To close for comfort

Huff. I dag slapp vi med skrekken, men det kunne fort ha gått verre.

Jeg slapp ut Nitrox og Miso etter ønske kl 5:30 i natt. De har vært inne disse nettene hvor gradestokken har sunket under -10 grader. I morges var det kun Nitrox som kom inn kl 7. Jeg tenkte ikke mer over det da det var så kort tid siden de gikk ut – selv om man vanligvis kan være sikker på at de kommer inn da for å få en halvtime inne før vi drar på jobb.

Da vi kom hjem kl 17 etter en dag på jobben og en snartur innom en dagligvare var det fremdeles bare Nitrox som møtte opp. Jeg ble litt skeptisk og ropte på henne også ut verandadøra etter at vi hadde kommet inn. Der så jeg Miso ved husveggen.

Jeg ble lettet. Men hun så ikke ut til å ville inn. Hun pleier å være den som kommer løpende for å stoppe på trappa og se seg rundt til man holder på å gå ut av sitt skinn fordi hun er så treg … men ikke ille. Etter å ha snakket litt gikk vi ut for å se. Hun er verdens mest elendige jeger (som jakter på fugler ved å sitte åpenlyst under fuglebrettet og kurre) og vi trodde at hun ikke ville inn fordi hun endelig hadde fått tak i en mus.

Men da vi fikk tak i lommelykt og fikk sett … så hadde hun satt fast den fantastiske halen sin (tenk en stor strutsefjær på en relativt liten katt – en strutsefjær i tykk vinterpels) i rosekrattet av rugosa ‘Herny Hudson’  og husmorrosa. Disse rosene har begge mer pigger enn det er korn i en kornbinge (på høsten etter et godt kornår, ikke på våren etter et uår!).

Hun var temmelig kald og sinna. Jeg klippet rosekvistene av og tok henne inn for å få fjernet dem fra halen (under protester på fullt volum). (Den katta har temprament – og nekter å innse at hun kun er halvparten så tung og stor som Nitrox – og tar det igjen i rent sinne når det passer sånn. Kjælenavnet er Frøken Fres … )

Deretter bar det rett i matskåla, med (innimellom) hysterisk vifting av halen for å forsikre seg om at den virkelig fremdeles var løs. Og mer kjefting ble det da vi holdt henne fast for å kamme ut restene av rosebedet.

Nå har hun heldigvis roet seg og sover i et pledd – etter å ha ligget en stund i sofaen, irritert, og bare sett på Nitrox med et tydelig uttrykk av «Bare kom litt nærmere sånn at jeg kan få en anledning til å la det dårlige humøret gå utover deg!» (Stakkars Nitrox ble urolig av kjeftamentet hennes under behandlingen og forsøkte seg på tilnærming og bekymrede «Urritj? Mirruit?» uten andre resultat enn en truende labb og et klapp over ørene.

Nå sitter hun og spiser og drikker for 3. gang på 3 timer.

Huff. Hun kunne ha frosset ihjæl der … (Hun gjorde selvfølgelig ikke dette stuntet engang alle de dagene med en bedre temperatur.) Jaja – det gikk bra. Jeg håper bare hun har vett til å passe seg nå.

Advertisements