For mye og for lite er (nesten) like galt (- Om stoffskifte og medisinering)

Jeg har som kjent lavt stoffskifte av den autoimmune typen (Hashimotos thyreoditt på fint). Og jeg har en kunnskapsrik lege som anbefaler behandling/retning (mest) etter symptomer og mindre etter blodprøver – OG som (som regel) lar meg få ha det siste ordet.

Det er jeg utrolig glad for. Det gir meg rom til å gjøre endringer i medisinering etter hva jeg tror er riktig, uten å ha på følelsen av at jeg må “til legen” hele tiden, eller at jeg må “gå bak ryggen” på legen. Han har også vært så vennlig å skrive ut et ekstra blodprøveark for test av TSH, ft3, ft4 og anti-TPO med “kopi pasient” i toppen av arket sånn at jeg kan sjekke selv om jeg kjenner behov for det mellom konsultasjoner. (Jeg konsulterer 3-4 ganger årlig nå som sykdomsbildet er rimelig stabilt, og vi har funnet et belte for hvor mye medisin jeg skal ha.)

ft4 – lagerhormon som må konverteres til ft3 for å “virke” i kroppen. Lang halveringstid – omtrent en uke.

ft3 – det aktive hormonet. Kort halveringstid – regn maks 24 timer.
TSH – et signalstoff for hvor mye ft4 og ft3 som kroppen mener at skjoldbruskkjertelen skal produsere. Høy TSH vil si at kroppen roper “LAG MER HORMONER FOR F**N!”, mens lav TSH vil si at kroppen mener det ikke trengs mye nå.
anti-TPO – uønskede antistoffer mot kjertelensymet som skal bidra til å lage ft3 og ft4. Positiv (høy) anti-TPO regnes som en markør for Hashimotos thyreoditt og er ofte en indikasjon på at man engang vil få så hemmet hormonproduksjon at man må medisineres. Anti-TPO kan også brukes som en markør for aktiviteten i sykdommen (mindre vanlig).  

Men med en så stor frihet til å styre egen behandling har jeg også rom til å gjøre feil – feil som jeg må ta på egen kappe. (Men det er også jeg som får svi om legen tar feil – så jeg klager absolutt IKKE over å måtte ta ansvaret for egne, altså!)

På seinhøsten i fjor fikk jeg en nedtur som gjorde at jeg økte medisineringen bittelitt. Det gjorde jeg basert på symptombildet og på bakgrunn av at det er vanlig å måtte vinter-oppdosere, men altså i mot blodprøvene. Jeg ble noe bedre et par-tre ukers tid og falt så ned igjen. Jeg gjentok økningen. Denne gangen fikk jeg ingen virkning av den i det hele tatt.

Erfa er et produkt framstilt fra tørket svinekjertel, produsert av Pfizer Canada under kontroll og en 60mg tablett inneholder 35µg t4 + 8µg t3 og i tillegg de andre stoffene som skjoldbruskkjertelen naturlig innehar; t2, t1 og calcitonin. Det brukes for å erstatte kroppens egenproduksjon ved lavt stoffskifte og er et alternativ til syntetisk t4 og/eller syntetisk t3. Den store forskjellen mellom syntetiske stoffskiftehormoner og Erfa (og herunder andre varemerker produsert av tørket svinekjertel) er at en stor del av hormonene allerede er bundet til transportprotein. Dette støtter muligens den lengre halveringstiden flere pasienter synes å oppleve og det forbedrede opptaket.

Den medisinen jeg bruker er altså Erfa, med et minimalt tilskudd av levaxin (syntetisk t4). På ren levaxinbehandling hadde jeg nok for høy dose vinteren før jeg byttet til Erfa. Hos meg ga det ikke utslag i varmefølelse men jeg målte basaltemperaturen og var helt opp i 37,8 uten å kjenne andre tegn på for høy dose (vanlige symptomer er svette, søvnmangel og hjertebank) – vel … søvnen min er rotete også på for lav dose, så det kan jeg ikke se på.

Uansett… jeg har nå funnet ut at Erfa – for meg – oppfører seg annerledes enn levaxin ved for høy dose. Jeg fikk tilbake blodprøver nå og de sier bestemt at jeg har for mye ft3 i blodet. Jeg har ikke kjent annet “rart” enn at pulsen min har vært 10-15 slag “for høy” til tider hvor jeg skulle hatt min normale hvilepuls på 70-73. Og denne pulsen har vært høyest 8 timer etter medisinering (jeg tar hele dosen på sengekanten om kvelden, fordi jeg da sover best) og lavest (normal) ved leggetid. Jeg har heller ikke hatt den temperaturøkningen jeg hadde på levaxin – nå går jeg jevnt på 36,8-37,0. (Jeg bruker en vanlig mobil-app til å måle puls. Måler man 4-5 ganger så er den bra nøyaktig til sånt husbruk.)

Skal jeg tippe så har kroppen min tatt imot ft3 og forbrukt den, samt konvertert ft4 til inaktivt rt3 for harde livet (Å konvertere ft4 til inaktivt rt3 er kroppens forsvar mot stoffskiftehormoner den mener den ikke kan/skal bruke)… Så jeg senket dosen littegrann– som kjent må stoffskiftehormoner senkes etappevis på grunn av halveringstiden i kroppen. Jeg står minst en måned på en dose før jeg endrer nå som jeg driver med finjusteringer. (Finjusteringer for meg er 15mg – en halvert tablett av de minste man får av Erfa; 30mg. Så justeringene utgjør en endring på  omtrent 8,75µg t4 + 2µg t3 i døgnet – under hormonnivået i en halvert 25µg levaxin-tablett, altså).

Halveringstid for ft3 regnes til  0.75 til 2,5 dager, mens halveringstiden for ft4 til 6,5 dager. Halveringstiden for ft3 er beregnet til 2,5 på cytomel (syntetisk t3) og 0,75 i kroppen… Hva som er fasiten strides altså de lærde om. (Jeg stoler mer på pdf-en og den kortere tiden her – det stemmer også bedre med min leges estimat på ca 24 timer. 😉 )

http://en.wikipedia.org/wiki/Triiodothyronine
http://www.rxlist.com/cytomel-drug/clinical-pharmacology.htm (side 6)
http://jcem.endojournals.org/content/93/6/2300.full.pdf

Så langt – etter en drøy uke – kjennes det riktig ut. Ingen formdip untatt første dag (kan godt ha vært tilfeldig – eller at kroppen rett og slett fikk mindre og måtte justere andre prosesser til å redusere konverteringen av ft4 til rt3…), bare god og jevn energi. Sånn som det skal være, når medisinen er så noenlunde riktig. Og det kan virke som at pulsen er på vei i riktig retning også. Et par uker til vil nok gi meg fasiten.

Det jeg nå funderer på er om jeg skal splitte dosen i to – og ta 2/3 på sengekanten og 1/3 til morgenen, for å se om en medisineringsrytme som mer hermer den naturlige døgnrytmen i utskillelsen (se pdf-en i boksen over) vil være enda bedre. For jeg har en stygg tendens til å sikte mot “optimalt” i stedet for “bra nok” når det gjelder dette siden det har så store utslag på livet og livskvaliteten min. Ulempen med å bytte er at jeg i så fall må ta jerntilskuddene mine midt på dagen i stedet. (Jern binder opp stoffskiftemedisin og skal tas minst 6 timer unna…)

Jerntilskudd, kalsiumkarbonat og mat generelt kan påvirke opptaket av stoffskiftemedisin. Derfor anbefaler man å ta medisinen på tom mage, en halvtime før annen mat. Min lege mener dessuten at man skal tygge Erfa, for å bryte opp tabletten og la spyttensymene begynne jobben.

Videre er det greit å vite at både jerntilskudd, kalsiumkarbonat, kaffe, sojaprodukter, syrehemmende midler og grapefruktjuice påvirker opptaket negativt om de tas for tett til medisinen. 4-6 timer regnes som trygg avstand.

http://www.theannals.com/content/35/12/1578.short
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1884777/
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18341376?dopt=Citation
http://aace.metapress.com/content/c1yr7nd11dmvgqkx/
http://www.bprcem.com/article/S1521-690X(09)00076-1/abstract

Hvorfor jeg skriver dette? Jo fordi det kanskje kan hjelpe noen andre og fordi det hjelper meg å samle tankene …

The Great Blue Hole – Belize (Del 4)

Svosjhhhh … KLASK! …

Svosjhhhh …. KLASK! … Svosjhhhh … KLASK!

Jeg titter opp på den unge, noe bleke kvinnen som sitter rett ovenfor meg. Hun tviholder i benken under seg med hendene i et kryssgrep mellom godt skrevende bein. Knoklene hennes er like hvite som mine egne. Uttrykket er lidende hver gang vi klasker ned i bølgene.

Jeg vet hvorfor.

For hver gang vi forserer en bølge holder jeg igjen det jeg makter for ikke å bli løftet opp fra glassfiberbenken med påfølgende smertefulle landing når baugen treffer bølgedalen.

I løpet av natta har noen byttet ut den blå fløyelen med noe som mest kan sammenliknes med en kulekjøringsløype. Med halvannen meter høye kuler. Som båten slår ned på.

Jeg flytter blikket til kjæresten til kvinnen. En mann i slutten av 20-årene. Han ser tilbakeholdt redd ut. Eller iallfall bekymret. Og han vil ikke vedvære seg det. De andre passasjerene er stort sett i samme alder.

Tre yngre menn danner en gruppe som kjenner hverandre – en er rødhåret, erketypisk “irsk, med fregner” tenker jeg. Han er tydelig uvel. Nummer to har hva jeg kaller “italiensk utseende” og virker livredd. Den siste i trioen er en solbrun, gulblond gud.  Han får meg til å stoppe opp, og i et halvt øyeblikk ønsker jeg at jeg var 10 år yngre. Før jeg fortsetter å fundere på hvordan iallverden han klarer å sitte så avslappet og lese uten å bli mørbanket.

Så er det oss to. Ikke lenger i 20årene i skinn, men fremdeles stort sett i sinn – liker jeg å tenke.

De to siste er et noe eldre ektepar – snorklere. De er i 50-årene, men ser ut som de har vært ute en vinterdag før. De er begge senesterke, med et sporty utseende Det er de vi vi kan takke for at turen ble gjennomført. Frenchie’s setter egentlig en grense på 10 betalende for at turen skal gjennomføres – vi slapp gjennom med 9. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om jeg egentlig er glad for det.

Selv om det er vår eneste sjanse til å dykke i The Greate Blue Hole  det gjelder.

Heldigvis blir jeg aldri sjøsyk, tenker jeg.

Oppmøtet var 06:00 på piren i dive shak’en til Frenchie’s. Vi var i sterk tvil om båten ville gå ut da vi gikk dit – om natta hadde en kjapp liten tropisk storm blåst tvert over øya og gjort sitt beste for å “søkkvåte” skoene våre på trammen utenfor huset. Den hadde lykkes om jeg ikke hadde bråvåknet og løpt ut i pysjen for å ta dem inn. Palmeblader og rusk og lauv var blåst ut i veien. Tross alt var det 2,5 timers gange ut i åpent hav østover vi skulle. Langt utenfor den beskyttende revkanten, via Turnefee Atoll til neste atoll – The Lighthouse Reef.

Men Frenchie’s hadde bestemt seg for å kjøre tur – bare med bytte av båt til “den store” – med 3×150 hester i hekken. Og etter rigging av utstyr, en kjapp “frokost” av typen “inkludert i prisen (=gjør det billig med loff, te og syltetøy) var vi på vei ut. 

Vi svinger inn i en kanal uten brottsjøer blant dønningene og plutselig er sjøen stille. Det er som “orkanens øye” har landet på vannflaten. Og vi er midt i det. The Great Blue Hole. Et hull, drøye 320m i diameter og 125 meter dypt, med en kant som bare er 1-2m dyp rundt – midt ute i det blå havet, uten landkjenning.

Rent fysisk er The Blue Hole et “sinkhole” – en forhenværende grotte hvor taket har falt inn. På land kan den ha vært en cenote mens dinosaurene vandret verden. Samtidig er dette omdiskutert siden landet ikke skal ha vært så høyt. Men hulen kan ikke ha blitt dannet under vann. Så det er et mystisk sted på mange måter.
Jacques Yves Cousteau var mannen som gjorde dette stedet kjent, og i følge lokale rykter, også den som sørget for at det er mulig å komme inn og ut med båt … Og bidro til at det i dag er ett av Belizes større turistattraksjoner – inkludert på verdensarvlisten siden 1994. 

Divemasteren gjennomgår sikkerhetsreglene. Jeg kjenner at jeg blir irritert, selv om de stort sett er fornuftige, og spesielt når man velger å ta dykkere som såvidt har dykket med sin AOWD ned til 40 meter. Jeg funderer på om de virkelig gjennomfører slike dykk med 10 personer uten å ta med en divemaster til? Jeg håper ikke det. Men i dag er vi 7 siden det er to som kun skal snorkle ringen. Og jeg & Husets Herre er vel vant med å dykke selvstendig i par, så jeg er ikke bekymret for oss.  

Dykkingen her er anneledes enn hjemme. Den foregår mye mer som “guidede gruppeturer” enn som selvstendig utforsking i buddypar. På et slikt dyp må man regne med muligheten for nitrogennarkose og vi er antakelig heldige siden vi bare blir 7 dykkere på den divemaster.

Vi synker ned i det blå langs veggen. Jeg konsentrerer meg med å holde øye med computeren, Husets Herre og divemasteren – i prioritert rekkefølge. Vi går dypt så raskt som vi klarer å utlikne ørene. Ned til 40 – for å beholde mest mulig av den korte “bunntiden”. Den grå og livsløse bergveggen vi synker forbi minner til forveksling om det å dykke i Norge. Men i Norge greier man seg ikke med våtdrakt. Jeg sjekker temperaturen. Computeren sier at det er 24 grader i vannet. Jeg er glad jeg valgte å leie en “shortie”.  Dette er det kaldeste dykket vi har hatt på turen, og det kjennes.

På 35 meter ser jeg stalagtittene. De henger langs kanten av det som har vært hulehvelvingen før den åpnet seg. De er DIGRE. Som 3-7meter store haitenner farer en tanke gjennom meg. Jeg snur meg lyser utover fra veggen. Vi ble tross alt fortalt at vi kunne se hammerhai her om vi var heldige. Men det er ingen hai der.

Gruppa har fulgt dykkelederen og vi svømmer mellom stalagtittene. Det er storslagent. Husets Herre og jeg er sist – jeg suger i meg inntrykket. Det er en fremmedartet verden, både likt og ulikt å besøke huler på land. Å kunne sveve mellom stalagtittene er helt særegent . Jeg tar meg i å ønske å kune gå helt ned til stalagmittene. Men det krever annet utstyr og en helt annen tur. 

Det blir gjerne sånn – at vi blir ettersleperne på guidede turer. Vi er vant med fototurer i kaldt vann hvor man svømmer sakte for å bevare varmen og lufta lengst mulig mens man titter nøye etter motiver. Ikke slik som her, hvor man har mer enn nok luft for den tilmålte tiden og heller dekker et større område pr dykk. Til tider er det frustrerende. 

Divemasteren signaliserer at vi skal gå oppover. På 10 meter føler jeg meg tom. Jeg er litt skuffet over at vi ikke har fått se hammerhai. Samtidig vet jeg at det er storforlangende av meg. Tross alt fikk jeg se min første hai for bare to dager siden. Men nå vet jeg jo at jeg iallfall ikke har helsvart hai-karma, så jeg hadde håpet.

Forøvrig er sikkerhetsstoppen på 6m er akkurat så kjedelig som slike pleier å være hjemme i Norge. Det er litt fisk, men ikke noe spektakulært. På vei opp i båten snakker vi begeistret om stalagtittene. Husets Herre og jeg er skjønt enige om at to undervannsscootere hadde vært tingen for å dekke en større del av diameteren på ett dykk.

I båten får vi vite at hai-ryktet The Great Blue Hole har først og fremst var tuftet på mating. Og selvfølgelig så begynte det å gå litt vel vilt for seg (ingen ulykker såvidt jeg vet, men “nære unna”) og dermed opphørte matingen. Og dermed er det da også lenger i mellom at man kan se hai på dykkene der nå. Jeg synes egentlig det er riktig – og personlig har jeg mye større glede av de få ekte villdyrene jeg har fått sett enn de halvtamme. Det være seg matede haier eller matede løver.

Og dette var bare det første av tre dykk for dagen. Vi setter kursen mot Half Moon Caye hvor vi først skal dykke The Half Moon Caye Wall og etterpå The Aquarium.

Fra youtube. Ikke vår, dessverre–men representativ, med unntak av haien.
(Og jeg snakker IKKE i masken!!!)

Glimt fra et katteliv

Jeg har jo ikke formelt presentert husets kattebefolkning. Husets Herre og undertegnede deler altså enebolig med to katter. Det er Nitrox «gamlingen» på snart tre år og Miso – aka «Frøken Fres» på drøyt ett. Begge disse er Maine Coon-blandinger med ukjent far, er sorte med bittelitt hvitt og langhårede. Der slutter likhetene også.

Nitrox kommer fra Løten. Han har arvet rasens størrelse, men han er en skipskatt med «polvotter» på forbeina og har rundere ører og ikke så markant kjeveparti som det som er rasetypisk. Vintermatchvekt er 6-6,5 kg.

Han er stort sett rolig og snill mot oss og har en forkjærlighet for seifilet. Han er ikke særlig glad i kulde og biter oss gjerne når vi bærer ham ut i minusgrader. Men han liker å være med å gå tur sålenge vi ikke går for langt.

Om han kjeder seg kan han finne på tull – som da han (bakholds-)angrep beina til naboen. Naboen skulle gi ham mat, men Nitrox ville ha selskap.

Frøken Fres kom til oss fra Porsgrunn. Hun er lita for rasen – og vil alltid være ekstra lita sett sammen med Nitrox. Til gjengjeld har hun Maine-Coon-kjeve og ditto ører. Heldigvis er hun ikke skipskatt, for denne damen har temperament og vet å bruke alle sine skarpe klør.

Hun er en ivrig, men lite vellykket jeger. Hennes oppfatning av jakt er å løpe ut og sette seg under fuglebrettet «midt i glaninga» med åpen kjeft.Dersom hun fanger fugl med den metoden der så er det fordi fuglene ler sånn av henne at de ramler av pinnen.

Disse to går ganske bra sammen. Til å begynne med trodde Nitrox at han hadde fått en selvgående leke … men det var helt til at Frøken Fres fant ut to ting:
1) Han spiser meg ikke
2) Jeg har klør

Så nå skjer det rett som det er at vi ser Nitrox i fullt firsprang med Miso i hælene …

Frøken Fres er en standhaftig personlighet. At hun vet at soverom og bad er off-limits forhindrer henne ikke fra å forsøke å komme inn hver gang en dør står åpen … eller å forsøke å klemme seg gjennom luftesprekken under badedøra. Og hver gang hun blir dyttet ut, snur hun bare … og forsøker igjen.

Eller som i går – da jeg skulle bytte sengetøy:
Frøken Fres sniker seg inn døra og under senga. Bad move siden jeg endesnudde madrassene. Jeg tok tak gjennom sengetælet og skysset henne mot døra … hvor hun oppdager den åpne baderomsdøra.

Selvfølgelig svinger hun inn der og gjemmer seg under vasken. Vel vitende om at hun ikke skal være der heller. Greit nok, men ikke så lurt når man er livredd Den ELEKTRISKE TANNBØRSTEN.

… så hun spurter ut i gangen og gjemmer seg under bordet der og da jeg sa «BRRRRRT» i elektrisk tannbørstefrekvens satte hun avgårde for å heller maltraktere en stakkars plysjball så stuffingen tyter.

Frøken Fres liker heller ikke …
K A M M E N. Hun kan til nød tolerere børsten, men når hun blir kammet blir hun sur, muggen og tar fram klørne. Dessverre har hun en pels som krever stell og klør hjelper lite når man er 3 kg og kan tvangsholdes i perioder – og jeg kan bruke skinnhansker.

Så hva gjør Frøken Fres når det uutholdetlige motstrebende har blitt utholdt? Joda… hun hevner seg med å stalke og angripe Nitrox. Først forfølger hun ham fra ynglingsplass til ynglingsplass… og så kommer klørne. Og så er hun like kjælen som en kråkebolle i lang tid etterpå. 😆

Mellom himmel og jord – i disse tider

Se dette: http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/article3936732.ece 

Enten kan man velge å tro at det er avtalt spill – et sirkustriks… ellers får man begynne å revurdere hva vi tror vi vet om hva som er mulig og hva som ikke er det. I dette tilfelle våger jeg ikke å konkludere. Uansett ser det mektig rart ut.

Hver gang jeg blir for skråsikker så tenker jeg på at det ikke er mange hundre år siden det var udiskutabel kunnskap at jorda var flat og at jorda var universets sentrum … og at vi nok vil lære like mye fantastisk de neste 500 årene som vi har gjort de siste.

Jeg har forøvrig vært hos healer to ganger – én gang  hos en mann som nå er avdød. Da var jeg 8 år. Og kjente varmen fra hendene hans når han holdt dem 2-3 cm over kroppen min – på ryggen min… Ingen hadde fortalt meg hva som skjedde. Men jeg ble bedre av lungebetennelsen etter det. Jeg vet iallfall at jeg ikke hadde noen forventing til det besøket. Vi skulle bare besøke noe fjern slekt …

Den andre gangen var jeg hos Joralf Gjerstad for hjelp med gjentatt bihulebetennelse.healing Såkalt kronisk. Da var jeg vel ca 20 år. Jeg dro derfra og var skuffet. Opplevde at «det ikke hadde» virket. Den oppfatningen hadde jeg inntil et par-tre år etter – da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde hatt et eneste tilfelle av bihulebetennelse siden besøket.

Vel – det finnes flere kjente healere … Og jeg sliter med bibelen/religion, men har mindre problemer med dette. For andre er det motsatt. 😉

Alt er jo subjektiv oppfatning og min private konklusjon er vel at jeg tror noen personer sannsynligvis er i stand til å kanalisere krefter vi ikke kjenner til og kan måle ennå. Og at det er 95% sjarlataner i bransjen … Så for min del er valget lett. Skolemedisinen først,  en healer om ingenting virker og da kun om vedkommende ikke tar betalt.

Subjektiv temperaturmåling

Det er kaldt ute hvergang når Nitrox biter når jeg løfter ham for å hive ham ut om morgenen.

Merkelig nok er den samme kulda helt grei å gå ut i på kvelden. Men altså ikke kl 07:30 om morgenen etter å ha vært inne i 45 min. Forstå det den som kan.

(For ordens skyld: kattene har tilgang i diverse uthus i le for vinden og med katteseng & mat. Både hos oss og to naboer.)

Gammel vane – vond å vende

Jeg har en stund lurt litt på det at jeg liker å sitte å sniffe gjennom skjerfet jeg har på meg dersom det er et skjerf i mykt materiale, som f.eks bomull. Jeg bruke venstre hånd, løfter det opp og sniffer gjennom det. Har tatt meg i dette flere ganger i den siste tiden, etter at det begynte å nærme seg nattefrost og skjerftid igjen.

Vel. I dag kom jeg plutselig på hvor jeg har denne vanen fra.

Inntil jeg var 4-5-6 år hadde jeg nemlig «nong-nong». Det var en fanellsklut (i den tidens tidsriktig hvitt og utvasket oransje). Den la jeg opp gjennom hånda slik at tommelen var fri. Så puttet jeg tommelen i munnen og suttet mens jeg sniffet gjennom nong-nongen. 6mm overbitt er nok til dels takket være denne (u-)vanen.

Heldigvis ble jeg kvitt den(?) da jeg startet på skolen …  ehm … altså … fram til nå.

Så de som sier at det tar 3 uker å bli kvitt en vane kan bare gå og kaste seg på en spikermatte. Min vane stakk hodet fram etter 30 år! (Men uten bruk av tommeltotten, altså!) 😆

Mer navlelo (eller navlebeskuende, om du vil)

Først: tusen takk for alle sympatiærklæringer. Det varmer. Jeg har det psykisk bra. Som sagt virket heldigvis medisinen nesten umiddelbart på det området på meg. Fysisk tar det noe lenger tid. Legen sier at det er som en motor som har gått uten olje over tid. Det tar en stund før det har «kommet rundt» og begynner å gjøre godt i alle «perifere» deler av kroppen. Nok om det – det går iallfall riktig vei nå.

Det jeg ville var å fortelle om en undeligere side av saken. I løpet av de siste 3-5 årene har jeg drømt sjeldnere og sjeldnere. Jeg setter det i sammenheng med utviklingen av det lave stoffskiftet fordi jeg i bakspeilet vet at det har pågått i noenlunde samme tidsrom – og fordi jeg har kommet i kontakt med andre som har opplevd det samme – at drømmene forsvant.

Det som er morsomt er at jeg har begynt å drømme igjen nå.

Det som er ironisk er at jeg har fått min første ubehagelige drøm på … 10 år? Heldigvis ikke i klassen «mareritt» – bare sånn «ekkel».

Jeg drømte at jeg var nr 3 på et skadested – her i byen i et kryss mellom to gater. Gatene finnes, men krysser ikke hverandre i virkeligheten og ligger heller ikke på stedet jeg så i drømme (som er et helt annet sted – og godt er det så slipper jeg å tro at jeg er sanndrømt oppi det hele 😀 ).

Ingen var livstruende skadet, men jeg skulle ringe nødnummeret for å få hjelp til to bevistløse personer. Og så hadde jeg en sånn dum Nokia med touchscreen (som Husets Herre har og mobbes for, selv har jeg SE med knapper) og jeg var ikke i stand til å få ringt riktig nummer.

Livet har virkelig 2 eller flere sider. 😆