
Jacques Yves Cousteau var mannen som gjorde dette stedet kjent, og i følge lokale rykter, også den som sørget for at det er mulig å komme inn og ut med båt … Og bidro til at det i dag er ett av Belizes større turistattraksjoner – inkludert på verdensarvlisten siden 1994. 

Divemasteren gjennomgår sikkerhetsreglene. Jeg kjenner at jeg blir irritert, selv om de stort sett er fornuftige, og spesielt når man velger å ta dykkere som såvidt har dykket med sin AOWD ned til 40 meter. Jeg funderer på om de virkelig gjennomfører slike dykk med 10 personer uten å ta med en divemaster til? Jeg håper ikke det. Men i dag er vi 7 siden det er to som kun skal snorkle ringen. Og jeg & Husets Herre er vel vant med å dykke selvstendig i par, så jeg er ikke bekymret for oss.  

Dykkingen her er anneledes enn hjemme. Den foregår mye mer som “guidede gruppeturer” enn som selvstendig utforsking i buddypar. På et slikt dyp må man regne med muligheten for nitrogennarkose og vi er antakelig heldige siden vi bare blir 7 dykkere på den divemaster.

Vi synker ned i det blå langs veggen. Jeg konsentrerer meg med å holde øye med computeren, Husets Herre og divemasteren – i prioritert rekkefølge. Vi går dypt så raskt som vi klarer å utlikne ørene. Ned til 40 – for å beholde mest mulig av den korte “bunntiden”. Den grå og livsløse bergveggen vi synker forbi minner til forveksling om det å dykke i Norge. Men i Norge greier man seg ikke med våtdrakt. Jeg sjekker temperaturen. Computeren sier at det er 24 grader i vannet. Jeg er glad jeg valgte å leie en “shortie”.  Dette er det kaldeste dykket vi har hatt på turen, og det kjennes.

På 35 meter ser jeg stalagtittene. De henger langs kanten av det som har vært hulehvelvingen før den åpnet seg. De er DIGRE. Som 3-7meter store haitenner farer en tanke gjennom meg. Jeg snur meg lyser utover fra veggen. Vi ble tross alt fortalt at vi kunne se hammerhai her om vi var heldige. Men det er ingen hai der.

Gruppa har fulgt dykkelederen og vi svømmer mellom stalagtittene. Det er storslagent. Husets Herre og jeg er sist – jeg suger i meg inntrykket. Det er en fremmedartet verden, både likt og ulikt å besøke huler på land. Å kunne sveve mellom stalagtittene er helt særegent . Jeg tar meg i å ønske å kune gå helt ned til stalagmittene. Men det krever annet utstyr og en helt annen tur. 

Det blir gjerne sånn – at vi blir ettersleperne på guidede turer. Vi er vant med fototurer i kaldt vann hvor man svømmer sakte for å bevare varmen og lufta lengst mulig mens man titter nøye etter motiver. Ikke slik som her, hvor man har mer enn nok luft for den tilmålte tiden og heller dekker et større område pr dykk. Til tider er det frustrerende. 

Divemasteren signaliserer at vi skal gå oppover. På 10 meter føler jeg meg tom. Jeg er litt skuffet over at vi ikke har fått se hammerhai. Samtidig vet jeg at det er storforlangende av meg. Tross alt fikk jeg se min første hai for bare to dager siden. Men nå vet jeg jo at jeg iallfall ikke har helsvart hai-karma, så jeg hadde håpet.

Forøvrig er sikkerhetsstoppen på 6m er akkurat så kjedelig som slike pleier å være hjemme i Norge. Det er litt fisk, men ikke noe spektakulært. På vei opp i båten snakker vi begeistret om stalagtittene. Husets Herre og jeg er skjønt enige om at to undervannsscootere hadde vært tingen for å dekke en større del av diameteren på ett dykk.

I båten får vi vite at hai-ryktet The Great Blue Hole har først og fremst var tuftet på mating. Og selvfølgelig så begynte det å gå litt vel vilt for seg (ingen ulykker såvidt jeg vet, men “nære unna”) og dermed opphørte matingen. Og dermed er det da også lenger i mellom at man kan se hai på dykkene der nå. Jeg synes egentlig det er riktig – og personlig har jeg mye større glede av de få ekte villdyrene jeg har fått sett enn de halvtamme. Det være seg matede haier eller matede løver.

Og dette var bare det første av tre dykk for dagen. Vi setter kursen mot Half Moon Caye hvor vi først skal dykke The Half Moon Caye Wall og etterpå The Aquarium.

Fra youtube. Ikke vår, dessverre–men representativ, med unntak av haien.
(Og jeg snakker IKKE i masken!!!)

«Dykk» til 61,3meters dybde

u12942082Jeg var så heldig å få være med til Ullevål Sykehus på et «trykktankdykk» til 60m dybde. Det var saker. Dobbel dybde av min sportsdykkersertifisering. 3 ganger PADI grunnkursdybde. Det er «lange» meter under vann når man skal opp til overflaten.

Lufta vi puster inneholder sånn grovt sett 21%oksygen, 78% nitrogen og 1% andre gasser. Det som er litt «gøy» med det er at både oksygen og nitrogen blir giftstoffer for kroppen under trykk. Og det som skjer når man går dypere under vann er at trykket øker …

Når man tar dykkekurs lærer man mer inngående om dette – avhengig av hvilken type (dybde) dykk kurset er tilpasset – her kommer en forenklet kortversjon.

Nitrogenen sin giftvirkning under trykk har to «ansikter» – nitrogennarkose og trykkfallssyke.

Trykkfallsyke er når vevet i kroppen under et dykk tar opp mer nitrogen enn det ellers ville ha gjort. Ved oppstigning til lavere trykk frigjøres dette nitrogenet og om oppstigningen går for raskt kan dette frigjøres som bobler i vev og blodbane. Det kan være meget smertefullt, føre til kortvarig/langvarig paralyse/leddsmerter – for å nevne noen av de mulige symptomene (som varierer sterkt utifra hvor disse boblene kiler seg).

Trykkfallssyke unngås ved å alltid dykke i forhold til dagsform og etter tabell/computer, samt overholde anbefalt oppstigningshastighet. (Og ikke bevege seg langt opp i høyden innen 24t etter et dykk – mao ikke dykk før flyreisen.) Dette er i hovedsak årsaken til at man bruker andre gasser enn vanlig luft og andre dykketabeller når man skal under 30-40m.

x16587598Nitrogennarkose er den mer morsomme siden av nitrogen – iallfall når man får oppleve det under ufarlige omstendigheter. Nitrogennarkose arter seg kort sagt som fyll. Det slår ut forskjellig på ulike personer og ulike personer har ulik toleranse før det oppstår. Og enkelte vil påstå at de ikke kjenner noe … Under vann er dette farlig da det kan føre til overmot, uoppmerksomhet og (fatale) feilvurderinger. På land, i et trykkammer og i en kontrollert situasjon, er det hysterisk morsomt.

Vi var altså 8 stk i kammeret og skulle ned til 60m under oppsyn av dykkelege og med «meddykker» på innsiden og kammerfører på utsiden. Det gikk raskt ned og vi hadde mer enn nok med å håndtere pusting og utligning av trykket i ørene. Da vi passerte 40-50 et sted kjente jeg at balansen ble kraftig forstyrret. Jeg ble ikke svimmel, men bare «rar». Jeg følte meg ikke brisen eller «merkelig» på andre måter. Men så begynte en av mine medreisende å snakke. Og på grunn av trykket hadde han Donald Duckstemme. Aldri før har en Donald Duckstemme vær SÅ HYSTERISK morsomt – og ALDRI før har en latterkule vært så smittsom. Og aldri før (iallfall ikke siden barnetrinnet) har jeg brukt så lang tid på å TENKE meg fram til hva 4*8 er …

Euforisk oppstemthet – check
Dårlig konsentrasjon – check
«Treg» i reaksjonen – check
Og så kjente jeg igjen et kast jeg pleier å gjøre med hodet når jeg er brisen …
Les gjerne tabellen over dybde og vanlige symptomer.

«Meddykkeren» vår – en brannmann som var med og kjørte kammeret – fortalte at han hadde vært på 90m. Der hadde de utført noen oppgaver på et skjema. Da han kom opp husket han ikke engang at han hadde gjort oppgavene … Greit nok i et kammer, men i mørkt og kaldt vann – hvilken sjanse har du til å tenke fornuftig dersom noe går galt?

Vel – jeg er iallfall meget fornøyd med å ha fått være med på denne turen. Lærerikt var det og vel verd prisen på 500kr. Ikke minst det å kunne stille spørsmål direkte til en dykkelege av typen «hva om»… og få bekreftet at man skal heller ringe én gang unødvendig i stedet for én gang for lite.

Dykkeprofilen vår var – iallfal i følge dykkecomputeren og den begrensede minnet mitt:
800px-Decompression_chamber0-5min nedstigning
5-10min 60m
10-15min oppstigning
15-20min 19m
20-25 min 16m
25-31min 12m
32-42min 9m
42-54min 6m
1min oppstigning

(Bildet er fra commons.wikimedia.org)

Snittdybden for dykket ble 20m og de siste 2 eller 3 stoppene pustet vi oksygen for å drive ut nitrogenen av kroppen.

Dykk på Kailand (også kalt Bleksundholmen)

Rett vest om Kungsvikshamn, et par mil inne på svensk side via bil over Svinesund ligger Bleksundholmen – kalt «Kai-land» i dykkeklubben (lang historie…). Dette er vårt «nøddykkested» for de gangene hvor det egentlig ikke er vær/sjø til å gå ut i Sekken (vest ut i det åpne havområdet mellom Hvaler og Koster).

I går var nettopp en sånn dag. Egentlig så det fint ut. Lite vind og nettopp et regnskyll til å legge ned topp-sjøen. Sånn så det iallfall ut i Halden. Men sånn var det ikke i praksis. Da vi kom til Kungsvik brøt det på toppene nesten helt inn i havna. Og med sørvest så er brått antallet interessante steder sterkt begrenset.

Men med sterk dykkelyst – tager man hva man haver.

Kailand  ( N58° 59,476′, E11° 6,476′) er egentlig et fint sted, men siden Sekken er lumsk blir det ganske ofte til at vi ender opp på Kailand. Og velkjent kan bli kjedelig, uansett hvor bra det er. Det som er fint, i denne sammenheng, er at man kan hoppe ut i en bukt på nordsiden hvor man da er godt skjermet fra sørvest. Fra denne bukten pleier vi å gå mot klokka langs holmen som heter Kullen. Landskapet er grov sand, skrenter, avsatser og vegg når man kommer på vestsiden av Kullen. Her kan man f.eks se hornkvabbe, ulke, svamp og sjønellik, samt hummer da.

Når det er sånt vær som i går dykker vi fram og tilbake. Dvs at vi snur etter «halv tid» slik at vi kommer opp i skjermet vann igjen. På fint vær kan man gå opp på vestsiden (men da dykker vi vanligvis ikke her …).

Denne gangen ble det et dårlig dykk – på mange måter. Jeg var ikke helt i form og burde nok ha lyttet mer til kroppen.

Det startet med at jeg slet med å komme ned – på tross av at jeg hadde lagt i en blyplate ekstra nettopp med tanke på at i sånn sjø er det greit å gå raskt ned i stedet for å duppe i overflaten. Tror all lufta var på ryggen i drakta i stedet for på utsiden… 😦

Så var det mitt venstre øre. Det har oppført seg greit – og var bedre denne gangen enn sist, MEN … ikke bra. Hørte ingenting på den siden, måtte ta det veldig med ro ned og stadig sjekke at jeg ikke hadde luftboble i øret inni hetta. Og da jeg vel hadde kommet ned oppførte det seg «enveis» – det vil si at jeg smertefritt kunne gå en meter eller to opp, men ikke ned igjen. Jaja … det er alltids noe at det er nedover det gjør vondt og ikke oppover. 😉

Øret er koblet til balansen og førte tid neste sutrepunkt … laber vannfølelse og slarkete oppdriftskontroll. Vel, det var ikke bare min feil. Bølgene som slo innover mot  land ga også et svakt «oppoversug» fra 15m og opp. Så det var greit å være oppmerksom.

Og så kan vi snakke om grums. Under 15m gikk det an å se noe. Fra 12m og opp så var det 3m sikt. Og siden lykta mi tok kvelden etter bare 15 min så er det ikke så greit å finne hverandre dersom man skulle komme bort i grumset.

Det var bare ikke min dag. Men – det var en lærerik dag. Jeg fikk for min del – siden jeg har en tungdumpet drakt (det tar lang tid å få luft ut av drakten min) repetert at jeg må jeg kvitte meg med mest mulig luft ut av drakta tidlig og kontinuerlig under oppstiging og i all hovedsak bruke BCDen ellers da den dumper raskt. Og så lærte jeg at selv om batteriet på lykta i teorien skal holde tre dykk – så er det greit å lade oftere. 😉 Jammen greit det var sommer og lyst … til vinteren skal jeg ha en pålitelig backuplykt.

Dykkets absolutte høydepunkt var ulke + babyulke side om side på vegg. Men bildene ble antakelig dårlig siden sikten var som tynn ertesuppe …

Man må være litt gal … ?

For å – når det endelig har blitt godt og varmt og sol og man kan kaste langbuksa – kle på seg 3 lag ull, en tykk neoprendrakt og svette i sola. Og deretter kaste seg ut i vann ned til 8 grader (og det blir kaldt ganske fort da) og ned på dybder hvor man trenger medbrakt lys selv på den klareste sommerdag. Sånn objektivt sett, mener jeg?

Jaja – jeg erkjenner å være litt gal. Så i dag har jeg et øre som krangler litt. Men det var det definitivt verd siden jeg nå for første gang har sett både sjøfjær (se spesielt dette bildet) og – antakelig – stor piperenser, og muligens også liten piperenser. Dessverre var ikke vårt kamera med, så det blir innlenkede (og sannsynligvis mye bedre) bilder.

At det var en piperenser er helt sikkert, men om den var stor, liten eller vanlig er ikke så lett å si siden «bibelen» (= den store kloke boken) lå på land. Sjøfjær er forresten – foruten å være pen – spesiell på to måter. Den kan bevege seg i betydningen flytte seg på bunnen dersom den ikke trives der den er – og den lyser visstnok etter berøring. Siden boka, som sagt lå trygt hjemme på land så forsøkte vi ikke dette. Og har dermed nok en grunn til å dykke der én gang til. 😉

Artig med disse nesledyrene her siden de bor på bunn som ellers er verdens kjedeligste bunn å dykke på – ren siltbunn. Man kan bare tenke «svømmefot» og så er det grums i ca 2m diameter rundt svømmefoten. 😀 Det er altså vesentlig å ha brukbar oppdriftskontroll og ligge ganske høyt over bunnen. Og mye bedre å svømme side ved side enn «foran og bak».

Stedet er forresten vestover fra sandstranden på Kattholmen (i munningen av Iddefjorden) – dersom noen i nærheten skulle være interessert. På rundt 25m dybde.

Jeg har altså tilbrakt et par timer av helga under vann, mange flere på sjøen (au, litt solbrent) og noen til i hagen. En bra langhelg etter mine definisjoner.

Ja, også så jeg elg rett ved hagen da. Den hadde heldigvis vett til å gå på rogna utenfor hagen i stedet for plantene mine. Jeg liker elg. 😀

Søndagsdykk på Nord Hellesø

Jeg kjemper meg opp mot bevegelsene i båten og får plassert rompa på ripa. Det er vanskelig å holde balansen med rundt 20 kg på ryggen som vil trekke meg bakover mot bevegelsene i båten. Det er alltid litt sjø, selv om det er relativt rolig i dag. Kun tung sjø og runde dønninger. En fot på tofta fører meg faretrunende nært vippepuntet og dørken er litt for langt unna. Svømmeføttene kjennes klumsete og det er tungt å puste framoverbøyd med den trange drakthalsen som er en nødvendig del av et dykkeutstyr designet for å holde meg tørr i 10 grader kaldt vann.

Endelig gir dykkeleder klarsignal. Buddyen min har kommet opp igjen et stykke unna båten og risikerer ikke lenger å få meg i hodet. Jeg legger en hånd over maska og ventilen, den andre over bakhodet og så lar jeg endelig tyngdekraften rulle meg baklengs ut av båten.

Et øyeblikks adrenalinkick før jeg kjenner oppdrifta fra BCDen ta tak i meg og dra meg til overflaten. Litt kaving og så loddrett positur i vannet. Signaliserer «OK» til folkene i båten og snur meg for å se etter buddyen min.

Han er rett ved. Vi slår på lyktene, skyller masker og så er vi klare.
– Ned?
Jeg får svar med en bekreftende tommel – nedover.

Jeg bøyer meg lett framover, «setter meg på knærne» og puster ut mens jeg tømmer BCDen. I dag kjennes det riktig ut og jeg trenger bare å svømme bittelitt ned før jeg kjenner at oppdriften er overvunnet.

Maske OK. Venstre hånd oppe slik at jeg kan se dykkecomputeren og høyre hånd på brystet. Mageposisjon – klassisk fallskjermpositur. Fint for nybegynnere som meg. Da slipper jeg å falle for fristelsen til å kave med beina. 😉 Jeg etterfyller luft inn i drakten og BCDen etterhvert som jeg synker slik at jeg motvirker kompresjonen. I dag er alt perfekt og jeg får akkurat passe luft i drakta til at jeg «legger» meg omtrent en meter over bunnen. Klar for 55 minutter i vektløs tilstand.

På dagens dykk traff vi sandbunn. Som regel er det et dårlig tegn. Sandbunn er havets svar på ørken. Det pleier å være langt mellom dyrelivet. Men vi var heldige denne gangen. Først en lyssky eremittkreps i et kongesneglskall. Vi moret oss med den en sund. Den rygget iltert hver gang vi lyste på den.

kongesnegl2Like ved fant vi et nytt kongesneglskall. Denne gangen med urinnvåneren inntakt. I ferd med å legge egg på en liten stein. Stakkars. Det var nok det den kunne finne av «hard bunn» her. 

Jeg synes de er vakre med den flekkete kroppen. På bildet kan følehornene skimtes til høyre.

Det neste vi fant var krabbeteiner. Hele tre av dem. Jeg synes synd på krabbene. Men de fikk da iallfall sitt siste måltid – om enn i form av råtten fisk.

Resten av dykket ble ganske begivenhetsrikt til å være et sandbunnsdykk. Vi så kantnål, et lite kamskjell, svømmekrabbe, ulke og en flott edderkoppkrabbe før avtalt tid rant ut.

stankelbenkrabbe ulke
Edderkoppkrabbe på stortareblad.
Disse krabbene har ofte «algeklær» som kamuflasje. Se godt på beina på denne.
En dårlig kamuflert ulke 😉
med vakre finner.

Oppdriftskontroll?

God oppdriftskontroll er livsviktig når man dykker. De fleste av oss – spesielt vi som tar steget rett inn i tørrdrakten – starter dykkekarrieren som jojo-dykkere. Det er så mye å holde styr på: luft i BCDen, luft i  drakta, bly i lommene, luft i lungene og ikke mist – veivende svømmeføtter.

Jeg har ikke mange dykk og heller ikke mye erfaring så jeg strekker ikke ambisjonene lenger enn å fortelle hva som har virket og virker for meg. Og så må dere som leser ta i betraktning at jeg er en forsiktig person som liker å terpe og bli 100% sikker på at jeg mestrer hvert enket trinn før jeg øker kompleksiteten.

Hvor skal man ha lufta – i BCDen eller i drakta?
Her er det nok like mange meninger som dykkere. Fordelen med å benytte drakt er at ventilene ikke flytter på seg. (Ikke som inflatorslangen til BCDen kan virke å gjøre for en nybegynner iallfall. Drakta har som regel en dumpingventil som kan settes til å dumpe automatisk når innsidetrykket i drakta når et gitt nivå. Dermed blir det mindre å tenke på. I tillegg MÅ det uansett være en passe mengde luft i drakta sett i forhold til dybden for å unngå draktklemming og frysing.
Ulempene med å benytte drakt er mer subtile og det skumle er at dersom man ikke har et bevisst forhold til dem kan det føre til potensiellt farlige situasjoner. Spesielt hos mindre rutinerte dykkere. Dersom man ikke har en god vannposisjon (= horisontal) vil mye luft i drakta føre til luftpress mot halslinningen eller dumpingventilen. Spesielt dersom man benytter drakt med halslinning i lateks (og gjerne en litt utvidet og slapp leiedrakt) kan denne fise ut i de mest uforventede situasjoner og gi brå endringer i oppdriften. Under vann er dette mest ubekvemt og kanskje ikke direkte farlig. Men når man kommer opp i overflateposisjon er det viktig å huske at det er BCDen som skal holde deg oppe – ikke drakten.

Tenk deg følgende situasjon:
Buddyparet herr og fru Sommerdykker drar på dykketur med den lokale dykkebåten. Det er fru Sommerdykkers andre dykk denne sesongen. Hun er usikker på avveiningen da hun hadde problemer med å komme ned første dykk og har tatt med en plate ekstra.
Både herr og fru Sommerdykker har et fint dykk. Fru Sommerdykker føler seg litt uvant med utstyret og synes det er greiest å regulere oppdriften med drakten. Da de avslutter dykket åpner fru Sommerdykker armventilen før hun begynner oppstigingen.
Hun kommer opp, slipper ventilen ut av munnen for å rope til båten som ligger ca 100m unna. Hun strekker armene over hodet for å gi avtalt OK-signal… Og luften går ut via halslinniningen og armventilen og fru Sommerdykker går under.

Om fru Sommerdykker holder hodet kaldt kan hun redde seg gjennom en eller flere av følgende: finne ventilen/svømme oppover/gi oppdrift gjennom BCDen/droppe blyet.

Husk: bruk ALLTID BCDen i overflaten og slipp aldri pusteventilen før du har stabil oppdrift. OK-signalet kan vente til du er sikker.

De av oss som dykker i syden har et annet forhold til BCDen. De vet hvordan de skal benytte BCDen til god oppdriftskontroll og finner uten problemer inflatorslangen, men blir gjerne til å begynne med litt forvirret med å skulle håndtere luft også i drakta. Det blir gjerne både kaldt og trangt før man husker å slippe luft inn i drakta. Dette er mer ubehagelig enn farlig – iallfall om man klarer å holde lufta unna draktbeina. Har man for store draktbein/-føtter og får (for mye) luft dit kan man gjøre en ufrivillig komisk (og farlig) oppstiging med beina først. Når man først har begynt oppstigningen fot-først så er det vanskelig å snu uten hjelp – siden drakter med dumpventiler på beina er mangelvare… Man må altså være oppmerksom på enhver luftvandring i drakten slik at man kan motvirke luftforflytning til feil sted før det gir uhåndterlige konsekvenser. En varm og luftig rygg/bakende gir en fin posisjon i vannet, mens luft mot drakthalsen eller mot draktføttene fort gir problemer.

For min egen del trodde jeg at jeg «fikset» oppdriftskontrollen. Det var før jeg fikk meg min egen drakt av et annet merke enn leiedraktene. Da fikk jeg brått problemer med at jeg gikk opp som en kork fra 5-metersstoppen. Etter en del fundering, prøving og feiling viste det seg at ventilene på drakta var av et annet merke – og måtte behandles på en annen måte for å dumpe nok luft fort nok i forhold til min oppstigning. Gjennom å legge meg mer horisontalt i vannet og ikke svømme opp, men kun begynne oppstigningen gjennom å ta et skikkelig magadrag og å dumpe ekstra med luft via å klemme ventilen istedet for å la den stå på fullåpen fikk jeg igjen til roligere oppstigninger.

Nå virker alt dette forferdelig komplisert – spesielt nedskrevet. Husk da at det eneste som gir erfaring er å dykke. Dykk så mye  og ofte som mulig – helst sammen med erfarne dykkere. Be gjerne om selskap i lite utfordrende omgivelser (grunt vann, nært land osv.). Og test ut alt nytt utstyr på samme måte. Alt man ikke vet hvordan virker er en potensiell fare når man er under vann.
Etterhvert vi man oppnå den sagnomsuste vannfølelsen – kjennskap til sin egen posisjon i vannet og kunnskapen om hvordan man elegant og uten større anstrengelse kan endre den.