Diett på reise – og inspirasjon

Siden det gikk så greit i Sør Afrika trodde jeg at det skulle gå greit denne gangen også. Selv om vi nå skulle flakke mer rundt. Og selv om jeg nå hadde strammet inn fra en ren eliminasjons-diett, da uten å ta hensyn til candida fullt ut (les: jeg drakk vin og fløy ikke i spinn over litt for mye frukt eller sukker) til en 100%-diett (også uten sukker, eddik, gjær, maltiol, maltodextrin, gjærekstrakt og gjærede/saltede/tørkede matvarer i tillegg til egg, melk og alt av mel + noen matvarer til). Jeg hadde visst oversett at det er mye lettere å forholde seg til ett kjøkken med erfaring fra diettmat – sånn som safarilodgen der vi var mesteparten av tiden i Sør Afrika… enn å kommunisere sånt i et land hvor menyene er på spansk og de fleste ikke kan et kløyva ord engelsk (skyt alle dubbere!).

Jeg tok iallfall feil. I Mexico spiser man nemlig ikke så mye maistortilla lenger. Det er hvetetortilla man vanligvis får. Og tomatsalsa … uten tomat? Bønner/bønnestuing brukes også til det meste sammen med lime/sitron. Og når begge deler står på off-lista sammen med ost … Queso i Quesadilla …. er ost, ja.

Så etter å ha levd på papayajuice og bacon begynte det å gli ut.

Det positive:
Ingenting av det jeg spiste på reisen gjorde meg direkte syk eller uvel. Det taler for at jeg kanskje ikke reagerer på så mye når tarmsystemet er i orden igjen (jeg er ikke helt der ennå, men har kommet et godt stykke på vei).

Det negative:
Siden jeg i liten grad fikk testet maten systematisk og én for én matvare så må jeg tilbake til strikt diett i en periode sånn at jeg kan teste maten «riktig». Dette understøtter jeg med at noe av det jeg spiste umulig kunne ha vært bra – jeg samlet unormalt med vann på reisen.

Så konklusjonen er nok – eliminasjonsdiett utføres enklest i hjemmets lune rede.

En bivirkning (ut over at jeg har blitt argsinna på unødvendige tilsetningsstoffer som krydderblanding på frossen kyllingfilet og druesukker på storfetunge og sukker i tørket frukt … samt en haug med kjemikalier som har lite med mat å gjøre) er at man surfer på matsider man vanligvis ikke oppsøker. Og finner masse interessant. Og noen av linkene føler jeg veldig for å dele med dere.

http://veganmisjonen.blogspot.com/ 
Vegansk mat – det meste uten gluten og sukker også – finfint som tilbehør for kjøttetere også. Mange spennende ingredienser som ertemel, linser og «sånt». Hjemmelaget falafel med hummus og Røde linselus står på eksperimentplanen. Bare jeg får kjøpt ertemel.

http://siljesreise.com/ og http://mjuuugly.blogg.no/
To blogger skrevet av to ME-syke jenter. Begge jakter på bedre helse blant annet gjennom omlegging av kostholdet. Her finnes det mange oppskrifter på søtsaker uten sukker – og middagsmat også. Kikertepannekaker skal forsøkes. Eller hva med en hjemmelaget snikkers?

Jeg ser også innom 100% naturlig og Uten melk og gluten for å finne ut hva man kan gjøre med alle de merkelige ingrediensene som finnes når man ser utenfor REMA1000-utvalget.

I de samme bloggene står det også som regel hvor man kan anskaffe de eksotiske ingrediensene.

Egentlig tror jeg ikke eksotiske ingredienser er nødvendige for å få en sunnere kost. Det er i en overgangsfase hvor man trenger erstatninger for alt det man savner fra det gamle kostholdet. Det jeg tror er viktig er å finne et kosthold basert på så rene råvarer som mulig. Altfor mange av tilsetningsstoffene er «ikke giftige» og «ikke helseskadelige på kort sikt i moderate mengder». Men vi vet lite om hva et livsløp basert på sånne matvarer gjør med langtidshelsa. Og de aller fleste spiser for mye hvitt mel og sukker – såkalte tomme kalorier. Et kosthold i hovedsak basert på råvarer i stedet for fabrikkmat ordner opp i det meste – tror jeg. Enten man kaller det «raw», «paelo», «lavglykemisk», «atkins», «lavkarbo», «hunter-gatherer» eller et annet buzz-word så er det mange sunne fellestrekk å inspireres av der.

Hirr – skadefryd i lange baner

Etter å ha kommet tilbake fra et land hvor noen få har store ressurser (les: f.eks landeiendommer som måles i TUSENVIS av hektar = kvadratkilometer), en landarbeider kan ha en lønn på ca 1000 rand (1 rand tilsvarer omtrent 1 krone), en lavtlønnet regnes som en som har mindre enn 3500 rand i måneden, gjennomsnittsfamilien har 4-5 barn og store deler av befolkningen bor i skur som vi ikke hadde brukt som vedskjul engang. Prisnivået – kun absolutte matbasisvarer som ris unntatt – er forvirrende likt Norge og skolene tar noe skolepenger som faktisk for fem barn ville utgjøre en god chunk av lønna.

(Se en bra post og bilder om et av townshipene i Johannesbrug her – beskrivelsen kan glatt legges over til Cape Town. )

Vel. DA  er det vel ikke så rart at jeg har NADA medlidenhet og en stor porsjon skadefryd for denne dama?

Opp som en bjørn …

… ned som en vaskefille.

Neida, ikke helt. Men jeg var ute på glatta i går matmessig – og det kjennes i dag. Det var nemlig en kulinarisk reise gjennom Afrika – med fast meny. Og der var det en del «feil» for meg. Men jeg får avskrive det på kontoen for «erfaringer» og fortsette mer nøye. Vi reiser straks hjem og da har jeg mer kontroll. Og nå VET jeg iallfall hvordan feil mat virker. 😉

lakk-002

Og her er lakken fra i går. Det er en OPI, men jeg fikk ikke med meg hvilken.

Lever og har det bra

… i tilfelle at noen skulle lure.

Sitter nå lett solbrent i Sør Afrika, med nye, lekre, lilla negler. Helt sånn apropos gullfisk. Vi har sett hele smørbrødlista med ville dyr på safari i Krüger (helt sant! Vi fikk sett løver, elefanter, diverse hjortedyr i bøtter og spann og til og med leopard(!) og geparder(!!!) – noe som er sjeldent for sånne som oss som bare var innom parken i to dager) og nå er vi i Cape Tovn og lever luksuslivet bittelitt før vi snur gåsehuden hjemover.

Matmessig har jeg klar å unngå de store på intoleranselista, men jeg må innrømme at jeg har foret candidaen litt. Frokosten har f.eks bestått av bacon og frukt (det er det som er tilgjengelig her når man utelukker melkeprodukter, egg og mel) og det å dra på vinsmaking uten å smake vin er rett og slett umulig. 😉 Men jeg har tydeligvis ikke vært lengre ute å kjøre enn at kroppen min aksepterer det som «forbedring».

Det kjennes nemlig.

Og overgangen til ny stoffskiftemedisin kjennes også fin ut. 🙂 Og selv om jeg ikke kan sette fingeren på noe konkret så kjennes jeg nå mer «riktig» ut, enn på levaxin. Men det er for tidlig å trekke noen konklusjon her. Det trengs mer tid.

Fortsettelse følger når vi treffer gamlelandet, tror jeg.