Lykken er en hvit neglelakk

Iallfall i dag. Jeg gjennomlever nok et anfall av jåledame – denne gangen er det neglene det går ut over, mye på grunn av The Nailphile og lenkesamlingen til Scrangie.

Iallfall, i løpet av uken har jeg overbevist meg selv om at lykken er en hvit neglelakk. Ikke en sånn vanlig en med perlemorskimmer,  men en billakkhvit/badekaremaljehvit en. Da er det alltid fint å finne en billig én til 25 kr for å teste ut om nyforelskelsen holder. (Depend – nr31)

Dessverre var det hat ved første strøk. Fargen er nydelig til sommerbrun hud, men lakken – konsistens og dekkeevne – var forferdelig. Jeg forsøkte først på dagens båttur (hadde ikke tålmodighet til å vente til vi kom hjem) og resultatet var at den ble topptørr og seig før jeg klarte å dekke neglen – til og med lillefingerneglen. Og i tillegg tok det evigheter før den ble gjennomherdet nok til neste strøk. Det er to seriøst dårlige egenskaper å kombinére, især når den tredje egenskapen er dårlig dekkevne slik at 3 strøk er et minimum.

Så jeg ga den én sjanse til. Og hjemme, i litt kjøligere omgivelser gikk den fra å være ubrukelig å jobbe med til kun vanskelig. Topptørkingen gikk seint nok nå til at jeg klarte å dekke hele neglen uten å få “seig-mailng”-mønster. Ellers er herdingen fremdeles for sein og tre strøk er fremdeles minimum. Jeg brukte hele NCSI-episoden på å få på begge hendene, selv ved hjelp av en quick dry top coat (Malva) som er kjempefin. Dessverre har den et urende lite anstrøk av lakkgult slik at den reduserte hvithetseffekten en del. Men dette kan jeg leve med.

Det første bildet viser fargen før topplakk, det andre viser fargen etter topplakk. Dessverre gir ikke mobilkameraet god nok oppløsning til verken skarpe bilder eller tydelige fargeforskjeller. Men det var det jeg hadde for hånden – og det gir iallfall en ide om hvordan resultatet ble.

Ellers koser jeg meg med sidene til den svenske forhandleren av Nubar (neglelakk uten formaldehyd, phthalat og toulen) og imaginære bestillingslister (iallfall foreløpig). Neon? Glitter? Shimmer? Matte pasteller? Fransk manikyr? Blått, gult og grønt i stedet for rødt, brunt og rosa? Det er livets store spørsmål for tiden.

Og den hagemessige relevansen? Vel – man ser ikke sørgerenner under heldekkende neglelakk, selvfølgelig!

 

Adresseendring

Grunnet godt vær har vi meldt adresseendring til “På Svai, Et sted I Iddefjorden”. Inntil normal postgang og normalt vær gjenninføres vil oppdateringer skje meget mer sporadisk.

 

Hvilken søt kløe?

Da er lupinene frisert – og jeg har visst servert knotten sitt livs måltid. Klør overalt! Og det er på ingen måte noen “søt” kløe.

Og hersens gressallergi også!

Uææ!

 

Roser og andre highlights

Therese Bugnet trosser rådyr og tørr skråning og presser fram en blomst. Jeg kan nesten tilgi henne alt, så vakker som hun er nå.

Henry Hudson med sine rosa knopper i tett omfavnelse med husmoderrosa. Et pent matchende par.

	En beskjeden kusine fra landet som godtar både tørke, rådyr og sand. Denne nyperosa fikk bli med fra Trøndelag til Halden.
Gladiolus imbricatus – trives i solsvidd drenering. Vakker!

En ukjent, hvit peon med duft. Den blomstrer for første gang. Om noen vet hva den heter vil jeg gjerne vite det!

 

Dykk på Klövningarna fyr, Koster

Igjen godt vær, igjen et dykkested langt fra land som kun er tilgjengelig når været er snilt. Klövningarna (N58° 55,945′, E10° 59,313′) er et fyr ute i åpent hav nord for Koster.  På land er det to holmer med et sund i mellom. På den østligste holmen står fyret.

Vi gikk ut på sørspissen av den vestligste øya og gikk “med klokka” rundt holmen i retning sundet mellom holmene. Landskapet under vann består av berg, ur og større kampestein. Et sted på 18m dybde står to store kampesteiner lent mot hverandre. Under dem dannes en liten “swim through” – eller i dette tilfellet – “krype gjennom”. Hullet er ikke langt og man kommer greit igjennom, men det er som sagt lite nok til at man får krype mer en svømme.

Av fauna så vi masse hvit dødmannshånd. De så ut til å foretrekke kampesteinene og ga dem et inntrykk av å være kledt med bomull. Og en pen “bukett” med hydroider av type tubularia indivisa. Ser ut som små tusenfryd, men er altså et nesledyr. Fisk var det mye av – noen store berggylter og blåstål – på tross av at vi så sel i overflaten. Hummer var det her også, om enn ikke i mengder. Ellers var dagens høydepunkt for meg en nakensnegl jeg ikke har sett før; diaphorodoris (syn: onchidoris) luteocincta. Kun 10-15mm – jeg er rett overveldet at jeg så dem – to stykker.

Alt i alt et flott dykk, selv om man måtte dekke litt areal for å se mye. Neste gang tror jeg at jeg skal gjøre et forsøk med eget kamera. Irriterende å finne noe nytt når kameraet og kameramannen er på land …

 

En runde med fotoapparatet – iriskavalkade

 

Ukjent skjeggiris	Immortality	Ukjent skjeggiris
Lemon Beauty	Exotic Isle	Ukjent skjeggiris
Ukjent skjeggiris – likner veldig på den Magnus kaller “From Oppdal”	Maui Gold	Red Zinger
	De ukjente er meget blomstervillige og voksevillige. Jeg har også noen som ikke har blomstret ennå. Kanskje neste år … Greit å ha noe å glede seg til.
Ukjent sibiriris, mørk		Ukjent sibiriris, lys

 

 

 

Dykk på Kailand (også kalt Bleksundholmen)

Rett vest om Kungsvikshamn, et par mil inne på svensk side via bil over Svinesund ligger Bleksundholmen – kalt “Kai-land” i dykkeklubben (lang historie…). Dette er vårt “nøddykkested” for de gangene hvor det egentlig ikke er vær/sjø til å gå ut i Sekken (vest ut i det åpne havområdet mellom Hvaler og Koster).

I går var nettopp en sånn dag. Egentlig så det fint ut. Lite vind og nettopp et regnskyll til å legge ned topp-sjøen. Sånn så det iallfall ut i Halden. Men sånn var det ikke i praksis. Da vi kom til Kungsvik brøt det på toppene nesten helt inn i havna. Og med sørvest så er brått antallet interessante steder sterkt begrenset.

Men med sterk dykkelyst – tager man hva man haver.

Kailand  ( N58° 59,476′, E11° 6,476′) er egentlig et fint sted, men siden Sekken er lumsk blir det ganske ofte til at vi ender opp på Kailand. Og velkjent kan bli kjedelig, uansett hvor bra det er. Det som er fint, i denne sammenheng, er at man kan hoppe ut i en bukt på nordsiden hvor man da er godt skjermet fra sørvest. Fra denne bukten pleier vi å gå mot klokka langs holmen som heter Kullen. Landskapet er grov sand, skrenter, avsatser og vegg når man kommer på vestsiden av Kullen. Her kan man f.eks se hornkvabbe, ulke, svamp og sjønellik, samt hummer da.

Når det er sånt vær som i går dykker vi fram og tilbake. Dvs at vi snur etter “halv tid” slik at vi kommer opp i skjermet vann igjen. På fint vær kan man gå opp på vestsiden (men da dykker vi vanligvis ikke her …).

Denne gangen ble det et dårlig dykk – på mange måter. Jeg var ikke helt i form og burde nok ha lyttet mer til kroppen.

Det startet med at jeg slet med å komme ned – på tross av at jeg hadde lagt i en blyplate ekstra nettopp med tanke på at i sånn sjø er det greit å gå raskt ned i stedet for å duppe i overflaten. Tror all lufta var på ryggen i drakta i stedet for på utsiden…

Så var det mitt venstre øre. Det har oppført seg greit – og var bedre denne gangen enn sist, MEN … ikke bra. Hørte ingenting på den siden, måtte ta det veldig med ro ned og stadig sjekke at jeg ikke hadde luftboble i øret inni hetta. Og da jeg vel hadde kommet ned oppførte det seg “enveis” – det vil si at jeg smertefritt kunne gå en meter eller to opp, men ikke ned igjen. Jaja … det er alltids noe at det er nedover det gjør vondt og ikke oppover.

Øret er koblet til balansen og førte tid neste sutrepunkt … laber vannfølelse og slarkete oppdriftskontroll. Vel, det var ikke bare min feil. Bølgene som slo innover mot  land ga også et svakt “oppoversug” fra 15m og opp. Så det var greit å være oppmerksom.

Og så kan vi snakke om grums. Under 15m gikk det an å se noe. Fra 12m og opp så var det 3m sikt. Og siden lykta mi tok kvelden etter bare 15 min så er det ikke så greit å finne hverandre dersom man skulle komme bort i grumset.

Det var bare ikke min dag. Men – det var en lærerik dag. Jeg fikk for min del – siden jeg har en tungdumpet drakt (det tar lang tid å få luft ut av drakten min) repetert at jeg må jeg kvitte meg med mest mulig luft ut av drakta tidlig og kontinuerlig under oppstiging og i all hovedsak bruke BCDen ellers da den dumper raskt. Og så lærte jeg at selv om batteriet på lykta i teorien skal holde tre dykk – så er det greit å lade oftere. Jammen greit det var sommer og lyst … til vinteren skal jeg ha en pålitelig backuplykt.

Dykkets absolutte høydepunkt var ulke + babyulke side om side på vegg. Men bildene ble antakelig dårlig siden sikten var som tynn ertesuppe …

 

Dykk på Kostersten

Dersom  Gule sider sine kart skulle beskrive stedet ville det bli: Kostersten, Sverige, skjær i sjø. Stedet er såvidt inne på svensk side av grensen vest, nordvest utenfor Strömstad og rett sør for hvaler. (Kostersten, N58° 56,900′ E11° 01,200′). Båt er altså nødvendig for å nå dette dykkemålet og siden det ligger veldig åpent i havområdet så er det i praksis kun tilgjengelig på godværsdager uten særlig vind. Og helst noen dager uten sjø forut også siden det ellers blir mer enn godt med dønninger der ute.

Over vann er Kostersten særdeles kjedelig. Tre skjær med en grunn kanal mellom. Det er ikke å anbefale å gå mellom med båt. På utsiden, i rimelig avstand, er det greit for fritidsbåtstørrelsen. Dersom man er heldig er det sel på steinene. Denne siste gangen vi var der var de borte, men ellers har vi sett dem hver gang. De er nysgjerrige, men sky. Sel er det kun et fåtall som har truffet under vann, men det skjer. Her er det iallfall en liten sjanse.

Under vann er landskapet straks mer spennende enn over. “Landskapet” består av kløfter, skar og passasjer på dybder mellom 0 og 20m og så klipper/skrenter ned mot dybdene rundt. Hvor dypt det går vet jeg ikke, men det er iallfall ikke noe problem å få til et 30-40m dykk her. Bunnen blir en blanding av sten, fjell og grov sandbunn i kløftene. På grunn av sanden kan det være dårlig sikt her når sjøen har vært oppkavet over noen dager.

Hva man kan se varierer en del – både etter dybde og etter årstid. På ned mot 30m er det foruten “det vanlige” utvalget av små anemoner, pølsedyr og sjøstjerner, traktsvamp og vortesvamp. Flatorm finnes her, og på den rette årsiden (mars-mai) en mengde nakensnegler. I hovedsak finner vi da korallsnegl og rød frynsesnegl, men også andre nakensnegler. Hummer er vanlig i dette kystområdet, men selv om de også finnes på Kostersten er ikke dette stedet for å se mange av dem.

Av fisk så vi sist mest blåstål/rødnebb. Denne sky fisken er litt interessant, både på grunn av den vakre fargen, men også fordi den gjennom oppveksten kan skifte både farge og kjønn. Noen er røde, med eller uten mørke flekker mellom spor og bakre del av ryggfinnen. Dette er som regel individer som er hunner eller “født” hanner. Dominante hunner kan kan veksle kjønn og farge etter 7 års alder. Voksne hanner (som har gjennomført kjønnskifte fra hunnkjønn) er klarblå med grønne og røde flekker mot bakkroppen. Blåstål er en gyltefisk og en voksen kan bli opptil 35 cm. Den er vanskelig å forveksle med andre fisker. (Mer om blåstålens kjønnsforvirring.)

På 3minutters sikkerhetsstopp på 5m (og dypere) kan man se spøkelseskreps. Dette dyret er bare 3 cm langt. Den ene gangen jeg så dem var på Kostersten. Da skulle jeg legge ned hånden og oppdaget en merkelig liten “pinne” som beveget seg mot strømmen. Da jeg begynte å se etter var det mengder av disse små “pinnedyrene” på det ene stedet. Siden har jeg sett etter den på hvert dykk og ikke funnet en eneste … De finnes i flere farger, men de jeg så var rødlige, slik som tanget på samme dybde.

Halden Dykkeklubb pleier å få til noen turer til Kostersten i løpet av året (væravhengig). Vi pleier å gå ut på sørsiden og svømme halvveis rundt mot strømmen (vanligvis østover rundt steinene). Båt er som sagt nødvendig, sammen med båtfører/oppankring da landgang ikke er å anbefale. Ihopp bør skje på sørsiden, nært (men ikke for nært) land da strømmen kan være småkraftig og man kan drive av grunna dersom man er uheldig med dagen og venter for lenge med å gå ned.

(Ønsker du å være med ut på tur finnes det informasjon om neste tur + båtfører øverst til venstre på klubbsidene. Ikke-medlemer er velkomne med ut. Båtavgift for ikke-medlem er kr 100,-)

 

Yesterday’s outfit

Jeg tenkte jeg fikk legge ut outfit’en fra gårsdagens hageøkt.

Rødbrune pysjamasbukser i sateng fra Lindex, hvite bomullssokker fra laMote, blå solemates fra Briers, svart lycra konebankersinglet

fra Vic og fuchsiarosa morgenkåpe i “silke” fra Ann Summers.

Som skapt til å luke vassarve i.

 

Hagestatus i pysj

Mellom diverse arrangement og litt sykdom-ish-ness og masse jobb, har jeg fått (tatt) litt tid i hagen. Det blir mest sånt som man ser der og da. Så i går kunne jeg observeres i kalosjer, pysjamasbukse, konebanker-singlet og morgenkåpe midt inne i et bed, med rumpa i været på jakt etter noe særdeles innbitt vassarve.

Bot for kropp og sjel.

Så noen korte meldinger fra hagen og drivhuset:
   Tomatene har kommet i bøtter og er plassert, men mangler vanning og  – for en del – støtteanordninger. De første blomstrer nå – tomat til jul!
    Har sjekket statusen på to av de clematisene som ikke har kommet opp i år. I den ene potta var det noen få røtter igjen, men ingen krone, så den levner jeg lite håp. Den andre hadde bra røtter og bra krone på røttene, så jeg håper ennå.
    I grønnsakshagen skjer det ting, men ikke med sukkerertene. Så jeg vurderer re-såing i ertekassene i stedet. Salaten kommer bra – må tynnes. Jeg kommer aldri til å få sånne sirlige rader som man ser i bladene – jeg kan bare innse det med én gang.
    Stylterottene har begrenset seg noe. Ikke rart når kornåkeren er en halvmeter høy og ikke medfører risiko for konfrontasjon med meg. All såpespona vasket bort. Så sterilan som rådyrmiddel fungerer muligens, men ikke godt nok. Den som har mest utbytte av det er nok lilleborg…
    Har luket en masse oransjerøde valmuer. De er flotte i 14 dager på denne tiden, men kunne noen vennligst opplyse dem om at det også skal være plass til andre planter i bedene?
    Jeg/vinteren har drept skvallerkålen min. Jeg visste ikke det var mulig, men det eneste livet som fantes i potta nå var en meitemark. Og den som var så fin. (Varigert, altså!)
    Den ene peonen har fått “peony wilt” – peonvisnesyke. DVS at stengelen mugger nede ved jorda før skuddet dør. Hjelp! Forskøke å vanne/strø med atamon kanskje? Det er uheldigvis en plante som står i bed med andre peoner også.
    Rosene er nydelige i år. I den tørre sandskråninga er det for det meste hardbarka rugosa; sorten, r. alba, ‘Hansa’ og ‘Rosarie de’l Hay. Men også noen andre; ‘William Baffin’, rosa magnifica,  ‘Therese Bugnet’ og ‘Scneezwerg’. Disse siste trives ikke og ber om flytting, men jeg vet ikke helt hvor. Uansett har Therese (på tross av iherdig stylterottetopping) klart å komme med en helskjønn, perfekt rose. I det andre bedet regjerer husmorrosa og ‘Henry Hudson’. De er et nydelig par hvor HH sine knopper med rosaskjær matcher perfekt med de mindre, rosa blomstene til husmoderen. Det grovere rugosabladverket ser også flott ut til de små pimpernellbladene – ulike i størrelse, tekstur og farge. Hadde de bare vært piggfri også …. Ellers ser det ut som at jeg må vente på blomster på kinarosen en stund til. Foreløpig er de bare knehøye.
    Andre høydepunkter på denne tiden er irisene. Det harde regnet har slått ned og brukket en del så i år har jeg fått forsøkt dem i vase. De har faktisk overraskende bra holdbarhet – og blomstringsevne – i vase. Til og med små knopper klarer å slå ut!
    Nå venter jeg bare på neste stjerne: peonene. Det ser lovende ut med knopper på de aller fleste sortene. Bondepeonen hjemmefra har allerede startet showet.
    Ellers står prosjektene i standby. Snånn ca – nei ganske nøyaktig – ingenting gjort. Jaja. De er vel der seinere også, frykter jeg.