Ikke rotte i kloakken, men …

Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med å fortelle om de mystiske hendelsene på badet vårt. Men dengang ei. (Her er del 1, del 2 og del 3 for de som ikke er oppdaterte på på siste nytt fra badet.)

For noen dager siden kom jeg hjem og så slukristen ligge ved siden av sluket på badet. «Så rart», tenkte jeg. «Da har antakelig rørleggeren vært her og fikset doen (cisternen renner litt). Men hva han skulle nedi der etter … ? Jaja, jeg er ikke rørlegger.»

Men så begynte Husets Herre å lure på hva jeg hadde drevet med på badet – og da ble vi litt bekymret. Jeg hadde jo bare dusjet og kunne IKKE erindre at jeg dro opp sluket da jeg gikk. Jeg pleier definitivt ikke å gjøre det, nemlig. Og han hadde ikke gjort noe – ei heller å slippe inn noen rørlegger.

Så vi begynte å bli alvorlig bekymret om vi også hadde rotte i kloakken osv. Jeg skal innrømme at vi et par dager etterpå var veldig nøye med å lukke dørene til dusjhjørnet godt.

Men i dag morges – da kom forklaringen. Jeg hadde nettopp forlatt badet etter en dusj og sto og smurte frokost på kjøkkenet da jeg hørte «skrangle» fra badet. Etter ett minutt så slo det meg at Husets Herre ikke hadde stått opp ennå. Dermed måtte jeg sjekke lyden.

Joda. 

I dushjørnet lå slukristen igjen ved siden av sluket – og i badekaret satt den skyldige. I kjent positur.

Han har jo vært utestengt fra badet i en lengre periode som følge av hans innlevelse i kallenavnet «moldvarpen». (Noe som er så ukompatibelt med hvite matter som det kan bli!)

I stedet har vi servert vann i skål på kjøkkenet. Men det synes han tydeligvis er for dårlig – det har han demonstrert gjennom å istedet drikke fra juletrefoten.

Og nå altså sluket. Etter selvbetjeningsprinsippet.

Vel – vi slipper iallfall å kjede oss – vi som har husdyr. 😆

(Og jeg må innrømme at jeg trakk et digert lettelsens sukk over å ha funnet en så ufarlig forklaring på mysteriet.)