Mer navlelo (eller navlebeskuende, om du vil)

Først: tusen takk for alle sympatiærklæringer. Det varmer. Jeg har det psykisk bra. Som sagt virket heldigvis medisinen nesten umiddelbart på det området på meg. Fysisk tar det noe lenger tid. Legen sier at det er som en motor som har gått uten olje over tid. Det tar en stund før det har «kommet rundt» og begynner å gjøre godt i alle «perifere» deler av kroppen. Nok om det – det går iallfall riktig vei nå.

Det jeg ville var å fortelle om en undeligere side av saken. I løpet av de siste 3-5 årene har jeg drømt sjeldnere og sjeldnere. Jeg setter det i sammenheng med utviklingen av det lave stoffskiftet fordi jeg i bakspeilet vet at det har pågått i noenlunde samme tidsrom – og fordi jeg har kommet i kontakt med andre som har opplevd det samme – at drømmene forsvant.

Det som er morsomt er at jeg har begynt å drømme igjen nå.

Det som er ironisk er at jeg har fått min første ubehagelige drøm på … 10 år? Heldigvis ikke i klassen «mareritt» – bare sånn «ekkel».

Jeg drømte at jeg var nr 3 på et skadested – her i byen i et kryss mellom to gater. Gatene finnes, men krysser ikke hverandre i virkeligheten og ligger heller ikke på stedet jeg så i drømme (som er et helt annet sted – og godt er det så slipper jeg å tro at jeg er sanndrømt oppi det hele 😀 ).

Ingen var livstruende skadet, men jeg skulle ringe nødnummeret for å få hjelp til to bevistløse personer. Og så hadde jeg en sånn dum Nokia med touchscreen (som Husets Herre har og mobbes for, selv har jeg SE med knapper) og jeg var ikke i stand til å få ringt riktig nummer.

Livet har virkelig 2 eller flere sider. 😆

Advertisements

Stille for tiden – det har en årsak

I hagen jobber vi videre med prosjekt «ny terrasse». Det går framover relativt jevnt, men sakte.

Men det er ikke på grunn av manglende framgang i hagen det er stille på bloggfronten.  Det er mer at det er vanskelig å skrive om én ting når tankene kretser om én annen. Jeg har fundert og spekulert, tygget og tygget.

Så jeg har tygget litt mer og tenkt og vurdert enda litt til … skal dette blogges eller ikke. Dette er en hage- og hobbyblogg i all hovedsak, men men ikke kun det. Dog – dette har truffet meg nært og skal jeg skrive noe i samsvar med hva mengden har tenkt/fundert/fortvilt ville denne bloggen ta en skarp sving mot «sykdomsblogg». Det vil jeg heller ikke. Og hvor personlig skal jeg være?

Vel – i dag har jeg gjort valget. Det kommer til å dukke opp noen innlegg her framover. Spesielt siden denne bloggen er en form for å skrive ting ut av meg.

Så her er nyheten. Saken er den at jeg har fått konstatert lavt stoffskifte og har vært ganske langt nede. Jeg er altså rammet av en sykdom som rammer 100 000 – 200 000 personer i Norge. 5 av 6 med sykdommen er kvinner.

Stoffskiftet styres grovt skissert av hormoner dannet i skjoldbruskkjertelen og legger grunnlaget for det meste annet som skjer i kroppen gjennom å regulere stoffskiftet i cellene. Ekstremt forenklet sagt er stoffskiftet «turtallet» kroppen går på. Dermed vil et stoffskifte «på tur» også kunne føre til ubalanse og symptomer i det meste av kroppen.

Her er en kortfattet liste over de vanligste symptomene på lavt stoffskifte, hypothyrose.

• «Alltid» sliten
• Psykomotorisk treghet/»klønete»
• Depresjon
• Vektøkning
• Tørr hud
• Hårtap
• Hevelse rundt øynene
• Heshet
• Forstoppelse
• Leddsmerter og/eller carpal tunell syndrome
• Menstruasjonsforstyrrelser
• Åndenød
• Redusert/fraværende seksualdrift
• Alltid frossen
• Brainfog
• Hukommelsessvikt/»demens»
• Stort behov for ro
• Redusert stressmestring
• Irritabel/fortvilet
• Dårlig søvn

Disse symptomene kommer snikende og det kan ta lang tid før man får mistanke om at noe er fysisk feil og år før «man slår ut» på blodprøvene.

Vel – jeg har hatt de fleste symptomene i mer eller mindre grad, med unntak av en håndfull. Jeg kan legge til «overfølsomhet for lyder» og «svekket evne til å håndtere flere ting samtidig» og «mannevond». 😉

Jeg var på strak vei inn i diagnosen «depresjon» og der tilhørende medikamenter da blodprøvene heldigvis fikk legen til å gi meg stoffskiftemedisin. Og siden jeg fikk begynne på stoffskiftemedisinen har alle depresjonssymptomer forsvunnet som dugg for solen. (De fleste er ikke så heldige at de merker endring så fort som jeg har gjort.)

Da var bakgrunnen satt. Det er altså sånn ståa er. Jeg bruker mye tid på å fundere på dette og dermed kommer det nok til å komme noen flere innlegg om dette framover. Siden jeg har bestemt meg for at det er bloggbart, altså. Disse innleggene vil få både egen tag og egen kategori for de som vil lese – og for de som ikke vil lese – om akkurat dette.

Så – da var katta ute av sekken. Og så håper jeg at bloggforstoppelsen har fått sin lakserolje – slik at jeg også kan få utav meg andre ting. 😉