Romania – siste del

Dette siste innlegget blir mer om stedet som rideferie mer enn sosiokulturell opplevelse…

Alle hestene hos Huib var lipizzanere, både hvite og brune (i romania avles den brune fargen også, i motsetning til en del andre land). Hestene var var ok. Ikke veldresserte, men hadde grunntrening og var snille med få uvaner – iallfall sammenliknet med rideskolehester. Gården ble drevet som et stutteri. Huib trente de beste dyrene til kjørehester (mest salgbart) og eksporterte til Nederland og Tyskland. Hoppene hadde føll 3 år og så 4. år fri.

Hopper, unghester under trening og «ikke salgbare» ble brukt til ridingen.

Når hestene ikke var i bruk (med en flokk på 60 dyr så gjelder det de fleste det meste av tiden) gikk de i flokk på utmarksbeite med gjeter og hunder der. Stallen var på samme sted, 6-7 km fra gården.

«Boende» var spartansk men med det nødvendige. Et enkelt rom, med gode senger og grove tregulv. Et lite bad med toalett og dusj.

Bettina er en meget god kokk så maten var det absolutt ingenting å utsette på. (Kanskje annet enn at den la seg på sidebeina til tross for fysisk aktivitet… 😉 ) Vi fikk 3-4 retter hver kveld og vin. Skulle vi ha mer kostet det ekstra. Rimelig nok og slett ikke urimelig da man fikk VELDIG god fruktig og rund rødvin til under 50 kroner…

Hos Huib og Bettina kunne man velge mellom trailritt (langturer med overnatting i telt og følgebil) eller dagsturer med utgangspunkt i området slik som vi gjorde. Den siste varianten er tryggere for nybegynnere da man kan stå over en dag dersom man blir mer salsår enn beregnet.

Landskapet var som skapt for rideturer. Som et litt dårlig utglattet danmark i det området vi var. Få grøfter, «rullende» terreng og skoger med stier. Ingen gjerder og alt var beitemark. Med andre ord kunne man galoppere til og med der man var helt ukjent.

Vi red to sett med hester da vi var der. De første red vi i fire dager – til de begynte å bli såre under bukgjorden. Da pelstrekk til gjorden ikke hjalp fikk vi nye. Han hadde nok å ta av, som han sa … 😉

Så jeg red først en 12årig hoppe som het Ariba. Skimmel var hun og lettere sta. Hun reagerte veldig fint på vektskifter. Hadde vært morsomt å ri slalom med henne. Deretter red jeg Casper som var en brun unghest (valak)  på 6 år. Han var veldig stiv i skuldrene, men med godt gemytt og vilje. Artig å få ri to så forskjellige hester for meg som er vaskeekte amatørrytter.  

Helt til sist – ja, vi kjørte forbi Bran Castle. Det SÅ så skummelt ut som i filmene.  😉

Dessverre rakk vi ikke å ta en skikkelig omvisning. Vi hadde et fly å rekke.

Som jeg har sagt tidligere – jeg vil gjerne tilbake til Romania. Jeg begynte å planlegge allerede i bilen på vei til flyplassen … Jeg vil både til Huib og Bettina for mer ridning, men også for å reise landet rundt. Da hadde jeg kjørt bil. Og jeg ville ikke ventet for lenge, for dette er et land i rask endring.

Reklame

Romania – neste del

Det har vært vanskelig å komme igang med neste romaniadel. Vinklingen har vært veldig vanskelig for meg.

Enten kunne jeg skrive om hvordan vi opplevde det, eller jeg kan refortelle Huib sin versjon. Vi kom jo ikke inn på rumenerne selv siden vi ikke snakket språket og de ikke snakker engelsk – og Huib sin vinkling håper jeg var noe desillusjonert … Siden vår egentlig er mye tammere så ble det Huib&Bettina sin versjon. Men som sagt – det er andrehånds opplysninger.

I følge Huib&Bettina så er vinningstyverier heller regelen enn unntaket. Derav gjerdene rundt gårdsrommene, de 18 hundene (+3 hvalper ) og gjeterne. Etter deres utsagn kunne du ikke henge vasken på tørk over natta. Da risikerte du å treffe naboen ikledt din skjorte dagen etter. Det samme gjalt ved i fellesalmenningen og mais i åkeren osv.

På den annen side – når man har et landbruksregelverk som blir brukt til å motarbeide innbyggerne… Huib fortalte at nå skattelegges man ekstra om man har mer enn 2 kyr. Årsaken? Jo – EU subsidierer bønder med MER enn 2 kyr… og landbruksmyndighetene ville heller ha subsidiene i lomma enn å dele dem ut. Sånne ting gjør det ikke lett for landets innbyggere.

Alkoholforbruket var skremmende… Ref behovet for fellesdestilleri. En ekstra påskjønnelse for en bra arbeidsdag kunne være et par melkeglass sprit.

Og arbeidskraften var særdeles ustabil. I området var daglønner vanlig – Huib og Bettina slet med å gjennomføre ukelønner. Det vanlige der var 6dagers uke og 12timers dag, men effektiviteten var ikke høyere enn det vi gjør på en 8timersdag etter det vi kunne se. Og de kunne aldri være 100% sikre på at arbeidsfolkene faktisk kom neste dag – eller hadde sluttet for å prøve lykken i Italia/Spania/Tyskland uten å si ifra. I helga da vi kom var det én av arbeidstakerne som ikke møtte og Huib fortalte at han antakelig hadde vært innblandet i «noe» siden politiet hadde vært på døra og lurt på om Huib hadde sett ham … Fasinerende og utrolig å tro og forstå for oss med 3-6 måneders oppsigelsestid …

Huib mente deres område var «holdt nede» i forhold til resten av Romania siden andelen romani der var over 50%. Rumenerne har ikke behandlet denne minoriteten bra … inntil 1945 også via deporteringer med store tapstall. Han mente også at dette var en medvirkende årsak til de uhyggelig dårlige skolene i området.

Et annet problem rumenerne sliter med er at de rett og slett ikke vet hvem som eier hva lenger. Kommunisme og deretter oppløsningen av den har ført til at folk har «tatt til eie» de stedene der de bodde (ofte steder de ble plassert under kommunismen, gjerne etter å ha blitt flyttet på). Dette fører til konflikt med de som førsøker å vende tilbake nå etter kommunismens fall. Samt at en del av de som flytter – bare flytter… og ikke kommer tilbake.

Likevel eier de jo egentlig både jord og hus der de reiste ifra. Huib sa at den eneste måten å sikkert overta jord på der var å få alle de tilgensende naboene til å underskrive på din eiendomstrett til jorda. Bare det å finne tilgrensende var en vanskelig oppgave… og deretter sørge for underskrifter. I sånne tilfelle blir det fryktelig lett å korruptere seg.

Huib og Bettina sin bakgrunn var iallfall at han var en tidligere kunstner (hadde drevet aktivt med hest kun i fram til 20-årene, men da som yrke) og hun var opprinnelig advokat, men ble kraftig nakkeskadd (hjerneskadd) i en bilulykke for nærmere 20 år siden. Nå er de begge i 50-årene og har drevet dette stedet i knappe 10 år på delvis idealistisk basis. Antakelig en del av årsaken til desillusjonen – håper jeg.

Men igjen – for vår del foreløp turen i idyll. En 100grams sjokolade kostet 2 lei – ca 4 norske kroner… Kan en kvinne ha det bedre? 😉 Og for oss som slipper å være der hele året var det mye sjarmerende og romantisk. Selv om Shabby chic ikke helt er min stil.

Romania – Transylvania, første møte med landsbygda

Og landsbygd var det. Vi ble satt sporenstreks tilbake til århundreskiftet -og ikke til det siste, men det forrige århundreskiftet.

Dette var synet som møtte oss på vei til Halmeag.

Og det var bare én av mange. (Beklager bildekvaliteten, frontruta var ikke akkurat nyvasket.

Huib – verten vår på gården og eieren av stutteriet – fortalte at dette var vanlig. Alle kyrne i landsbyen ble samlet fra gårdene om morgenen av gjeteren. Om kvelden ble de gjett tilbake til byen og sluppet. Enhver ku visste hvor den bodde og skulle inn.

Men nå begynner jeg i feil ende. Vi reiste altså til Transylvania, området Brasnov,  byen Halmeag.

Landsbyene i dette området består egentlig av smågårder. Det vil si at husene og låvene fronter veien og mellom alle bygningene er det høye gjerder. Så man kjører i en kanal av ubrutte vegger av hus og stengte porter. Hver gård har altså en port mot veien og det var der disse kuene skulle inn, hver til sitt fjøs. Og de visste hvilket.

På baksiden av hus og fjøs er det gjerne et gårdsrom med flere bygninger eller grønnsaks-/frukthage. Disse områdene kunne være ca 1-2 mål. Resten av gårdens jord lå utenfor landsbyen og der dyrket de hovedsakelig dyrefor eller mais i det området vi var.

Halmeag er en liten småby med ca 600 innbyggere. De er rumenere, etterkommere av ungarere og, i følge Huib, i hovedsak romani (romani = sigønere, rumenere = innbyggere i Romania). Hovednæringen er landbruk. Byens mest kjente severdighet er en festningekirke fra 1200tallet. Dette er kirker som er bygd som små fort i områder hvor innbyggerne ikke hadde andre steder å søke seg til under ufred. Antakelig var kirken bygd av sakserne, men etter at området ble lagt øde av tyrkerne på slutten av 1400tallet så ble byen «overtatt» av ungarere. Les mer og se bilder i denne bloggen.

I denne byen var det inntil 2006 kun tre biler og ingen vei. Fra 2007 kom EUmidler og asfalt inn til byen. Men foreløpig er likevel hester vanligere enn mopeder, biler og traktorer til sammen.

Her er romani under innhøsting av villpærer (sure som pfhøy!). Disse solgte de seinere til andre beboere som i sin tur bruker dem som gjæringsbase for dobbeltdestillert fruktsprit. I følge vår tydelig desillusjonerte Huib så var dette en av favorittjobbene til Romaniene – man fikk «noe» for nesten ingen innsats og absolutt intet forarbeid.

I landsbyen var det et fellesdestilleri. I følge vår vert måtte man under brenningen passe på prosessen og smake jevnlig for å unngå utvanning eller annen uhumskhet.

Til sist for i dag – to bilder som jeg synes illuderer brytningstiden området er inne i:

Fjærkreet i naturalhusholdningen imøte med bilene og syklene til den gryende middelklassen.

Landbruksmekaniseringen gjør sitt inntog.

 

Det er mye mer å fortelle, men jeg tror dette får greie seg for i dag.

Romania – Bucharesti

Vi trosset alle advarsler og reiste til Romania. Det skortet ikke på dem. Både av folk som har vært der og i følge andre mer eller mindre opplyste personer virket det som landet besto av 75% småkriminelle/svindlere og 15% mafiaspirer. 😉

Vi hadde bestilt en ukes ridetur på bygda, men vi valgte å dra en dag i forveien for å få med oss 24 timer i Bucharesti.

Her kommer litt kjøtt på beinet for folk som kan like lite om Bucharesti og Romania som meg. Bucharesti:     Byen ble først nevnt i historiske dokumenter i 1459, typisk nok ifm. Vlad Tepes – senere kjent som forgangeren og navneinspirasjonen til Bram Stokers novelle; Dracula.    2,15 millioner innbyggere når man inkluderer drabantbyene – den 6. største byen i EU. Og 9% av Romanias totale innbyggertall.    Under etterkrigstiden og Ceauşescus styre ble mesteparten av bygningene som i sin tid ga byen tilnavnet «Lille Paris» revet, men noen områder med vakre bygninger fra mellomkrigstiden og tidligere finnes ennå.     Kommunistregimet ble avsatt i 1989 og en periode med uro fortsatte til den økonomiske oppgangstiden i 2000.     Byen dekker 226 kvadratkilometer og 18 innsjøer hvorav halvparten kunstige. Romania:    Har kystline til Svartehavet, er gjennomskåret av Karpatfjellene og elven Donau.     Grenser til Ungarn, Serbia, Bulgaria, Moldova og Ukraina     Har gjennom tidene vært oversvømmet av ulike folkegrupper; Romere, Gotere, Hunere og Saksere for å nevne noen.     Seinere har de tre områdene (Transsylvania, Wallachia og Moldova) som nå grovt sett utgjør Romania vært underlagt Ungarn, det Ottomanske empiriet, Østerrike (Habsburgerne) og Russland.     I 1859 valgte Wallachia og Moldova samme person som prins og dannet i praksis grunnlaget for det moderne Romania. Ikke før 1918 og den Østerriskungarske kolapsen ble Transylvania en del av Romania.     Landet var under kommunistisk styre i perioden 1945-1989 og fra 1965 til 1989 under Ceauşescu. Senere et demokrati.     EUmedlem fra 2007.     Geografisk domineres innlandet av Karpatfjellene som strekker seg til et maksimum på 2544moh. Mot Svartehavet av Donaudeltaet.     Innbyggere i landet er ca 21,7mil. 89% er rumenere, 6,6% ungarere og 2,46% romani.     Rumensk er utviklet fra dagligromersk (latin). Andre språk er ungarsk, romani og noe tysk blant de få gjenværende sakserne.     Hovedreligion er kristen-ortodoks med romerskkatolisisme og protestantisme som største minoriteter (til sammen ca 8-9%).     Økonomisk vokser landet raskt med en lav utenlandsgjeld og BNP/innbygger på ca 46% av EU-snitt.     32% er sysselsatt i lindustri, mens 55% i tjenesteytende sektor og 32% i landbruket.     Kunst- og kulturmessig preges landet av det geografiske møtet mellom sentraleuropa, østeuropa og Balkan og av sin brokete historie. Kilde: Wikipedia.

 

Antakelig ble vi smålurt før vi kom oss fram til hotellet. Men skal man egentlig kalle det «luring» når begge parter føler seg rimelig fornøyde? Vi betalte iallfall 90 lei (ca 180 kroner) taksameterpris for 40 minutter i en bil på en strekning som merkelig nok viste seg å ta rundt 20 min neste dag da vi ble plukket opp av gårdeieren dit vi skulle være resten av oppholdet … Man får ta det med et smil. Uansett er det MYE billigere enn det vi betaler for 15 min hjem fra byen der vi bor i Norge.

Hotellet vi hadde valgt viste seg å ligge i et boligområde. Altså ikke så mye butikker og restauranter dessverre. Men et flott&billig sted i et stille og rolig strøk forøvrig. (Se gårsdagens post.) Resepsjonist-servitøren var en hyggelig, hjelpsom og imøtekommende dame og det samme var dagvakten. Vi fikk (til og med?) korrigerte (i vår favør) vekslepenger tilbake. Kanskje ikke alle rumenere var så ille uansett? Hotellet kan absolutt anbefales for folk som våger å trosse advarslene. 

Siden avstandene viste seg å være større enn det vi på forhånd trodde, og forarbeidet vårt litt for dårlig så ble det til at vi bare vandret litt i nærområdene i stedet for å jakte på de mer kjente severdighetene. På den måten så vi to flotte grøntanlegg. Vi brukte over 2 timer på å tusle rundt den kunstige innsjøen i tvillingparkene som visstnok er Titan Park/Balta Alba  og Alexandru Ioan Cuza Park. I ettertid har jeg funnet ut at det er en uhyggelig forhistorie til stedet – det var her man dumpet pestofrene og dekket dem med ulesket kalk og dermed ga den kunstige sjøen sitt tilnavn – Balta Alba (den hvite sjøen).

Tvillingparken Titan Park/Balta Alba  og Alexandru Ioan Cuza Park. Dette er den minste delen av vannet. Det strakk seg langt mot høyre og den smaleste delen var krysset av en hevet gjennomfartsåre. I bakgrunnen skimtes blokker fra Ceauşescu-perioden. Nå er de visstnok privatisert.

Se på blokkene. De er ikke akkurat «velholdte». I følge lokale kilder så ble slike statlige eiendomer rett og slett snikkonfiskert av de som hadde anledning da kommuniststyret falt. De fleste «gårdeierne» er der for kortsiktig profitt og i konflikt med beboerne om leilighetene oppfattes som selveie eller ikke. Resultatet er at ingen ivaretar felleskostnadene… kun sin egen boenhet.

Jeg vil vel si – ut ifra det vi fikk sett, og det vi i ettertid innså at vi burde ha sett, at byen absolutt er verd en langhelg. Men det krever nok bedre planlegging enn det vi gjorde. Vi tok det mye på sparket da undertegnede har en avresjon mot for mye planlegging av feriene. Vel – neste gang skal jeg planlegge litt mer.

Her er noen bilder som viser litt småting vi så på vår vandring i området.

Katt med egen trapp.	Drueranke i 4 etasjer. Ingen druer i første, dessverre.

Fuglehus med kommunist-blokk-standard. I en av parkene.	En frukt- og grønthandler med verdens enkleste skilt. Stengt i dag.

 

Ad kriminalitet og fattigdom i byen – ja, det finnes fattigdom. Men vi så ikke direkte nød. Vi traff ingen tiggere (i motsetning til hva man gjør i Oslo).

I følge Wikipedia har andelen gatebarn&tiggere sunket radikalt siden toppen i begynnelsen av 90-tallet og det samme har tallene for kriminalitet. Voldelig kriminalitet er sjelden. Svindel, lommetyveri og andre måter å lure til seg penger og stæsj er dessverre ikke uvanlig – spesielt mot turister og spesielt i de sydligere strøkene av byen. Det ubetinget største kriminalitetsproblemet i Romania, korrupsjon, går ut over rumenerne, ikke turistene.

Jeg tar vare på noen linker til neste gang her – for jeg er rimelig sikker på at jeg vil tilbake.

    http://www.bucharest-for-travellers.com/bucharest_tourist_sights.php
    http://www.inyourpocket.com/romania/bucharest/sightseeing/category/2751-parksgardens.html?all_chapters=1
    http://www.romaniantourism.com/index.php?unde=bucur&id_cont=13

BTW: Det verste som skjedde oss i Bucharesti var en liten matforgiftning … 😀

Tilbake

Nå holder vaskekurven på å bli tom og tørketrommelen har jobbet seg «svett».  Vi er hjemme igjen etter en drøy uke i Romania.

Turen var utrolig på mange måter. Vi tilbrakte en drøy dag i Bucharesti mens resten av tiden ble tilbrakt i en liten 400-personers by, Halmeag,(uttales «Halmyakk») langt ute på bygda i distriktet Brasov, antakelig lettere plassert som en del av Transylvania. (Halmeag ligger forøvrig noen mil unna Bran Castle – «Dracula-slottet»).

Romania er et kontrastfyllt land. Jeg har aldri sett så mange dyre biler – og heller aldri sånn fattigdom i Europa (vel og merke så ikke vi direkte NØD). Dette gjør landet billig å feriere i – om man ikke blir lurt.

Sånn så f.eks vårt 600kroners hotellrom ut. (Bliss Hotel – her er hotellets egne glossy skrytesider.) Dessverre tok vi ikke bilde av bademaskinen. Jeg har aldri hatt et rom med dusj som inkluderte massasje/»regnskogsdusj»/radio/lys/ oa. tidligere. Vi måtte selvfølgelig prøve den. 🙂

Mer om Romania kommer et innlegg eller to seinere. Enn så lenge kan andres erfaringer leses her.

Det er uansett godt å være hjemme til hus, egen seng, hage og katt. Sistnevnte er overlykkelig over å igjen få sove i sofaen og seifilét til kvelds. Jeg er nesten like tilfreds (tror jeg) med egen seng. 😉

Årets ferie går til Transsylvania, Romania

Og derfor er jeg stiv som en stokk. Husets Herre er en evig utforsker av nye fritidssysler. Snowboardet er solgt og noe nytt måtte dermed forsøkes. Denne gangen er det ridning som er under utforskning. Som tidligere «hestejente light» stiller jeg med noe forsprang. Og nå har vi altså funnet en stall med greie hester – rimelig freshe og ikke altfor mange unoter – samt ei venninne med erfaring som stiller opp som trener.

Og it is not only-only, skal jeg si. Hun er beinhard. 😉 Gårsdagens leksjon var i stor grad ridning uten stigbøyler for balansetrening. Og lettridning i trav – fremdeles uten stigbøyler. Jeg er støl i muskler jeg ikke ante fantes. Alt på innsiden av lårene samt øvre mellomgolv. Jeg har aldri i mitt liv noen gang vært så støl i mellomgolvet. Og ganglaget i dag likner mest på andevralting. Men nok syting – det er tross alt bevis på å musklene har fått jobbe at de er morgengretne.

Tilbake til Transsylvania – for å ha noe å jobbe mot har vi altså bestilt en ukes rideferie der. Så får vi se om det blir et komma i en ny hobby, eller et punktum for et forsøk.