Glutenintoleranse – eller?

Da har jeg holdt meg melfri i snart 2 år. Siden jeg ikke vet om det er hvete eller andre melsorter, gluten eller et av de ca 23 000 mulige proteinmutasjonene i hvete som er problemet har jeg vært strikt med hard hånd. Det vil si at jeg ikke bare har kuttet gluten, men jeg har kuttet alt som jeg kan finne som er laget av hvete, bygg, rug, spelt, emmer eller havre… Det inkluderer også en god del glutenfri varer.

Om man finleser betingelsene for at en matvare skal kunne kalles “glutenfri” så innebærer det bare at det skal være under 20ppm gluten i varen – det vil altså si at man kan få “glutenfritt” øl brygget på malt… og “glutenfri” produkter med hvetestivelse. http://www.ncf.no/contentpg.aspx?zone=318&MenuNode=634829655042343750 

I tillegg har man problemet med “hvetederiverte” ingredienser i annen mat som ikke behøver å merkes siden “noen” mener at “man” helt sikkert ikke reagerer på de proteinrestene som eventuelt måtte finnes. Dette gjelder f.eks maltodextrin (i omtrent alt som inneholder buljonger, eller kjøttsmak  – typisk alt fra godteri til posesupper), dextrose og dextrin, karamellfarger, malt og glukosesirup, med flere. http://www.glutenfreedietitian.com/newsletter/2011/07/27/wheat-based-dextrin-how-much-gluten-does-it-contain/

Vel – i mitt tilfelle så har det ført til at vi (jeg har heldigvis en meget velvillig mann på kjøkkenet) i all hovedsak har gått tilbake til basics på kjøkkenet – og har blitt RAM på å lese ingredienslister. Her kokes det kraft og tacokryddret blandes selv… Tungvindt – ja. Spesielt når vi er ute. Jeg vet vel at jeg har fått i meg maltodextrin ved noen tilfeller der. F.eks fra den brune maizenajevningen. Men ikke hjemme. Og ikke ofte. Og det å gå ut og spise har blitt av typen “man ringer først og varsler kjøkkenet”… og deretter nistirrer man mistenksomt på med man har fått på talerkenen. Og aller helst velger man ting som man vet er glutenfritt – som salater (uten brød, krutonger eller pasta, selvfølgelig) eller omeletter… Eller rent kjøtt. Og ja – jeg kaller meg “glutenintolerant” ute…  selv om det betyr at jeg kan få sånne “liksom-glutenfri” produkter. Det er lettere for andre å forstå og enklere å håndtere for et kjøkken.

Men – den virkelig gode nyheten er at på disse årene så har antistoffene mine mot skjoldbruskkjertelen kommet i fritt fall. Det er en kjent overrepresentasjon av cøliaki blant oss som har hashimotos/graves og andre autoimmune sykdommer. Jeg trodde ikke jeg “var av dem” siden jeg ikke hadde større mage-tarmsymptomer, men jeg har endret overvevisning. Korn slår ikke ut på magen for meg, men i nesa og gjennom lettere hovent underhudsvev – vannsamlinger. Så noe i kroppen min setter pris på at jeg ligger unna kornet.

Det som også er interessant er at jeg har ikke hatt noe som nærmer seg en bihulebetennelse på disse årene etter jeg ble kornfri. Bihulebetennelse var ikke en årlig foreteelse før, men nærmere en konstant tilstand. Det er så utrolig fantastisk å kunne puste gjennom nesa hver dag, hele tiden – i sær når jeg i omternt 18 år tidligere var konstant tett. Jeg er kun lettere bitter over de 18 tette årene forut … men det er det formålsløst å bruke tid på nå.

Jeg vet at jeg syter litt over at det er litt vanskelig ute (har forøvrig blitt mye bedre!) og litt tungvindt hjemme (man må lære seg å spise noe annet enn brød til alle måltider) så har en økende bevissthet rundt disse problemene OG lavkarbobølgen gjort det MYE lettere. I tillegg er det sånn at når det virker så er det iallfall helt uaktuelt for meg å gå tilbake.

I stedet vil jeg anbefale andre med diffuse problemer å rett og slett bare prøve 30 dager kornfritt. (Man kan knapt nok forlange at en lege skal kunne se sammenhengen mellom korn og bihulebetennelse…. Google har noen treff, men sammenhengen med leddsmerter er f.eks mye mer kjent.)

Enten blir man bedre – ellers så har man rett og slett bare vært uten korn i 30 dager. Ingen krise det.

Interessert i å lese mer?
I så fall anbefaler jeg boka “Wheat Belly” av William Davis (http://www.wheatbellyblog.com/). Han skriver mye om dagens hvete kontra “urhveten” og hvorfor det ikke bare er gluten som er et mulig problem med hvete. (Nå skal det sies at man også kan si at boka er litt “amerikansk sensasjonalistisk” skrevet, men om man salter den litt og og også kjenner på kroppen hva som stemmer for seg selv så er den vel verdt de timene man bruker på å lese den. Den bør iallfall overbevise om at det ikke er greit å stille seg helt avvisende til at hvete kan være et problem.)

Edit:
Det ser ut som at denne posten er sterkt utsatt for spam, så jeg stenger den nå for kommentarer. Har du noe du vil meddele om denne posten så ta kontakt på epost.

Dublin – del 2

Heldigvis hadde Dublin mer å by på enn kirker. Den ene morgenen gikk jeg f.eks en tur og tittet etter parker. Iallfall to. I hver sin klasse. Den første jeg fant var St. Stephens Green. Den så sånn ut. 🙂

Neida. Hagen var halvformell i landskapssti og hadde en liten sjø, vannveier, svaner og ender. Og masse statuer plassert “her og der”, på samme måte resten av Dublin.

Veldig pent, og på 9 hektar hadde de klart å få inn et stinett på hele 3,5 km. Det flotteste bildet derfra var nok denne stokkanda.

Jeg anbefaler å gå hit tidlig på morgenen. Det ble fort mer folk og parken viste seg fra sin vakreste side i morgensola.

Derfra var det bare en kort bit (men en lang ekspedisjon) å finne fram til Iveagh Gardens. Jeg forfulgte en jogger forbi en sperrebom da denne forsvant bak operahuset(?) til det som så ut som en buegang i muren bak parkeringen til bygget…

Der var det en fantastisk fontene, som dessverre ikke var sommeråpen ennå.

Buegangene til toppen av fontena, og portene i disse var også rene smijernskunstverkene.

 

 

 

 

 

 

Til sist på hagerunden må jeg vise av gartnerboligen. Det var gartnerbolig både her og i St. Sephens Green, men denne var mest sjarmerende. Det hadde til og med den foreskrevne hagekatten i vinduskarmen. 

Ellers var mitt høydepunkt på den dagen en tur innom ThisIsKnit i Powerscourt Townhouse. Er man en garnjunkie som liker å strikke med litt luksuriøst garn – gjerne håndfarget og/eller med naturlige fiber så er dette stedet. Bare ikke ta med barna og la dem gå løse… Det kan straffe seg.

 

Men flott garn, det hadde de. Om det var spunnet på barn, vites ikke.

(Bildene er av mobilkamerakvalitet. På den annen side så har mobilkameraene blitt veldig bra, synes jeg.)

 

Ut på tur, aldri sur

Denne gangen gikk turen til Dublin, Irland. Vi bodde på The Morgan – et boutiquehotell i Temple Bar-området. Temple Bar er stedet man finner mest utesteder og pubber. Og The Morgan hadde fantastiske cocktails. Jeg kan varmt anbefale mango mojito – en ordentlig bastard av en drink som lignet både på mojito og caipirinha.  Dessverre fikk jeg med meg magesjau hjemmefra, så jeg var ikke mye ute på kveldstid. Men heldigvis var jeg frisk nok til å gå noen turer på dagtid.

Jeg tok meg f.eks en runde med kirkespotting. For i Dublin var det – som seg hør og bør for en (mest) katolsk by – masse kirker. Jeg fikk tatt bilder av et par, og besøkte Christchurch Cathedral. 

Besøket i Christchurch og omegn likte jeg veldig godt. I bygningen bak (på andre siden av gata, men koblet sammen med kirken med en nygotisk steinbue – en innebygd gangbro) ligger Dublinia. Dublinia er et must for alle nyvikinger på “tokt” i Dublin siden det er et 3-etasjers museum/aktivitetsbygg om lokal historie. Første etasje er viet til vikingehistoriens tilknytning til Dublin, andre etasje tar for seg Dublin under middelalderen og øverste etasje handler om moderne arkeologi.

I Dubliniadelen av bygningskomplekset får man også tilgang til St. Michael’s Tower. Tårnet ble bygget på 1700-tallet og etter å ha trasket opp de 96 trinnene som skal til får man fin utsikt over nærområdet. I tårnet er det plansjer som viser hva man ser ut av de ulike vinduene – blant annet kan man skue ned på den siste biten av middelaldermuren som omga Dublin sentrum og se bort til St Patricks Cathedral.

Etter å ha sett Dublinia og St. Michaels Tower så gikk vi over gangbruen til Christchurch. Husets Herre var nå lei av å traske rundt, og sa seg fornøyd med å være i ly for regnet og i nærheten av en åpen WiFi-sone, så jeg fikk gå katedralen alene.

Katedralen var storslått og dessverre yter ikke et mobilkamera den rettferdighet og den må i praksis oppleves.

Det siste bildet viser fliser fra den opprinnelige middelalderkatedralen og kassen som etter sigende inneholdt St Laurence O’Toole’s hjerte fram til det ble stjålet i 2012. Ellers er katedralen kjent for å huse levningene av Strongbow – som altså ikke bare er en britisk cider.

Men mest inntrykk gjorde nok krypten. Som er den største katedralkrypten i Storbritannia. Den spenner under hele katedralen og er nå en blanding av kommersialitet og historie. Som her – hvor gravmvinnesmerker møter et kjøleskap med kaker i kafeteriaen. Jeg vet ikke helt om det var i min smak.

Mer “passende” i mitt hodevar denne utstillingen av sølv og draktene fra TV-serien The Tudors som blant annet brukte kirken for filminnspillinger.

 

Da jeg var i krypten foregikk det også kurs i irsk dans der nede. På en måte likte jeg at det var en folkekirke i aktiv bruk, men uten å ha et fnugg religiøsitet selv, så ser jeg at balansegangen mellom å beholde det opphøyde og å “beholde folk” ikke er enkel. Iallfall kunne jeg – dersom vi hadde vært der seint søndag – godt kunne tenkt meg å overvære en av de syngegudstjenestene på søndag formiddag eller søndag ettermiddag. Kan tenke med at det hadde vært en opplevelse.

For mye og for lite er (nesten) like galt (- Om stoffskifte og medisinering)

Jeg har som kjent lavt stoffskifte av den autoimmune typen (Hashimotos thyreoditt på fint). Og jeg har en kunnskapsrik lege som anbefaler behandling/retning (mest) etter symptomer og mindre etter blodprøver – OG som (som regel) lar meg få ha det siste ordet.

Det er jeg utrolig glad for. Det gir meg rom til å gjøre endringer i medisinering etter hva jeg tror er riktig, uten å ha på følelsen av at jeg må “til legen” hele tiden, eller at jeg må “gå bak ryggen” på legen. Han har også vært så vennlig å skrive ut et ekstra blodprøveark for test av TSH, ft3, ft4 og anti-TPO med “kopi pasient” i toppen av arket sånn at jeg kan sjekke selv om jeg kjenner behov for det mellom konsultasjoner. (Jeg konsulterer 3-4 ganger årlig nå som sykdomsbildet er rimelig stabilt, og vi har funnet et belte for hvor mye medisin jeg skal ha.)

ft4 – lagerhormon som må konverteres til ft3 for å “virke” i kroppen. Lang halveringstid – omtrent en uke.

ft3 – det aktive hormonet. Kort halveringstid – regn maks 24 timer.
TSH – et signalstoff for hvor mye ft4 og ft3 som kroppen mener at skjoldbruskkjertelen skal produsere. Høy TSH vil si at kroppen roper “LAG MER HORMONER FOR F**N!”, mens lav TSH vil si at kroppen mener det ikke trengs mye nå.
anti-TPO – uønskede antistoffer mot kjertelensymet som skal bidra til å lage ft3 og ft4. Positiv (høy) anti-TPO regnes som en markør for Hashimotos thyreoditt og er ofte en indikasjon på at man engang vil få så hemmet hormonproduksjon at man må medisineres. Anti-TPO kan også brukes som en markør for aktiviteten i sykdommen (mindre vanlig).  

Men med en så stor frihet til å styre egen behandling har jeg også rom til å gjøre feil – feil som jeg må ta på egen kappe. (Men det er også jeg som får svi om legen tar feil – så jeg klager absolutt IKKE over å måtte ta ansvaret for egne, altså!)

På seinhøsten i fjor fikk jeg en nedtur som gjorde at jeg økte medisineringen bittelitt. Det gjorde jeg basert på symptombildet og på bakgrunn av at det er vanlig å måtte vinter-oppdosere, men altså i mot blodprøvene. Jeg ble noe bedre et par-tre ukers tid og falt så ned igjen. Jeg gjentok økningen. Denne gangen fikk jeg ingen virkning av den i det hele tatt.

Erfa er et produkt framstilt fra tørket svinekjertel, produsert av Pfizer Canada under kontroll og en 60mg tablett inneholder 35µg t4 + 8µg t3 og i tillegg de andre stoffene som skjoldbruskkjertelen naturlig innehar; t2, t1 og calcitonin. Det brukes for å erstatte kroppens egenproduksjon ved lavt stoffskifte og er et alternativ til syntetisk t4 og/eller syntetisk t3. Den store forskjellen mellom syntetiske stoffskiftehormoner og Erfa (og herunder andre varemerker produsert av tørket svinekjertel) er at en stor del av hormonene allerede er bundet til transportprotein. Dette støtter muligens den lengre halveringstiden flere pasienter synes å oppleve og det forbedrede opptaket.

Den medisinen jeg bruker er altså Erfa, med et minimalt tilskudd av levaxin (syntetisk t4). På ren levaxinbehandling hadde jeg nok for høy dose vinteren før jeg byttet til Erfa. Hos meg ga det ikke utslag i varmefølelse men jeg målte basaltemperaturen og var helt opp i 37,8 uten å kjenne andre tegn på for høy dose (vanlige symptomer er svette, søvnmangel og hjertebank) – vel … søvnen min er rotete også på for lav dose, så det kan jeg ikke se på.

Uansett… jeg har nå funnet ut at Erfa – for meg – oppfører seg annerledes enn levaxin ved for høy dose. Jeg fikk tilbake blodprøver nå og de sier bestemt at jeg har for mye ft3 i blodet. Jeg har ikke kjent annet “rart” enn at pulsen min har vært 10-15 slag “for høy” til tider hvor jeg skulle hatt min normale hvilepuls på 70-73. Og denne pulsen har vært høyest 8 timer etter medisinering (jeg tar hele dosen på sengekanten om kvelden, fordi jeg da sover best) og lavest (normal) ved leggetid. Jeg har heller ikke hatt den temperaturøkningen jeg hadde på levaxin – nå går jeg jevnt på 36,8-37,0. (Jeg bruker en vanlig mobil-app til å måle puls. Måler man 4-5 ganger så er den bra nøyaktig til sånt husbruk.)

Skal jeg tippe så har kroppen min tatt imot ft3 og forbrukt den, samt konvertert ft4 til inaktivt rt3 for harde livet (Å konvertere ft4 til inaktivt rt3 er kroppens forsvar mot stoffskiftehormoner den mener den ikke kan/skal bruke)… Så jeg senket dosen littegrann– som kjent må stoffskiftehormoner senkes etappevis på grunn av halveringstiden i kroppen. Jeg står minst en måned på en dose før jeg endrer nå som jeg driver med finjusteringer. (Finjusteringer for meg er 15mg – en halvert tablett av de minste man får av Erfa; 30mg. Så justeringene utgjør en endring på  omtrent 8,75µg t4 + 2µg t3 i døgnet – under hormonnivået i en halvert 25µg levaxin-tablett, altså).

Halveringstid for ft3 regnes til  0.75 til 2,5 dager, mens halveringstiden for ft4 til 6,5 dager. Halveringstiden for ft3 er beregnet til 2,5 på cytomel (syntetisk t3) og 0,75 i kroppen… Hva som er fasiten strides altså de lærde om. (Jeg stoler mer på pdf-en og den kortere tiden her – det stemmer også bedre med min leges estimat på ca 24 timer. 😉 )

http://en.wikipedia.org/wiki/Triiodothyronine
http://www.rxlist.com/cytomel-drug/clinical-pharmacology.htm (side 6)
http://jcem.endojournals.org/content/93/6/2300.full.pdf

Så langt – etter en drøy uke – kjennes det riktig ut. Ingen formdip untatt første dag (kan godt ha vært tilfeldig – eller at kroppen rett og slett fikk mindre og måtte justere andre prosesser til å redusere konverteringen av ft4 til rt3…), bare god og jevn energi. Sånn som det skal være, når medisinen er så noenlunde riktig. Og det kan virke som at pulsen er på vei i riktig retning også. Et par uker til vil nok gi meg fasiten.

Det jeg nå funderer på er om jeg skal splitte dosen i to – og ta 2/3 på sengekanten og 1/3 til morgenen, for å se om en medisineringsrytme som mer hermer den naturlige døgnrytmen i utskillelsen (se pdf-en i boksen over) vil være enda bedre. For jeg har en stygg tendens til å sikte mot “optimalt” i stedet for “bra nok” når det gjelder dette siden det har så store utslag på livet og livskvaliteten min. Ulempen med å bytte er at jeg i så fall må ta jerntilskuddene mine midt på dagen i stedet. (Jern binder opp stoffskiftemedisin og skal tas minst 6 timer unna…)

Jerntilskudd, kalsiumkarbonat og mat generelt kan påvirke opptaket av stoffskiftemedisin. Derfor anbefaler man å ta medisinen på tom mage, en halvtime før annen mat. Min lege mener dessuten at man skal tygge Erfa, for å bryte opp tabletten og la spyttensymene begynne jobben.

Videre er det greit å vite at både jerntilskudd, kalsiumkarbonat, kaffe, sojaprodukter, syrehemmende midler og grapefruktjuice påvirker opptaket negativt om de tas for tett til medisinen. 4-6 timer regnes som trygg avstand.

http://www.theannals.com/content/35/12/1578.short
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1884777/
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18341376?dopt=Citation
http://aace.metapress.com/content/c1yr7nd11dmvgqkx/
http://www.bprcem.com/article/S1521-690X(09)00076-1/abstract

Hvorfor jeg skriver dette? Jo fordi det kanskje kan hjelpe noen andre og fordi det hjelper meg å samle tankene …

Tomatene er sådd – og skal snart pottes opp

Åtte typer tomater i jorda – i år sådde jeg opp omtrent alt av årgangsfrø. Noen av frøene hadde nådd den modne alder av 9 år! Men spiring ble det på alle sortene, etter 7-10 dager på badegolvet. Og nå er de snart klare for første oppotting. 🙂

Årets sorter er:

• Gardener’s Delight 
  – litt stor cherrytomat som vokser som snor. Høyvokst. Dette er favoritten og jeg sår den hvert år siden den er best på smak, riktbærende, tidlig moden og generelt veldig enkel å ha med å gjøre. Ikke sprekker den noe særlig i temperatursvningninger heller.
• Goldrush Currant
  – høyvokst busktomat, gul og syrlig. Små cherrytomater. Er egentlig ikke så glad i denne, men gode i salaten.
• Super Sioux
  – normalstor, biffliknende og tidlig tomat. Vokser som snor. Blir melen om den henger for lenge. Fin mattomat. Krever oppfølging med kalsium/kalium for ikke å få griffelråte (svarte felt i bunnen av tomaten – som gjør dem uspiselig). Jeg har funnet at 1ss ren treaske annenhver/tredjehver uke i fra blomstring og utover motvirker dette problemet finfint.
• Sub Arctic Plenty
  – snortomat av normal type. Veldig tidlig. Grei smak – mattomat (jeg bruker denne, cuore di buie og super sioux til sauser o.l).Får en del sprekkdannelse under vekslende temperatur.
• Ferderle
  – ny av året. Snorvekst. Avlang tomat av italiensk type. Altså en mattomat. Mer vet jeg ikke om denne.
• Cuore di Buie
  – Misfostret bifftomat, Ser ut som en snurpepose. Vokser i snor. Plaget av griffelråte og krever aske. Men riktbærende. Melen og mest egnet til mat. Lite væskeinnhold og dermed fin til sauser.
• Gartenperle
  – lavtvoksende busktomat/ampeltomat. Bittesmå tomater. Søte. Fine som snacks eller i salat.

Ja, og så sådde jeg tre typer paprika. Det ble gul og oransje Ramiro og rumenske lommefrø. Ramiro er de avlange, tynnveggede store paprikaene man finner i grønnsaksdiskene rundtomkring. Frø fra disse blir til fine veksthusplanter og anbefales på det sterkeste, bare man finner ordentlig modne paprika å ta frø fra.

Lommefrøene ble med fra en Romaniatur. Der ble de brukt på friland. Dette er flate paprika som er normalstore i vidden, men flattrykte, søte og skikkelig tykkveggede. Har masse smak,  De likner på Red Cheese Pepper i utseende, men er altså mye større.

Både Ramiro og de rumenske lommepaprikaene blir til normalstore planter, ca halvmeteren høye. Ramiro er mer spinkel i vekst og krever støtte. Jeg får ca 5-7 paprika fra hver plante om jeg er heldig. Det er sikkert mulig å få høyere ytelse om man er dyktigere med oppfølgingen.

På jakt etter de økologiske grønnsakene

Hva er vel bedre å bryte lang tids bloggfaste med enn en frust?

Jeg er sur på den lokale Coop Max’en… fordi de prisverdig nok har samme pris på økologiske som sprøytede grønnsaker. Det gjør at jeg går dit relativt ofte, (selv om jeg synes varene forøvrig til forveksling likner på utvalget på den lokale REMAen) fordi jeg synes det er fint å få i både meg og grunnvannet mindre sprøytemidler, samt at Montesano ikke akkurat trenger mer drahjelp fra meg …

Men det jeg ofte opplever er at:

• det ligger 2 pakker vissen økologisk paprika der – og 5 typer vanlig fordelt på ca halvannen m2
• det er tomt for økologiske tomater, men godt utvalg av et halvt dusin forskjellige "vanlige", både biff, cherry og normal
• jeg ikke finner økologisk brokkoli, bare en prislapp
• samme for økologisk blomkål
• det ikke finnes noen andre økologiske, friske grønnsaker
• det ikke finnes økologisk frukt (med unntak av appelsiner og av og til bananer)  – i det hele tatt
• det kun er  gulrøtter og løk jeg kan være sikker på å finne

Hva gjør man så når man ikke finner det man skal ha på den butikken som skal ha STØRST utvalg av økologisk grønnsaker? Jeg gjør som jeg tror de fleste gjør … jeg kjøper det jeg skal ha av ikke-økologiske grønnsaker i stedet og håper på bedre lykke neste gang. Sjansen for å finne noe friskt som ikke er overpriset på Meny er like stor som å finne snøballer i helvete. REMA har ingenting.

Så Coop tjener stort sett sine kroner enten de bare har bare prislappen for økogrønnsakene, eller selve grønnsaken inne. (jeg vedder på at innkjøpsprisen deres på økovarer er høyere enn på vanlige, så det lønner seg neppe for dem å fylle opp så snart de har fått kunden inn i butikken…)

Og jeg håper på bedre lykke neste besøk, men føler meg snytt, nok engang.

Fremdeles tomat og litt annet hagenytt

Tomatsesongen startet fryktelig seint for mitt vedkommende. Mest på grunn av gamle frø med laaaaaaaang spiretid. På den annen side så har vi ikke kjøpt tomater siden slutten av juli og jeg har håp om  at vi skal klare oss ut november. Så totalt sett ble det ikke så verst. Selv om jeg “glemte” at tomater trenger gjødsel, sånn at noe av cherrytomatene ble mer “ertetomater”…

Papirka har det også blitt, både de lange “ramiro”-typene (sådd fra frø fra grønnsaksdisken) og små, flate “vanlige” paprika hvor frøene ble med hjem fra Romania. Den rumenske typen har tykke vegger og kraftig smak og er en sort som jeg håper at jeg får spirevillige frø av også i år. Veldig fin i salater den der.

Når det gjelder agurk fikk jeg 3 epleagurker før planten døde av spinnemidd. Det er mye mer enn jeg har klart de 3 foregående årene, så jeg er egentlig bra fornøyd siden det er framskritt. Men jeg lurer ennå på hva som skal til (ut over nybegynnerflaks – første året jeg hadde agurk fikk jeg vel 20-30 agurker på 3 planter) for å berge disse plantene spinnemiddfri.

Ute ble det lite avling i år. Jeg hadd kompostgresskar (Baby Bear) som blomstret som bare pokker, men som (også) modnet svært seint. Faktisk så seint at jeg måtte ta dem inn til ettermodning i drivhuset. Bare gresskarene, altså, ikke hele planten. Det går ganske bra, så det blir iallfall litt gresskarmasse til vinteren også i år. Og det er jeg glad for – gresskarmasse gir veldig saftig formkake. 🙂

Plommetreet ga en fin ladning (40 kg må være bra for et 5-6 år gammelt tre) og glemte visst at Opal skal bære bare annenhert år. Vi ga bort det meste. Husets Herre møtte en veps og ble stukket i fingeren da han forsøkte å plukke en plomme som vepsen hadde anektert.

Eplene var derimot et sorgens kapittel. Jeg kokte eplemos på 5-6kg, men det blir nok ikke så lenge vi får ha de trærne. Det ene har langt framskreden eplekreft og nå virker det som det andre også har fått samme problem. Jaja. Vi får kose oss med eplene så lenge det varer.

Jeg plantet også jordbær i år. Til stylterottenes store glede. Så jeg må lage meg en nettinganordning sånn at de stakkars plantene får beholde bladene. Ingen blader, ingen bær … frykter jeg. De sabla stylterottene har også tråkket gjennom ugressduken i bærlandet. Selvfølgelig. Som sagt – jeg kan servere kaffe om noen vil ta hånd om “kvoten” hos oss. Om jeg får bestemme så er den i år på tre dyr – bukk, geit og kalv. De går omtrent dagstøtt hos oss.

Hvor mye menneske er du i prosent?

1% eller 10%? Ja, dette er spørsmålet som stilles i denne TED-presentasjonen. (Som er 18 minutter presentert både på inn- og utpust.)

Har du noen gang lurt på hvordan blekksprut kan lyse? Eller hvordan bakterier kan snakke sammen? I så fall – eller om du bare ble litt nysgjerrig – så anbefaler jeg denne videoen.

http://www.ted.com/talks/bonnie_bassler_on_how_bacteria_communicate.html (Får ikke til å embedde den der…)

Og så kan vi siden ta en diskusjon på hva disse 2-3kg med bakteria kan gjøre med oss. Vagusnerven – en av highwayene i nervesystemet sitter godt klistret til fordøyelsessystemet vårt… Kanskje vi burde tenke på dem og være litt snille med dem sånn at de i sin tur er snille med oss?

Jeg kan iallfall for egen del si at fordøyelsen og helsa mi ble mye bedre raskt, både ved hjelp av pre- og probiotika, men mest ved hjelp av fordøyelsesensymer og russisk villgjæret kål + kombucha. Veldig vesentlig for oss med stoffskiftesykdom siden opp mot hele 20% av lagerhormonet t4 (gjerne gitt som levaxin) omdannes til det bioaktive hormonet, t3 ved hjelp av disse bakteriene.

On that note vil jeg legge med en TEDx-presentasjon også… og Dr Terry Walsh som brukte mat for å redusere sine MS symptomer i en sånn grad at hun igjen framstår som velfungerende.

 

Så kanskje, kanskje jeg skriver om tomatene i drivhuset eller gresskarene i komposten neste gang. 😉

Glutenfri – om du vil – plommepai med marengslokk

Mens hagen og skrivelysta lever sitt eget liv – den ene spiller over sine bredder, den andre ikke – og en sur sokk til den som gjetter hvem som gjør hva – så kokkelerer jeg litt innimellom. Denne ble så god at den må deles.

Mandelpaibunn
3,5dl malte mandler/mandelmel
1dl glutenfritt mel (Alternativt hvetemel)
1/2ts bakepulver
2 eggeplommer
1 egg
3ss romtemperert cocosa (Jeg brukte 2 ss uten smak, 1ss med  – kan erstattes med smør)
litt salt (Utelat salt om du bruker normalsaltet smør som fett)
5 dråper vaniljestevia (Alternativt 1/2 ts vaniljesukker)

Elt ingrediensene godt sammen med gaffel – sett så deigen i kjøleskapet til avkjøling mens du lager plommefyllet.

Plommefyll
650-750g plommer u/stein
100-150g sukker (Jeg 1,5ss honning + sukrin etter smak. Honningen gir fin smak her.)
1klype-1/4ts stjerneanis
2-3ss maizena
0,5dl kaldt vann

Jeg delte plommene i 8 deler – bitene må ikke være for store for da blir det seige slintrer i fyllet fra skinnet – og kokte sammen med stjerneanis (smak deg fram) og søtt. Jeg synes honningen ble riktig god her. Jeg erstatter ofte halvparten av sukkeret i oppskrifter med sukrinmelis. Når man blander den med annet søtt så unngår man den kalde smaken som sukrin alene gir.

Rør ut maizena i kaldt vann og hell i det kokende fyllet under omrøring. La koke under omrøring i et par minutter til. Sett fyllet kaldt, eventuelt i vannbad. Rør om innimellom mens det tykner.

Tilbake til bunnen
Ta deigen ut av kjøleskapet og press den ut i en 22cm, eller så, paiform. Prikk bunnen forsiktig med gaffel. Forstek på 160 grader lavt i ovnen i 20 minutter til den begynner å få farge.

Ta ut av ovnen og sett til side på rist for nedkjøling.

Marengstopping
2 eggehviter
90g sukker

Visp eggehviter og sukker hardt til det er helt stivt.

Samle trådene
Hell fyllet i bunnen. (Om fyll eller bunn holder høyere varme enn lunkent så vent til de har kjølt av litt mer.) Topp med marengsen i “fluffer” (er “fluffer” et ord?) og stek videre på 150-170 grader i 10-15 minutter. Igjen nederst i ovnen. Bruk laveste temperatur om du bruker varmluft. Målet er at “fluffene” skal stivne og få litt farge på toppen, men være seige på innsiden.

La avkjøles til lunken… og server med vaniljeis.

Beklager bildekvaliteten, eller rettere sagt mangelen på bildekvalitet. Jeg gadd ikke ta fram det ordentlige kameraet…

Juhu–jeg har nå et lite jordbærland!

Jeg er mer enn gjennomsnittlig glad i jordbær.

Det kan beskrives slik:
– jeg kan spise to jordbær – når det er de to siste i skåla
– de første jordbærkartene kan spises når de rødmer på en side
– de siste jordbærene er de hvor jeg spytter ut den råtne biten og spiser resten
– og en kurv fortæres i en mental tilstand av enten “denne var god, lurer på om neste er like god” eller “denne var ikke helt perfekt, da er sikkert den neste bedre”
– og jeg kjøper til og med en og annen kurv belgiske gummibær når abstinensen er størst

I den seinere tid har jeg også blitt mye mer bevisst god mathelse, og siden jordbær er en av de produktene som sprøytes mest er det naturlig å satse på egen dyrking.. Så det at jeg ikke har plantet jordbær etter 9år som hageeier er … forunderlig rart.

Men i år hadde jeg brått og uventet et ledig grønnsaksbed. Lengst sør i kjøkkenhagen, med god jord… Så skuffelsen var stor da jeg IKKE fant jordbær på Plantasjen. (Nevnte butikk som jeg nå synes selger “alt annet” enn bra stauder … som grillstæsj, interiør og dyresenger. Nok om det.)

Jeg inntok broderlandet og på en stealth-operasjon smuglet jeg med meg 20 småplanter jordbær fordelt 10 Korona og 10 Zefyr (utsalget hadde Polka, Honøye, Bounty, Korona og Zefyr). Korona er favoritten(etter Senga Sengana) og kalles “middels sein”, og Zefyr kjøpte jeg fordi jeg vet jeg ikke liker Honøye og Bounty på smak og Polka var like tidlig som Korona. Zefyr kalles “middels tidlig” og beregnes 10 dager før Korona.

Så på lørdag sto jeg på kne og la ugressduk, spikret den til karmene, stakk hull og plantet. Småplantene blomstrer som bare det og jeg kommer ikke til å makte å knipe av karten (som man bør gjøre første år for å få mer krefter til etableringen). Jeg har det ikke travelt…  Det beste er at jeg har plass til 10 planter til. Jeg må bare finne ut hvor jeg kan få kjøpt Florence. Denne regnes som sein, hele 10 dager etter Korona…

Mer informasjon om sorter og egenskaper finner du her:
http://sagaplant.no/kulturer/b_r/jordb_rsortar/

PS – jeg tar mer enn gjerne imot tips om steder som selger småplanter av Florence…